Hjelp! kan ikke trene...

[Gjest hyfsan]

gratulerer med 7-tallet, deilig sikkert. gleder meg til det blir min tur.

 

spar for all del på alle kvitteringer og trekk fra på skatten. det er bedre enn ingenting. men viktig at du dokumenterer. enig i at det er rådyrt å være syk, særlig om man lider av tilstander der skolemedisin ikke virker og man gjerne vil prøve andre metoder for å bli frisk. jeg vet hvordan akkurat det er. og på toppen av det hele "tar de" 1/3 av inntekten min når jeg nå er på rehab-penger.

 

oppmuntringsklem til deg fra hyfsan. innimellom er det noe dritt, og da synes jeg du er skikkelig dyktig som ikke gjør usunne valg for deg selv

[Gjest jubalong]

takk hyfsan. trenger litt oppmuntring idag:) og ja, jeg har tatt vare på alle kvitteringer. vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem, men det er nå enda en stund til selvangivelssen skal leveres... må jo få endret skattekortet også, men det er enklere

[Gjest jubalong]

hm... har litt mindre vondt idag, begynner såvidt å øyne håp om å bli frisk. har vært vondest i høyre fot en stund. var hos fysio i går og han prøvde noe som het tverrfriksjon, altså en type massasje. han rakk bare å ta høyre fot. hadde forventet å være støl i den foten i dag, men er faktisk bedre:) nå er venstre foten vondest. skal ta den på fredag, så kanskje det er håp om at noe hjelper...

 

prøver å venne meg til nattskinnene, ligger et par timer med dem foran tven om kvelden, men det virker umulig å sove med med:(

 

sukk... igjen... men motivasjonen er på plass og det gjør meg litt gladere:)

 

jubalong

[Gjest hyfsan]

med ny behandling, håper det kan gjøre susen. veldig lurt å holde seg unna sukker i alle fall, for stort inntak av det kan øke faren for infeksjoner etter det jeg har forstått. huff og huff.

 

håper dagen i morgen også blir god. disse skinnene, du.. ser for meg sånne amerikanske fotballspillere eller ishockeyspillere. skjønner det ikke kan være noe godt å ha på, men kanskje du venner deg til dem etterhvert..?

[Gjest jubalong]

i dag var jeg på handlesenteret for første gang på lenge!!! og fikk gjort masse, kjøpt gave til babyen jeg skulle hilse på, handlet diverse; dagkrem, maskara, deodorant (ikke så lett å sende gubben ut etter det, så jeg har vært tom en stund for noe av det), siste "pirates of caribbean" filmen, som jeg ikke fikk sett på kino og sist men ikke minst; ny vinterjakke.

 

jeg kastet den gamle i vår fordi jeg var så utrolig lei av den tjukke, store, stygge jakken. og jeg angrer ikke, det var bare det at det har vært umulig for meg å gå og kikke etter ny nå i høst. men i dag gikk jeg rett på den inne i butikken. var egentlig i butikken for å kjøpe den filmen, men dette var på "Obs!" og der har de jo alt. så jeg er så fornøyd:) prøvde den først i 42 men måtte ned i str 40. skal ikke påstå av den var for vid, men denne vil passe om 5 kilo også, det ville ikke 42 ha gjort. utrolig deilig, fikk lyst til å handle mer men vil jo egentlig vente litt til med å kjøpe nye klær, selv om buksene begynner å bli ukledelig store...he he...

 

tror også jeg begynner å bli litt bedre i bena. selv om det er vondt innimellom så går det fortere over og jeg har mindre hvilesmerter:) kjørte bil i 40 min x 2 og det gikk greit. litt vondt i venstre fot men den brukes jo mindre, så den kunne få hvile litt innimellom. nå må jeg bare være forsiktig, for det er lett å begynne å styre på når man føler seg bra. er jo frisk ellers og det strider mot min natur og være så inaktiv... håper jeg kommer meg på svømming i morgen, for nå har diverse omstendigheter gjort at jeg ikke har trent på to uker:(

 

var hos legen i dag og han var imponert over jeg hadde gått ned over 10 kilo. er sykemeldt ut året nå. er ikke noe vits i prøve å jobbe en gang. og sånne alternative oppgaver har jeg prøved, men det ble ikke noe skikk på det pga en surrete og travel sjef. visste aldri hva jeg skulle gjøre fra dag til dag, fikk ulike oppgaver hver dag og fikk ikke fulgt opp det jeg gjorde dagen før. og hvis jeg sto fast så var det ikke sikkert jeg fikk hjelp og jeg kunne sitte 2 timer uten å gjøre noe. fikk lest litt forskningsartikler på nettet, men det kan jeg jo gjøre hjemme også. hvis det skulle ordne seg og jeg kan få mer konkrete oppgaver, så kan jo sykemeldingen gjøres om... men akkurat nå føler jeg for å ta det med ro litt til, da.

 

matmessig har jeg tullet fælt i dag. men er ajour med kaloriene, så da så..

 

nå har jeg sittet her så lange at sønnen min har sovnet i sofaen, søren også, da blir det baluba i kveld... jeg får gå å vekke ham

 

jubalong

[Gjest hyfsan]

det er jo lilleputtstørrelse, spør du meg gratulerer. det var kjekt å høre. jeg skulle hatt jakke jeg også, har lagt prosjektet på is inntil videre.

 

så bra at du tør håpe på bedring i beina dine. jeg synes du har gjort et fornuftig valg i sykemelding ut året. viktig å bruke tiden fremover nå, sånn at du tilfriskner så godt du kan. og du har et poeng: sakte fremover. det er lett å få tilbakefall fordi man overvurderer helsa og tror man er bedre enn man er.

 

flinke jubalong som holder kaloriregnskap selv om det har gått litt i ball i dag. det er godt jobba!! ønsker deg en fin kveld

[Gjest jubalong]

tror den var litt stor i størrelsen, for jeg bruker str 44/46 ellers, i topper og sånn... men jeg er jo ikke så høy så jeg burde nok brukt 36/38 i alle klær... men kanskje en gang? håper ihvertfall på 38/40:)

 

angående kaloriregnskapet så går jeg nok litt over i dag, har spist helt feil idag, suppe til lunsj og middag, lefse til mellommål... mat som metter lite! dermed ble det en litt stor kvelds og jeg ender opp på 1453 kcal. prøver jo å ligge på 1300, men noen dager ligger jeg lavere også.

 

ja, ang sykemelding så følte jeg det ble litt lenge, samtidig så tror jeg det er lurt. det er jo i tillegg travle uker på hjemmefronten nå fremover og det kunne nok endt med at jeg ble syk igjen, hvis jeg skulle jobbe litt. uansett måtte jeg fått andre oppgaver, tror ikke jeg hadde klart en time på min egen jobb, og det er ille... gruer meg til å ringe til sjefen, hun er ok, men kommer ofte med ubetenksomme kommentarer og utbrudd. jeg er ikke noen pyse, men eneklte mennesker blir jeg litt satt ut av. begynner å skjønne hvordan jeg skal takle henne, men jeg vet aldri hvem hun sier hva til og ofte føler jeg at både jeg og andre blir feilsitert.... hun er mest full fart og masse ord...

 

nå skal jeg snart lage meg litt grønnsaker og dip og se "forbrytelsen"

 

jubalong

[Gjest resolutt]

....at du, jubalong, har vært på handlerunde! Og så str. 40 da?! Du må da vel snart være i mål med slanking; eller i alle fall er du ferdig slanket når sykmeldingen din går ut!

 

Du er så flink, - og her sitter jeg og depper fordi jeg gikk opp 0,4 kg. Vel, jeg er kommet over det, men jeg likte det ikke. Men når man midt i en slankeperiode skeier ut såpass mye som jeg gjorde, så er det til pass! Smekk på fingrene og klask på lanken, eller noe sånt (det er hyfsans ord jeg har gjort til mine i håp om å greie å ta meg sammen)!

 

Ikke bare greit å være mann heller med oppussing av heimehusa etter jobb. Vi er ikke alle like. Min mor greide alltid å få gjort alt ferdig, også det hun hadde bedt meg gjøre, før jeg fikk rikket meg. Etterpå var jeg like irritert som hun, for jeg hadde jo sagt at jeg skulle gjøre det!!!! Så fikk jeg høre at jeg var så lik min far, og det var OK for jeg var en stor beundrer av ham. Han var tenksom og filosoferende, hadde lest en masse og fortalte oss barna historier - det var flott. Mor innrømmet da også at hun hadde lagt vekt på disse spesielle egenskapene hos vår far da hun valgte ham. Hun hadde nemlig savnet en far hun kunne snakke med. Verden er rar; - og livet er mangfoldig!! Min mor er i dag 97 år, bor på aldersheim, sitter i rullestol etter et fallbrudd da hun var 94.

Men fremdeles har hun trangen til å skulle ut og gå; hun skal opp å gjøre noe, ønsker det så fælt at hun holder personalet i aktivitet hele netter fordi hun skal opp!

Jeg bor 40 mil unna, så hun kjenner ikke meg lenger når jeg er på besøk. Men tar høflig imot meg, - en liten stund. Så vil hun "heim", som er rommet hennes.

 

Håper det virkelig går mot bedring for deg nå, Jubalong, men du må love at du ikke

overarbeider deg nå. Du er sykmeldt og bør så absolutt la beina få venne seg til å bli brukt igjen, langsomt, gradvis..... Men det er flott å høre at det går slik framover.

 

God natt, og ha en fin dag i morgen!

resolutt

[Gjest jubalong]

takk igjen for velvalgte ord. ja vi er forskjellige og jeg er den første til å innrømme at jeg gjør mange feil selv. problemet er at jeg er mye "flinkere" til å se hva han ikke gjør enn hva han er til å se hva jeg ikke gjør. dessuten gjør jeg mest husarbeid og det må jo gjøres hele tiden, mens oppussing er jo mer i perioder. har sagt til ham at han kanskje kunne gjort litt hver uke og han er enig, men... det er jo dette med å finne frem verktøyet for småjobber da.

 

så er det noe med det at de tingene man faller for, når man treffer en mann, gjerne er de tingene man senere irriterer seg over. (men kan ikke huske at jeg falt for hans evne til å sove på sofaen he he:)) jeg husker jeg sa til min mor "han har bare en feil og det er det at han røyker"... det sluttet han med for snart 8 år siden...

 

er ikke så greit at din mor bor så langt borte, men du er kanskje vant til det fra mange år tilbake? min mor bor bare 20 min unna og jeg besøker henne og katten ofte både med og uten unger. foreldrene til mannen min bor 1800 km unna, men det er han vant til. selv om det kanskje blir litt tøft den dagen de blir ordentlig gamle eller syke. vi kunne jo godt tenke oss å se dem oftere, men det er dyrt å fly så langt for alle 4. svigermor flyr ikke så hun kommer med tog og det tar jo flere dager. nå har helsen ikke vært så bra så hun har ikke orket, og har ikke vært hos oss på 2 år:(

 

men du, den jakken i str 40, det må jo være en stor størrelse og kanskje grei fasong til meg. jeg er langt fra målet. vil gå ned 17 kilo til, så kanskje neste høst? er jo nesten 80 kilo og bare 162 cm...

 

er klar for å være forsiktig med føttene mine nå. ... dette må rett og slett ikke skje en gang til. har hatt to tilbakefall fordi jeg har følt meg bra og blitt litt for aktiv, men det er så ubegripelig kjedelig å sitte i ro så lenge. jeg leser bøker, strikker, ser tv, surfer på nettet, men jeg begynner å bli så utrolig lei:(

 

nei, nå må jeg i seng. skal til fysio kl 8.30. men det er i byen og jeg vet ikke hvor lang tid det tar å kjøre i morgenrushet, har vanligvis time kl 11 og da tar det 15-20 min.

 

klem jubalong

[Gjest hyfsan]

ser du skriver om lederen din, og dette med å ringe henne. det slo meg; trenger du å ringe henne? man blir ekstra sårbar når man er sykemeldt, det er i alle fall min erfaring. du kan jo velge å sende henne en txt, legge igjen en beskjed, eller bare sende sykemeldingen i posten. du er ikke nødt til å ringe henne, noen ganger må man rett og slett beskytte seg selv mot noen mennesker. det trenger ikke være permanent, kanskje akkurat den dagen eller akkurat den hendelsen. synes du er i din fulle rett til å velge bort å ringe henne.

 

tenk at du har en mor som er blitt så gammel, resolutt. det er rart å tenke på. min mor døde da jeg var 24 år gammel, hun var bare i 50-årene. faren min ble litt over 80 år, det er noen år siden han ble borte også nå. så jeg har ingen gamle foreldre. noen ganger, når jeg hører hvordan folk sliter med sine gamle foreldre, er jeg lettet over at jeg slipper. det høres kanskje egoistisk ut? det er det sikkert også, og jeg er vel preget av mine foreldres sykdom og død sånn at det påvirker meg fremdeles. har gamle og syke svigerforeldre, og det tærer på kreftene det også. men klager ikke, livet er sånn.

 

ønsker deg en god dag, jubalong. vær nå endelig forsiktig med føttene dine. du er i en sårbar fase, men dette vet du jo ønsker deg alt godt.

[Gjest jubalong]

i dag kommer det til å gå galt. jeg er så sugen på å spise:( har spist over 900 kcal til nå, hele fruktrasjonene er borte, har brukt 5 kosemeker på en Belvita. og middagen gjenstår. vet at den kommer til å inneholde mer enn 400 kcal fordi vi skal ha hjemmelaget pizza. det er sååå lenge siden vi har hatt det og i dag tror jeg ikke jeg klarer å holde meg til 2 små stykker...uæææ! har ikke kontroll i dag. gikk jo over i går også og da var jeg oppe i 1450 kcal!!!

 

i tillegg har jeg vondt i bena etter behandling. var en liten tur på butikken og det skulle jeg ikke ha gjort. bilkjøringen i går merkes også

 

problemet med å ringe til sjefen løste seg ved at hun ringte. og det gikk helt greit. hadde egentlig ikke forventet noe annet, men det er så pyton å ikke kunne jobbe. de har jo selvsagt vikar for meg nå, men jeg skulle så gjerne vært på jobb...

 

kom meg ikke på svømming i dag heller fordi det krasjet med behandling og at bassenget stenger visse tider noen dager.

 

idag er alt galt. godt at det er noe bra på tv i kveld:)

 

jubalong

[Gjest ent]

Kjære Jubalong! Jeg har også sånn "lyst på alt"-dag. Var på handletur med mannen min og så ble det for lenge for meg før vi kom hjem og jeg kunne spise igjen. Greide så vidt å unngå annet enn en banan som krisehjelp underveis. Vel hjemme var jeg snar med å lage te og smøre skiver. Da jeg hadde spist mine to var jeg fortsatt sulten og måtte spe på med en youghurt og enda en banan...

 

Den pizzaen du ska ha i kveld høres nyydelg ut! Kanskje du kan gjøre stykkene litt mindre enn vanlig sånn at hvis du spiser 3 stk så er det bare litt mer enn du strengt tatt skulle ha?

 

Huff,- jeg burde vel ikke komme med råd til deg,- dette kan du sikkert mye, mye bedre enn jeg!! Tenk at du kan ha på deg en jakke i str 40! Når du kan det så kan du det meste andre pgså. Og kanskje har du en sånn dag som du trenger litt mer mat i dag?? Det kjennes i alle fall sånn utfor meg.

 

Det jeg er litt stolt over er at jeg klarte å takke nei da mannen min bød meg litt sjokolade da vi kjørte hjem i dag og jeg var skrubbsulten!!!

 

Vet du,- når alt er galt, så kan det vel ikke bli verre?? Og når det ikke kan bli verre, så kan det vel bare bli bedre?? Kanskje det til og med blir ganske bra sånn utover ettermiddagen?? Jeg håper det for deg,- !!!

[Gjest jubalong]

takk ent:) tror også jeg rett og slett bare må ha litt mer mat i dag. men det var et godt tips å skjære pizza stykkene mindre, det skal jeg prøve:) for jeg er jo motivert, det er som om kroppen vil noe annet enn hodet. jeg tenker nei, nei, nei... mens fingrene skreller den 4. klementinen. jeg må bare ikke skeie for mye ut, jeg har for lite å gå på med mine 1300 kcal.

 

synes du var flink i dag, jeg. noen dager er jo sånn at vi ikke har helt kontroll over når vi får spist og hva vi skal spise. da synes jeg du var kjempeflink som sa nei til sjokolade, enda en liten seier, ikke sant?

 

den jakken har visst skapt et litt feil bilde av meg ...he he:D jeg kan forsikre deg om at størrelsen må være litt stor, for jeg kan ikke gå og kjøpe en topp eller genser i str 40 enda, tror nok jeg bruker 44-46. jeg er litt midt i mellom nå. kan snart kjøpe klær i vanlige butikker og de store klærne til HM, Lindex og KappAhl begynner å bli for store og feil i fasongen. jeg er ikke så høy og store klær for store folk blir liksom for stor for armer og skuldre og lengden på bena

 

nå må jeg hente datteren min på svømmetrening. hadet bra, så lenge:)

 

jubalong

[Gjest hyfsan]

.....er det bare sånn. jeg tror kroppen trenger litt ekstra innimellom. se bare på dypdykket mitt i godteposen for halvannen uke siden. etter det har jeg hatt det rolig og fint ift godterisug. så jeg angrer faktisk ikke på den kvelden der, selv om jeg selvsagt spiste altfor mye. jeg nektet meg nesten ingenting.

 

så jeg tror at du kan spise pizza med god samvittighet. kan love deg at du i morgen vil fortsette der du slapp. vi må ikke bli altfor strenge med oss selv men det er klart at "det lille helgeekstraet" ikke kan finne sted hver uke. da går vi ikke ned, i alle fall ikke jeg. men jeg tror ikke det gjør noe med en sånn dag en gang i mnd eller kanskje enda litt sjeldnere.

 

ønsker deg en god helg!! håper det går seg til med beina dine. klem fra hyfsan

[Gjest resolutt]

Flott at sjefen din tok kontakt. Hun har jo ansvar for å følge deg opp, så det skulle bare mangle.... Skjønner godt at du blir lei av det stillesittende livet. Men det er jo håp nå, slik det høres ut. Du har gode perioder innimellom, og kanskje er det slik at de kommer oftere enn før. Så blir det din jobb å passe på tempoet når du føler deg bra!

 

Jeg skal besøke familie neste helg. Har vennet meg til at det er slilk med mor nå, og tar det som det er, når vi er der. Hun har det godt, som sagt, og jeg må virkelig beundre pleierne slik de står på! På den måten synes jeg vi har vært heldige, alt tatt i betraktning. Det er jo så masse oppslag i avisene om eldre som plasseres på lager, trimrom o.l.

Av og til jeg ønsker for min egen del at jeg slipper å bli så gammel at jeg blir helt utenfor, både psykisk og fysisk. Og likevel, LIVET er nå det vi vil ha, tross alt!

Jeg mistet en søster, hun var 31 og jeg var 30 da det skjedde. Hun døde i barselsseng der også babyen strøk med. Jeg hadde mistet besteforeldre før det, men dette var noe annet. Før det hadde jeg nok ikke helt skjønt hvor absolutt og ugjendrivelig døden var.

Tror nok vi hadde trengt krisehjelp hele familien da det skjedde. Vi hadde jo hverandre,

men når sorgen er så stor, blir det vanskelig å være noe for hverandre, også. Vi hadde liksom nok hver for oss. Og forresten, jeg bodde allerede da langt unna min familie. - Nå gråter jeg ofte når familier jeg kjenner mister sine unge, eller når det - som forleden dag - kommer en ung mann i kiste fra Afganistan.

 

Men det er vel dette som også er LIVETS skole; og de fleste får nok en blanding av sorg og glede i sine liv, selv om det ikke finnes noen rettferdig fordeling i så måte.

 

LIVET går i alle fall videre etter nedturene, og vi kan egentlig ikke gjøre noe annet enn

å leve her og nå, både for for egen del men også for våre nærmeste. Det er i dag vi har hverandre og kan si at vi er glade i hverandre!

 

God helg!

klem fra resolutt

[Gjest hyfsan]

... dette gjorde inntrykk - det jeg leste nå. midt i hverdagskavet tok du meg kraftig på senga. du satte fingeren på det som er viktig i dette livet.

 

sorg, uventet - kraftig - slo beina under meg, har jeg også opplevd. historien er lang og vond, du får kanskje høre den en gang. du tror du ikke skal klare å rette ryggen noensinne igjen, men du gjør jo det - smått om senn.

 

mange klemmer til deg. og du også jubalong. jeg har kanskje ikke helt fått med meg sammenhengen her, men varme klemmer til deg om du trenger det i dag.

[Gjest Smallgirl]

Og takk for trøstende ord på tråden min.

 

Ser det at resolutt har en historie fra familien sin som gjør skikkelig inntrykk. Det du og familien din opplevde der må være fryktelig. Sikkert vanskelig å sette ord på de følelsene dere hadde.

 

Håper dere får en flott og sunn helg

 

klem fra Biggirl

[Gjest ent]

Vi står midt i livet, mange av oss. Dette livet som vi lever hver på vår måte er jo med på å gjøre oss til den vi er. Noe er selvvalgt og noe rammer oss og vi må leve oss gjennom det på vår måte,- og det er med på å forme oss videre.

 

Jeg tenker at hvert menneske har sin unike historie,- glede og sorg er ikke likt fordelt,- og mange ganger kan det kjennes uvirkelig og urettferig det som rammer oss. Likevel kan vi ikke løpe fra oss selv. Vi må leve videre med de sorgene og gledene som livet byr oss.

Noen ganger trenger vi lang tid for å akseptere det vi utsettes for. Og noen ganger er det vanskelig å finne trøst,- eller å trøste. Likevel fortsetter vi livet. Og heldigvis klarer vi som oftest å komme videre selv etter forferdelige hendelser,- som det resolutt forteller om da hun mistet søsteren sin.

 

Det er når de viktige tingene bringes på bane at vi kan se hva som betyr noe for oss - egentlig.

Nestekjærligheten,- tiden vi gir hverandre,- klemmene,- de gode ordene,- tankene og omsorgen. Kanskje det er dette som bør få mer fokus i hverdagen.

 

Takk til resolutt som delte viktige tanker med oss. Jeg tror de landet trygt her på Jubalong sin tråd:)

[Gjest jubalong]

takk for innlegg på tråden min:) nå jeg leser ditt innlegg resolutt går det opp for meg at jeg heldigvis aldri har følt stor sorg. selvsagt var det vondt da min far døde, litt for tidlig, skulle så gjerne få beholdt ham noen år til og jeg savner ham. men jeg har aldri vært så langt nede at jeg ikke visste om jeg kom til å klare å reise meg igjen. det er på en måte naturlig at man skal miste foreldrene sine og han var 72 år. har aldri trodd at han skulle bli svært gammel, så da han fylte 70 tenkte jeg at nå må vi ta hver bursdag som en gave, og det ble jo bare to til. han hadde god helse til det siste, men fikk slag på slag det siste halve året. og det var så fælt å se den store sterke pappaen min bli borte:( i tillegg var jeg 6 mnd gravid med mitt andre barn da. hans første guttebarnebarn, som er veldig lik ham

 

det som dere opplevde resolutt var jo umulig å være forberedt på. man forventer ikke at en ung frisk kvinne og barnet skal dø i barsel! heller ikke på 60-70 tallet!det er bare helt uendelig trist å tenke på...

 

nylig omkom en jeg vokste opp sammen med i en trafikkulykke. 40 år gammel og med tre barn. det var så grusomt og jeg tenker sånn på mannen hennes og de tre ungene. tenker på den enorme sorgen og tomheten de må føle, for ikke å snakke om sjokket. det var en utrolig vond begravelse. var ikke inne i kirken for det var så fult, så jeg fikk ikke se kisten og alle kransene, og heller ikke hørt de personlige hilsnene som ble lest opp.

 

tenker på deg biggirl som snart skal i begravelse og du vet at det blir en fryktelig vond dag. håper det går greit med deg uansett om du velger å legge ned krans eller ei. og at om du skulle bryte sammen, så er jo du ikke alene om å ha det vondt og ingen vil tenke at du ikke skulle gjort det, ikke du heller...

 

klem jubalong

[Gjest resolutt]

Kjenner at det fortsatt er godt å få tilbakemelding når jeg forteller denne historien om min søster. I ettertid tenker jeg at når slike sjokkartede dødsfall skjer, reagerer vi nok ikke likt, men jeg tror nok vi, de nærmeste, føler nokså likt. Det som ble godt for meg etterpå var at de jeg kjente kom og snakket med meg om det som hadde skjedd. Om de kondolerte eller ikke var ikke så nøye, men jeg hadde et enormt behov for å fortelle om det, og det fikk jeg når noen spurte. Det er ikke slik at en bryter sammen om det skjer, og skulle det nå renne noen tårer, er det greit. Jeg har gjort det til en regel å ta kontakt med folk jeg kjenner som opplever lignende ting. Og når jeg gjør det, er det viktig at jeg lytter og spør, for da får de anledning til å fortelle. Hvis vi er flere sammen, opplever jeg ofte at noen har lett for å begynne å snakke om alt mulig annet - da synes jeg det er viktig å dreie samtalen tilbake til den personen som har mistet, slik at han/hun kan fortelle ferdig.

 

Jeg synes du, biggirl, skal ta den utfordringen det er å legge på den kransen. Skriv ned det du skal si; ta en pause hvis stemmen svikter; men du skal vite at det betyr all verden for din kollegas nærmeste at du gjør dette. Og du vil uansett aldri angre på at du gjorde det, - men jeg tror du vil angre hvis du sier nei. Lykke til, biggirl!

Hilsen

resolutt

[Gjest jubalong]

takk igjen for innlegg resolutt. jeg er så enig med deg om at man må få snakke om det som har skjedd. selv om min far døde naturlig, ser jeg at flere av mine nærmeste venninner skyr litt det å komme inn på temaet. vet ikke hva de er redd for. jeg tenker at de skjønner det nok når deres egne foreldre dør, for det skjer jo om ikke så mange år. jeg har ingen problemer med å snakke om min far, han var jo en uerstattelig og unik person i livet mitt til jeg var 31 år og skulle jeg plutselig ikke nevne ham mer. for han lever jo videre inni meg, han er jo min far selv om han ikke er her... er selv blitt flinkere til å snakke med andre som har mistet noen, etter at han døde. men synes jo det er vanskelig når noen har mistet et barn eller en som skulle levd mye lengre.

 

blir rart å snakke om slanking etter dette... virker så bagatellmessig... men vi kan jo ikke la være fordi om andre ting er mer alvorlig

 

jeg har hatt to dårlige dager denne uken. den ene fordi jeg ikke hadde kontroll på hva jeg skulle spise og så ble det bare tullemat og feil rekkefølge og feil mengde. men det var ikke så mye jeg kunne gjøre til eller fra. totalt 1450 kcal. neste dag var jeg så sulten og sugen på god smaksrik mat. min mann ønsket seg hjemmelaget pizza og det var jo så lenge siden så det ville jo jeg også ha. derfor ble det det. hele dagen gikk jeg og tenkte på at jeg ikke kom til å klare å spise lite nok pizza, for det er umulig med min pizza.. he he:D dermed ble det bare tullemat den dagen også. totalt 1600 kcal.

 

jeg tenkte: riktignok har jeg ikke vært så flink, men totalen ble jo ikke så ille. det verste var følelsen av å ikke ha kontroll. men, men jeg står på videre. før hadde jeg aldri kontroll og endte vel opp betydelig høyere i kcal. det er godt utskeielsen ikke kom i helgen da, siden jeg har veiedag mandag, så får jeg bruke denne helgen til å ta meg litt inn igjen. vanligvis er jo helgene den store utfordringen, men nå i det siste har jeg klart å holde fokus gjennom helgene også

 

det blir spennede å veie seg i morgen. jeg manglet bare 800 gr på å få 10 kilos eple på kurset forrige gang. har ikke store forhåpninger, for jeg satser jo på sånn - 0.7 i uken, så det er liksom akkurat i grenseland.... ja,ja hvis ikke, så får jeg det neste gang. gikk jo ned 2 kilo før kurset, så på hjemmevekten har jeg gått ned over ti kilo:)

 

prøvde forresten å sove med en nattskinne i natt. jeg sovnet, men har på et eller annet tidspunkt i natt fått nok for den lå på gulvet da jeg våknet i morges. den kan ikke ha falt av, for jeg må åpne 4 borelåser og lirke foten ut... så jeg vet ikke hvor mange timer jeg klarte

 

ha en fin søndag alle sammen

 

klem jubalong

[Gjest hyfsan]

kanskje er det sånn, jubalong, at det å dreie samtalen inn på døden og avdøde mennesker er skremmende for mange. det er vel angsten for å miste noen selv som kan være en grunn til at noen velger bort temaet. man møter seg selv litt i døra når man møter folk i sorg. før eller siden kommer vi alle i en sånn situasjon at vi mister noen vi er glad i. det er livets gang. men det er helt klart et fryktelig skremmende tema, for hvem av oss orker å tenke på det?

 

jeg snakker om de jeg har mistet både titt og ofte. mange ganger er det morsomme historier. andre ganger er det mer sånn hva vedkommende ville sagt til ulike hendelser. og vi ler ofte når vi snakker om de som ikke er her lenger. håper det blir sånn folk minnes meg også, den dagen jeg ikke er her lenger. med latter, mener jeg.

 

snakk om faren din, du. hold ham levende på den måten. det er vakkert og noe han ville satt pris på.

 

når det gjelder mat/kontroll etc, så synes jeg jeg leser her at du har hatt god kontroll. du har kanskje ikke fulgt menyen til punkt og prikke, men det har ingen betydning. du har vist i praksis at du holder stilen selv om du forsyner deg med litt for mye. bra jobba!

[Gjest jubalong]

takk for det hyfsan. jo nå i ettertid ser jo jeg også at jeg har god kontroll, egentlig. det var bare følelsen av uvilje inni meg som jeg ikke var helt vant til. dette at jeg tok meg i å gremmes over å ikke få spise mer og når jeg så gjorde det så ble det for mye og så ble jeg litt ergerlig, rett og slett. men jeg tror det er over nå

 

jeg snakker ofte om faren min også. helst til familien, men også til venner og kollegaer. og med ungene. eldstejenten var bare 2.5 når han døde, men hun husker ham på en måte allikevel. han minste var jo ikke født, så han kjenner ham gjennom mine fortellinger.

 

jubalong

[Gjest jubalong]

ned 0.8 denne uken. er 79.1 i dag. totalt vekttap på 11.1 kg og det er jo kjempebra, snart er jeg ikke feit lenger, bare overvektig - he he:D

 

jubalong

[Gjest hyfsan]

godt jobba! dette er deg vel unt. det er bare å stå på videre nå. deilig med litt medgang, ikke sant??