Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Takk for det, Fuglesang! Kjenner igjen gleden ved å se en lettere kropp i speilet, 20 kilo ER synlig, ingen tvil om det. Og selv om man selvfølgelig skal være forsiktig med å sammenligne kropper, så kjenner jeg også meg veldig godt igjen i den barnslige gleden ved å legge merke til at man slett ikke er den største i rommet lengre. Det er jo skikkelig gøy, og jeg får i allefall en ekstra boost når det kommer til sånn som jeg ser meg selv. Man har et mentalt bilde av hvordan man ser ut, og etter en så stor vektnedgang så er det ikke nødvendigvis så enkelt å skjønne hvordan den nye kroppen ser ut. Da er det fint å ha noe å sammenligne med, og for seg selv (inni sitt eget hode) må det være lov, synes jeg. Det er en langdryg prosess, og man får ta med seg de små gledene som dukker opp! ;)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

På tiden med en liten oppdatering igjen. At det er stille fra meg er heldigvis ikke et dårlig tegn! Skulle egentlig hatt første kurskveld på Hold vekten denne uka, men kursleder måtte utsette til neste uke grunnet uforutsette hendelser. Det er jo i grunnen helt ok, for jeg er jo ikke i mål enda, og er glad for hver uke ekstra jeg får til å komme nærmere dit jeg skal være, før jeg stopper og stabiliserer. Det er seige kilo som sitter igjen nå på slutten, altså. Jeg ligger mellom meny 1 og 2, og spiser i snitt rundt 1400 kcal om dagen. Vekttapet er under 1 kilo pr. uke, men prosentvis er det nok ikke helt ute, altså. Jeg har hele tiden vært forberedt på at nedgangen pr. uke vil fremstå som lavere på denne tiden her, selv om jeg sikkert prosentvis fortsatt har omtrent samme resultat som før. Men det går faktisk helt fint. Nå som jeg er såpass nærme mål så føles det ikke som om det haster å gå ned. Jeg er jo straks i mål, og de få kiloene fra eller til tror jeg neppe utgjør noen synlig forskjell, det er bare for min egen del i forhold til vekt og BMI. Mesteparten av jobben er gjort i forhold til nedgangen, resten er bare småpirk og kan tas senere. Jobben i det lange løp er selvfølgelig veldig langt unna å være ferdig, det er jo egentlig nå det begynner! Nå skal jeg klare å holde vekta stabil, samtidig som at jeg skal spise ganske mye mer enn jeg gjør pr. i dag. Det blir vanskelig, men jeg har jo heldigvis med meg en god støttespiller på laget, nemlig kurslederen min. Hun har fulgt meg siden start, og skal få følge meg trygt i mål. Jeg ser frem til å gå over til fase 2 av dette vektprosjektet, og er spent på akkurat hva det er jeg skal gjøre nå for å få det til. Jeg har jo aldri fått det til før, så uansett hva jeg har gjort så har det åpenbart ikke vært det riktige. Den største forskjellen fra da til nå er jo at jeg denne gangen skal fortsette å gå på kurs. Det er den ene tingen jeg ikke har gjort før. Og så skal jeg trappe langsomt og kontrollert opp i mengde kalorier, og det har jeg heller ikke gjort før. Ikke så kontrollert som vi skal nå, i alle fall. Det er egentlig mest skummelt. Jeg kjenner at det stritter litt i mot inni meg å skulle spise mer. Selv med kunnskapen jeg sitter på om kosthold og energibehov så sitter det noe langt der inne som fortsatt tenker at lite mat = tynn og mye mat = tykk. Det tar tid å endre sånne tanker, tror jeg. For det er jo en veldig utdatert og feil måte å se det på. Det er jo så mye mer sammensatt enn det. Men sånn er det bare, og jeg er glad for at jeg har støttepersoner rundt meg som kan terpe på fornuft og fakta hvis jeg får impulser om å skru ned energiinntaket i frykt for å gå opp i vekt.

 

Ellers har jeg siden sist fått henvisning til bukplastikk. Det vil si, det er jo mer en vurdering om hvorvidt jeg fyller kriteriene for å få det dekket som står på planen først. Først skal man oppfylle kriterier for henvisning fra fastlegen, og det gjorde jeg. Så går henvisningen til det sykehuset man ønsker, og så må kirurgen vurdere om man skal få det dekket eller ikke. Det er ikke så mange private klinikker i Norge som har offentlig avtale og tilbyr denne tjenesten til mennesker som ikke har hatt slankeoperasjon. Valget mitt falt derfor på nærmeste tilbud, og det ble i Trondheim. Omtrent 60 mil hjemmefra, men pytt. Grunnen til at jeg ikke velger mitt nærmeste offentlige sykehus er fordi det er 68 uker ventetid på behandling. Skal forsåvidt ikke klage så veldig på det, for lengre innover i Oslo er det 300 uker!! Vi snakker mange ÅR! 😨Det er uansett ille nok med 68 uker, så jeg ser til det private markedet, der de har offentlige avtaler og kortere ventelister. Jeg har i mine svangerskap fått svært mange (og dype) strekkmerker, og dette har gjort at huden ikke har vært i stand til å trekke seg helt sammen som det skal etter endt svangerskap. Så har jeg jo gått ned rundt 23 kilo nå, og det har ikke akkurat hjulpet på situasjonen det heller. Magen er et sørgelig syn, og det har den vært i alle år. Jeg ønsket å be om henvisning sist jeg gikk ned mye i vekt også, men ville vente til jeg var helt nede i målvekt før jeg gjorde noe, og da ble det bare skjøvet på til det tilslutt ikke lengre var aktuelt fordi jeg beveget meg stadig lengre unna målvekt. Dessuten var jeg redd for å legge dette frem for legen og få blankt avslag, for det er jo uten tvil en del av kroppen min som jeg skammer meg veldig over og som jeg kvier meg for å vise frem. Sistnevnte er jo grunn alene til å få gjort noe med det, men å komme over kneika og rulle ut mageskinnet for "fremmede" er vond å komme over. Jeg har blitt noen år eldre siden den gang, og selv om jeg fortsatt føler det samme for magen nå som da så har jeg kommet dit at jeg ovenfor legen tenker skitt au! Nå hopper jeg i det og ser hva som skjer. Og får jeg ikke dekket det så får jeg begynne spare. Jeg snakket med pasientkoordinator på klinikken i Trondheim, og hun sa at det var svært sjeldent at noen ble tatt inn "usett", og at jeg måtte belage meg på å komme oppover til konsultasjon. De ringte imidlertid på tirsdag og sa at kirurgen ville at jeg skulle sende dem bilder, så da gjorde jeg det! Det var skikkelig kjipt å ta de bildene, ikke minst å se på de etterpå, men jeg holder målet i sikte og forsøker komme over min egen dumme selvbevissthet. Legen min sendte henvisning både til offentlig og privat, og hos det private er jo bildene mine og vurderingen allerede påbegynt, mens jeg fra det offentlige i går fikk et brev der det sto at jeg kunne regne med å få time til vurdering innen utgangen av juli måned. Man skjønner jo tempoet det går i da... 😅 Jeg håper og tror at det blir operasjon i Trondheim, og krysser fingrene for at det blir nærmere høsten at det er innleggelse. Jeg har så mye greier i sommer som jeg så gjerne vil dra på, og da blir det vanskelig å være nyoperert og ute av stand til å røre så mye på seg. Dessuten er det jo den varmen, da... Men det blir som det blir uansett, jeg tar det jeg kan få, altså. Men kan jeg velge så velger jeg meg august eller september.... 

For en stund siden kom jeg over et fint sitat som traff meg veldig, og som virkelig er mitt nye mantra. La det være helt klart at jeg er veldig langt unna å være en sånn som synes motiverende sitater på bilder av solnedganger er noe stas, men dette er noe mer. Hør bare her: Exercise is a celebration of what your body can do. Not a punishment for what you ate. Det er så sant! Og så ofte har jeg hørt både meg selv og andre si at jeg må trene/forbrenne kalorier/what not for å veie opp for et bedre måltid. Som at man ikke skal kunne kose seg med mat uten å måtte betale for det i form av å trene seg ihjel. Selvfølgelig skal man trene, men gjør det fordi du KAN, ikke fordi du MÅ. Det skal jo være noe positivt, og en rutine som innarbeides (og blir der!) fordi du liker det. Som en del av prosessen min så jobber jeg mye med det mentale for min egen del, og positivt selvsnakk står sentralt. Så mye dritt som jeg har slengt til meg selv oppgjennom, det er jo ikke rart jeg ikke lykkes. Jeg ville aldri sagt disse tingene til noen jeg kjenner, så det bør være grunn nok til å la være pepre meg selv med det også. Og da traff denne meg så veldig. Så i sommer har jeg bestemt meg for å virkelig feire kroppen og alt den kan gjøre. Jeg skal pushe grensene mine og nå (bokstavlig talt) nye høyder: Galdhøpiggen! 🤩 Jeg gleder meg sånn! Brefører/turguide og overnatting er allerede bestilt. Både mann og barn skal bli med, og det kommer til å bli en fantastisk tur. Den turen er min kirsebær på toppen av hele denne prosessen, og jeg gjør det utelukkende for min egen del. Det føles helt utrolig. Jeg gleder meg virkelig, og kjenner at det ikke er fritt for at det kan felles en tåre når vi når toppen. Fy flate så dårlig form jeg har vært i! Jeg trodde jo at jeg ikke likte å være ute i skog og mark. Har alltid himlet med øynene når jeg har sett sånne friskusfamilier som hevder at livet er best ute. De som løper i fjellet og griller mat på bål, og sover ute og sånn. "Sånn er ikke vi" har mannen min og jeg sagt. Men så er vi det allikevel. Når helsa spiller på lag og man ikke får blodsmak i munnen av å gå i slakk oppoverbakke så er det jo fantastisk. Og sakte, men sikkert sniker det seg frem et behov for å gå stadig lengre og høyere. Jeg elsker det! Før Galdhøpiggen så venter mange andre fine turer som jeg gleder meg til. Både arrangerte og på egenhånd. Allerede til helgen skal jeg på tur med fjellsportgruppa til DNT igjen. Sekken er pakket og jeg er klar! Disse naturopplevelsene er helt nødvendige vitaminpåfyll i hverdagen min, og noe som gjør at jeg alltid holder fokus på å opprettholde trening og hverdagsaktivitet. Det gjelder å finne sin treningsform som man liker, for trening skal ikke være straff. 👌

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Så enig i det du skriver om trening. Ingenting gir et større velvære enn en vel gjennomført treningsøkt. 😊 Jo mer jeg trener, jo mer liker jeg det. Og det er så godt å kjenne at jeg og kroppen spiller på lag igjen, nå som den er betydelig lettere. Jeg håper den følelsen skal bidra til å hjelpe meg i hold vekten fasen. At jeg aldri vil glemme hvor tungt det var med 20 kg mer. 

Lykke til med bukplastikk vurderingen, håper du får et svar ganske snart. 😊

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Her om dagen tok jeg 2 x 10 kilos vekter på treningssenteret. En i hver hånd. Helt sykt å kjenne på hvor tungt det er. Tenk at kroppen har båret på så mye ekstra, og at det nå er borte! Anbefales for en virkelig realitetssjekk hvis man begynner å glemme hvor man har vært. 😁

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ganske sprøtt ja Littvrang - 20 kilo er ikke noe å kimse av. Har hatt 20 kilo sekk på ryggen på backpacking en del ganger og det var rimelig tungt i lengden. Og det er jo det man gjør - bærer overvekten med seg over alt.

Synes også jeg på en måte ikke merker hvor mye dårligere bevegelighet jeg har fått når jeg har gått opp i vekt - har stort sett tenkt at "joda, jeg er da omtrent like mobil som før". Men nå med 20 minus så kjenner jeg jo at kroppen er annerledes. Bare en ting som å legge bena i kors - med tynnere lår så kommer benet mye lenger over det andre om dere skjønner. Prøver å bare tenke på det som positivt - altså "så deilig å være slankere og lettere nå" i stedet for "herre fred så tjukk jeg var!"

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Nå har jeg holdt på med denne livsstilsendringen i ca 8 måneder. På denne tiden har jeg tatt av ganske nøyaktig 25 kilo, og har gått fra størrelse 46 til 38/40. XL til M. Jeg følger metoden helt slavisk, og har full oversikt og kontroll på alt jeg spiser hver eneste dag, også i ferier. Jeg unner meg noe godt når det passer seg sånn (festlige lag osv), og føler ellers lite behov for å spise noe annet enn det jeg skal når det er hverdag. Hver lørdag spiser jeg trofast min tilmålte Troika, men det hender at jeg glemmer den i ny og ne. Jeg har aldri noe søtsug lengre, og hvis jeg er fysen på kvelden så er det eple, Skyr Luftig eller ProPud jeg craver. Jeg har bevisst kuttet helt ut potetgull, for det vet jeg at er høyrisiko. Jeg spiser det ukontrollert hvis jeg får muligheten. Selv om jeg tar en tilmålt mengde i en liten skål, så støvsuger jeg skåla uten å blunke. Det er ikke engang snakk om å kose seg med det, så da er det ingen grunn til å spise det. Etterhvert som søtsuget har lagt seg så har en annen konsekvens vært at jeg har sluttet med brus også. Jeg har alltid bare drukket lettbrus, og har derfor vært bestemt på at det skal jeg fortsette med, men plutselig en dag før jul så gikk det opp for meg at jeg helt har sluttet å drikke det. Før kunne jeg drikke det hver dag, og så ble det redusert til helgedagene. Etterhvert ble det til at jeg helte ut nesten hele glasset fordi jeg ikke drakk det opp og det ble romtemperert. Nå glemmer jeg å kjøpe inn, fordi jeg ikke tenker på det i det hele tatt. Synes det er kjemperart at noe jeg egentlig er så glad i, plutselig har blitt borte uten at jeg har ment det. Men godt at det kan være sånn med noe også, og at ikke alt krever superfokus og selvdisiplin. 

Vektmålet jeg satte meg ved kursstart er nådd, pluss litt til. Da jeg startet i sommer så tenkte jeg at 74,5 var en fin vekt, for det har jeg veid før, og trivdes godt med. I følge BMI er jeg fortsatt overvektig når jeg veier det, og siden jeg nå er tvunget til å forholde meg til BMI på grunn av operasjon, så har jeg fortsatt å gå ned. I dag viste vekten 73 kilo. Jeg veide dette for noen uker siden også, men det svinger litt fra uke til uke, så jeg har vært oppe en tur på 75 i mellomtiden. Jeg må ned 2 kilo til før BMI sier at jeg er normalvektig. Tror det kan være lurt å gå ned kanskje 4 kilo til, sånn at jeg fortsatt holder meg innen normalvekt selv om vekta svinger litt. Jeg er forsåvidt fornøyd med sånn som kroppen ser ut nå, jeg bruker størrelse 38 i overdeler og størrelse 40 i underdeler, og synes det er helt passe. Det tilsvarer en størrelse medium, og det er jo verken stort eller lite. Helt passe. Slank holder for meg, jeg trenger absolutt ikke være tynn eller mager.

På torsdag var jeg i møte med kirurgen i Trondheim, og fikk etter en hyggelig samtale beskjed om at jeg vil få dekket full bukplastikk. Det var en lettelsens dag, og jeg ser virkelig frem til å bli kvitt denne slaskemagen. Den henger under meg som en sekk når jeg tar push ups eller står i planke, og uansett hvor mye jeg trener så klarer jeg ikke få bukt med den. Det handler selvfølgelig først og fremst om medisinske indikasjoner, men det er ikke til å legge skjul på at det er et kosmetisk aspekt ved det hele også. Jeg er tynnere enn jeg har vært på mange år, og har for aller første gang i mitt liv kjøpt meg en badedrakt istedenfor en bikini. Problemet med magen min har oppstått som følge av tre svangerskap med enorm mage (nå sist var jeg nesten like stor rundt livet som jeg er høy!). Dette har ført til at mageskinnet nesten revnet fullstendig, og at magemusklene aldri ble seg selv igjen. Det er så mye strekkmerker at selv om huden ellers har god elastisitet så har den ikke sjans til å trekke seg sammen noe mer. Det er 10 år siden jeg var gravid sist, men det har skjedd forsvinnende lite med magen siden jeg fødte. Jeg er glad for at jeg får fikset på dette her, og ser frem til å få kontakt med magemusklene igjen, og kunne trene meg til en figur som passer til den vekten jeg faktisk har. 

Ellers går livet sin vandte gang. Jeg går fortsatt på Hold vekten-kurs, og er innstilt på at jeg skal gjøre det ut året. Jeg har forsåvidt ikke kommet helt i gang med å holde vekten enda på grunn av at jeg trenger å gå ned litt mer for BMIens del, men kurslederen min er klar over det. Så lenge vekta beveger på seg så fortsetter jeg, men det skjer så lite over så lang tid at jeg føler at jeg stabiliserer uansett. De siste kiloene rundt normalvekt sitter som støpt! Det er tydelig at kroppen ikke har så mye å gi fra seg lengre, og jeg lengter tilbake til da jeg suste ned over en kilo i uka. Skulle ønske jeg fortsatt gjorde det, bare med nåværende vekt som utgangspunkt. 😂 

Har forresten begynt prosjektet med å sy om bunaden min. Jeg sydde meg trønderbunad til min datters konfirmasjon i fjor, og den er jo litt stor nå, kan man si. Det er mye jobb, men du og du som jeg gleder meg til å bære den i år! 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Fjern formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...