Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Jeg har lest noen tråder nå, og det slår meg at det er mange her med en lang slankehistorie, dvs høy slankekompetanse. Ja, det har jeg sjøl også.

Vi er flinke lenge, men så skjer det noe i livet som gjør det vanskelig å holde matfokus. En tragedie som rammer hardt, og fokuset må flyttes. Herlighet, når det handler om å komme seg på fote etter sykdom, dødsfall, skilsmisse eller noe annet, så blir slanking feil fokus. . Hysteriet om kropp, utseende og 'helt perfekt' blir uvesentlig. Psykisk helse kommer først. Det gjelder å få fotfeste til å få igjen stabilitet i livet. Da gjelder det å gi seg gode øyeblikk, og for oss overvektige kan det gjelde sjokolade eller gode sauser. De slanke spiser ofte ikke når de er lei seg, og blir enda tynnere. Vi overvektige trøstespiser og legger på oss.

Jeg la på meg mye når livskrisa rammet, da handlet det om å eksistere og overleve. Jeg hadde ikke krefter til å si nei til meg sjøl, hverken om mat eller andre kalorier. Mange dager spiste jeg meg igjennom, tomme kalorier som resulterte i altfor små klær. Psyken var på bunn, ikke pga overvekten,  men den førte til det. Det tok mange mnd før jeg gikk på vekta og så hvor mange kilo det innebar. Ikke var jeg istand til å gjøre noe med det da heller. Brydde meg egentlig ikke, livskvaliteten på andre områder var viktigere enn utseendet og for trange klær.  Kroppshysteriet er ikke noe for meg, men å redusere noen kilo for å ha det litt mere komfortabelt i livet ble en gryende tanke.

Og så kom dagen hvor jeg tenkte at jeg har plass i hodet til vektnedgang. Nå er jeg i gang på et Maxikurs, og tar små skritt mot en lettere tilværelse, men jeg føler meg veldig sårbar på å holde fokus. 

Lykke til! 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Logg inn for å kommentere

Du vil kunne skrive en kommentar etter at du logger inn



Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...