Søk i nettsamfunnet

Hei. For et par år siden gikk jeg ned 20 kg, og har klart å legge om kostholdet ganske bra. Etter vektnedgangen har det vært mye opp og ned. Jeg er ganske dedikert når jeg bestemmer meg for det, men sliter med at når jeg har klart å nå vekten jeg trives med, overspiser jeg. I sommer økte for eksempel vekten 7-8 kg på bare et par måneder. Nå har jeg igjen klart å kvitte meg med denne økningen, og er tilbake der jeg ønsker å være. Men, jeg er redd for å «miste kontrollen» igjen.. Jeg har ingen problemer med å spise normalt og sunt på dagtid, med frokost, lunsj på jobb, og middag sammen med familien. Jeg er ofte alene på kveldstid, og ender da ofte med «klassisk overspising» hvor jeg føler jeg mister kontrollen. Jeg har lest mye om dette, og lest råd som å finne ut de underliggende årsakene, osv. Jeg har en stressende jobb, utfordringer i ekteskapet, osv., så det er sikkert mye å ta tak i, men dette er ikke noe jeg får endret over natta. Noen som har lignende erfaringer, og tips til hvordan jeg kan bryte denne onde sirkelen?

Hvordan få til denne livsstilsendringer jeg ønsker meg? Jeg synes ikke jeg har tenkt annet enn mat og vekt så langt tilbake som jeg kan huske. I gode perioder med kontroll, og altfor mange og lange perioder helt uten. Til nå har jeg klart å holde overvekten på maks 10-15 kilo på det meste, men i familien min er mange store, og det blir helt sikkert min framtid om jeg ikke endrer meg er jeg redd. Mat er viktig for meg. Ikke bare sånn sykelig overspisende viktig. Men jeg virkelig koser meg med mat. Liker å lage mat. Spise den. Sammen med godt drikke. Og det finnes så mye å prøve, så mye å smake. Noen ganger er også livet tungt og vanskelig. Og da er ofte maten den eneste gleden jeg opplever å ha. Jeg vet det ikke er sånn, jeg har både mann og barn, foreldre, venner og dyr i livet mitt. Frisk er jeg også, og har hver dag en jobb å gå til som jeg trives i. Nå har jeg kommet til et punkt der jeg ikke orker mer... ikke mer vektklubb, lavkarbo, overtrening, nulltrening eller overspising. Men jeg tror ikke på noe annet heller. Hvorfor skulle jeg plutselig klare det? Håpløsheten kommer snikende, framtiden er skremmende. Jeg jobber mye med psyken nå. På totusentallet slutta jeg å røyke. Røyken var også en stor glede for meg. Men som langsomt ville ta livet mitt. Jeg klarte slutte med den allikevel. Det styrker meg litt. Men da hadde jeg maten. I grunn fikk den en større plass da, når jeg tenker meg om... Denne gangen er en ting annerledes. Jeg ønsker ikke en hurtig nedgang. Jeg har lagt kalorier p å i stedet. Slik at jeg i større grad kan øve meg i å spise normalt, men fortsatt ligge litt under og sakte tape vekt. For hva er egentlig normalt når du har vekslet mellom lavkalori, lavkarbo, pulver, overspising og faste i hele ditt liv? Nettop fordi jeg tenker litt annerledes tør jeg også øyne et lite håp om at jeg denne gangen faktisk skal kunne få et normalt forhold til mat. Men jeg kunne virkelig trenge litt hjelp av dere som kjenner dere igjen. Hvordan har dere fylt tomrommet maten har hatt? Har dere klart å få et mer avslappet forhold til det å spise? I dag kastet mannen de to siste pizzastykkene fra helgen. Jeg trenger det akkurat nå. Til tross for at jeg går på kurs og logger alt. Men håpet mitt er at jeg en vakker dag skal spise meg passe mett. Og at jeg ikke ofrer restene en tanke før jeg trenger nytt påfyll av mat. Når jeg tenker meg om kan den friheten virke som en glede... søndagsklem fra meg🍁