Slanking + sambo = problematisk

[Gjest Solskinnssinn]

Hei!

 

Jeg er 22 og student og har bodd med kjæresten min i over et halvt år nå, noe som jo er veldig fint, bortsett fra at det har fått meg til å legge på meg - ENDA MER enn det jeg allerede var overvektig..!

 

Så jeg tenkte jeg skulle spørre om råd fra andre med samboer hvordan dere løser de problemer som oppstår når én av to vil gå ned i vekt... Trenger desperat noen tips!

 

Samboeren min har alltid vært tynn som en strek og spist hva dritt han ville uten å legge på seg, frem til det siste året. Nå har han fått seg en liten rund mage, og BMI'en hans forteller han at han faktisk har blitt litt overvektig, men han er ikke egentlig interessert i noe vekttap, han trives med vekten han har lagt på seg, og mange sier det gjør han godt. MEN hans bedre halvdel, meg, har det ikke fullt så godt med kroppen sin... Han merker godt at jeg blir deprimert av vekten og speilbildet, og det har i det siste vært så gale at jeg ikke har villet være naken rundt ham og ikke være intim fordi jeg skjemmes sånn. Han sier han vil hjelpe meg til å føle meg bedre i kroppen min, at han vil gjøre hva han kan for å gjøre det lettere for meg å gå ned i vekt, men dette har vi prøvd før.

 

Jeg må kanskje forklare at det er han som er kokken i husholdningen, jeg er sisteårs bachelorstudent på designstudie og må tibringe så mye som mulig til på å jobbe med skolearbeidet, hele dagen på skolen og på kvelden og i helgene også, og har ikke tid til å bedrive så mye kokkelering. I tillegg syns jeg det er fryktelig kjedelig å lage mat, mens han på en annen side liker å holde på med sånt. Så han lager stort sett alltid maten vi spiser. Kanskje jeg også må nevne at jeg bor i England for tiden - jepp, Europas værste kosthold, det er offisielt! - og han er engelsk og vant til sin tradisjonelle britiske kost..

 

Det som vanligvis skjer er at jeg sier "NÅ er jeg NØDT til å gjøre noe med hvordan jeg ser ut - dette går ikke lenger!" så sier han "Kjære, jeg syns ikke det er noe i veien med kroppen din jeg, men du vet at jeg vil støtte deg i hva det måtte være du trenger å gjøre for å føle deg mer vel med deg selv!" Og så kjøper jeg inn masse frukt så det er noe sunnere å spise når snopetrangen melder seg, og grønnsaker til å ha til middag for å bytte ut noe av karbohydratene og kjøttet med. Noen dager spiser vi sunt og godt - men så melder søtsugen seg... Hos HAN! Han er vant til å gjerne spise ett eller annet godt og usunt daglig, enten det er noe snop, dessert, osv. En eller annen form for usunn småspising foretar han stort sett daglig, og det er klart at viljestyrken er på bunn når det ikke er deg selv som ønsker vekttap, og jeg får dårlig samvittinghet for å tvinge han til å ikke spise det han vil for min skyld, så det ender som oftest med at han tar en tur over gaten på bensinstasjonen og finner seg noe snacks for kvelden der. Jeg, på en annen side, HATER at andre spiser noe godt rundt meg uten at jeg får lov, så da kjøpes det jo noe til meg også. Og frukten må jeg spise opp selv, for han spiser veldig lite frukt, kanskje en banan av og til. Grønnsakene kan han være med på å spise, men ikke hver dag. Og da blir det som oftest at jeg får en halv tallerken med issalat, og en halv tallerken med det han har laget til middag. Hva som er til middag planlegger vi jo sammen, men vi er rimelig skrapt for penger og har ikke råd til å ha mange-komponents-middager daglig.

 

Ukemenyer vår er:

Mandag - pastarett

Tirsdag - skål-mat f.eks. suppe, nudler og pølse osv-

Onsdag - potetrett

Torsdag - fiskemiddag (fordi fisk er dyrt blir det stort sett tunfisk fra boks)

Fredag - Indisk/Meksikans/Kinesisk

Lørdag - Take-away (Fy-fy mat så det synger etter..)

Søndag - kyllingrett

 

Ang den ukentlige take-awayen så har han det i hodet at grunnen for at vi ikke spiser det oftere er at vi ikke har råd, så hvis han føler seg spandabel så kan han foreslå take-away på andre dager i tillegg, noe som også ofte betyr at han ikke har så lyst å stå og lage mat. Da får jeg dårlig samvittighet igjen og sier greit, hvis du spanderer så kan vi spise take-away så du slipper å lage mat.

 

Et annet problem er engelske spisetider. Jeg spiser frokost - men det gjør ikke han, så noe spennende frokost blir det ikke på meg akkurat. Jeg går i faser mellom frokostblanding hver morgen, knekkebrød hver morgen og toast (ristet brød). På skolen selger de bare elendig mat i kantinen, men sambo er søt og liker å smøre matpakke til meg (bortskjemt!) så da blir det brødskiver i stedet. Brødet her borte er også elendig da, skikkelig godt grovt brød fins ikke å få tak i uten å gå veldig opp i pris, og han jeg deler brød med syns også at hvitt er best :-S Vi ender ofte opp med hvert vårt brød, men det blir dyrt i lengden og en del brød blir kastet... Når det gjelder middag er den helt på jordet. Her spiser INGEN middag før klokken seks hvertfall, og hos oss blir klokken gjerne borti ni før vi spiser, fordi jeg er på skolen til åtte flere dager i uken, og resten av dagene er jeg på jobb fra seks til ni-ti tiden, og da blir middag enda senere.. Helt mot alle retningslinjer for gode spisevaner, med andre ord! Er kun søndag og mandag jeg er hjemme på ettermiddagen - han jobber hjemmefra for øyeblikket men er strengt tatt "på jobb" frem til syv, halv åtte.

 

Trening er også vanskelig, fordi vi begge syns det er drittkjedelig, jeg er nødt til å drive med noe jeg syns er skikkelig gøy for at jeg skal holde ut, men å gå på treningssenter og ta aerobic og greier er skikkelig dyrt. Samme med dansekurs og sånt, har rett og slett ikke råd. Har ikke engang råd til å gå og svømme, selv om jeg elsker badebasseng (men hater badetøy så klart) og det er jo en veldig fin måte å trene på, og belaster ikke foten min hvor jeg har en langtids senebetennelse. Samboeren sier han skal hjelpe meg å komme i aktivitet, at han skal dra meg med på sykkeltur og gåtur osv men det har kun vært meg som har foreslått turer hittil, og da er han noenlunde positiv til det (..jeg ser for meg at han tenker: "æsj, det høres ikke veldig gøy ut, men jeg må jo prøve å være en støttende mann så ok da"), men det blir aldri noe av likevel fordi jeg har for mye å gjøre, alltid noe studiearbeid som jeg må få gjort, og minnet på det blir jeg hvertfall ikke, han er gjerne bare glad for å slippe... Å finne tid og motivasjon til fysisk aktivitet blir dermed utrolig vanskelig.

 

Som dere ser, det er mange sterke strømmer jeg har å kjempe mot for å få lagt om spisevanene og kostholdet, men jeg trenger det virkelig sårt!

 

Alle forslag dere har å komme med taes imot med takk - jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne usunne livsstilen jeg har kjørt meg sånn fast i...! Hjelp meg værsåsnill!

[Gjest haypergirl88]

kjenner til det der, er ikke lett, samboeren min kan spise hva han vil uten å gå opp et gram og han er tynn som en spiker, mens jeg prøver å slanke meg også ender det med at jeg blir fristet av det han spiser, jeg får ikke noe støtte hos han!

han bare ler når jeg nevner at jeg skal slanke meg

håpløst å gå ned når man ikke blir tatt på alvor!

 

men vi kan klare det!