Gå til innhold

Deprimert - ned i vekt


Gjest Petita
 Share

Anbefalte innlegg

Hei!

 

Jeg vil ikke si at jeg er sånn ordentlig deprimert, så jeg beklager om jeg støtet på noen.

MEN jeg er ganske ofte trist, er glad og blid når jeg er på skolen/ute med folk,

men med en gang jeg sitter alene på rommet mitt så kommer alle de negative tankene om at jeg ikke er god nok(også spiser jeg)...

Altså har jeg et ganske dårlig selvbilde.

Og det er vel ikke så rart når jeg ser ut/veier så mye/har de matvanene som jeg gjør/har?

 

Altså, jeg vet at for at en livsstilsendring skal lykkes så må man gjøre det lysbetont og være optimist og positiv...

Men hvis jeg skal vente til den dagen jeg blir positiv og 100% glad så kommer jeg nok ikke i gang før om kanskje flere år!

Derfor vil jeg begynne og fikse på problemene mine her og nå, glad eller ei...

 

Så spørsmålet mitt er følgende:

Er det lurt å slanke seg/forsøke å gå ned i vekt når man sliter litt psykisk?

 

Gjør jeg det riktige, eller utsetter jeg meg for nok en tabbe?

 

Takk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heihei:)

Jeg hadde skrevet et langt innlegg her som ble slettet da jeg prøvde publisere det:)

 

Jeg hadde det litt på samme måte som deg i flere år. Men i høst fikk jeg nok, skrev et brev til legen hvor jeg fortalte hvordan jeg hadde det når jeg var alene.. Jeg ba om hjelp til å endre det, og legen fikset en henvisning til psykolog. Det er det smarteste jeg har gjort, og jeg er på vei til å bli den gode gamle cilen igjen:) anbefaler deg å gjøre det samme. Deilig å få et nytt perspektiv på ting:)

 

Når det kommer til depresjon og vektreduksjon kan du møte på en utfordring og det er at kiloene sitter hardere enn hos "friske". Grunnen til det er at deprimerte ofte har en høyere produksjon av kortisol, som er et hormon(?) som gjør at kroppen tviholder på kiloene... For å finne ut av om du er utsatt for et unormalt høyt nivå av kortisol, kan du ta en blodprøve:)

 

Lykke til:) klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest engeljenta28

Oj nå kjenner jeg at jeg måtte skrive her, jeg føler meg sånn igjen, jeg føler meg veldig alene for tiden, mye som har skjedd på en kort stund.

 

jeg sitter selv mye alene og det er tøft, men jeg vet at begynenr jeg i gang emd treningen å ser at jeg klarer å gjøre noe med vekta så gjør det utrolig mye med selvbilde mitt, så jeg vet at dte beste for meg var å starte på kurset i kveld:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heihei:)

Jeg hadde skrevet et langt innlegg her som ble slettet da jeg prøvde publisere det:)

 

Jeg hadde det litt på samme måte som deg i flere år. Men i høst fikk jeg nok, skrev et brev til legen hvor jeg fortalte hvordan jeg hadde det når jeg var alene.. Jeg ba om hjelp til å endre det, og legen fikset en henvisning til psykolog. Det er det smarteste jeg har gjort, og jeg er på vei til å bli den gode gamle cilen igjen:) anbefaler deg å gjøre det samme. Deilig å få et nytt perspektiv på ting:)

 

Når det kommer til depresjon og vektreduksjon kan du møte på en utfordring og det er at kiloene sitter hardere enn hos "friske". Grunnen til det er at deprimerte ofte har en høyere produksjon av kortisol, som er et hormon(?) som gjør at kroppen tviholder på kiloene... For å finne ut av om du er utsatt for et unormalt høyt nivå av kortisol, kan du ta en blodprøve:)

 

Lykke til:) klem

 

 

Jeg skjønner, men da antar jeg at du fra en depresjonsskala(:P) fra 1-10 var oppimot 10?

Jeg tror jeg bare ligger på litt over 7... Er redd det egentlig ikke er nødvendig for meg å oppsøke lege/psykolog.. Kan jeg spørre, på hvilken måte var det han hjalp deg? :-)

 

Hm... Nå er jo grunnen til depresjonen min at jeg er sint på meg selv pga vanene mine... Er egentlig ikke verre enn det. Jeg kan jo prøve å forandre dem, kanskje det vil hjelpe litt? :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oj nå kjenner jeg at jeg måtte skrive her, jeg føler meg sånn igjen, jeg føler meg veldig alene for tiden, mye som har skjedd på en kort stund.

 

jeg sitter selv mye alene og det er tøft, men jeg vet at begynenr jeg i gang emd treningen å ser at jeg klarer å gjøre noe med vekta så gjør det utrolig mye med selvbilde mitt, så jeg vet at dte beste for meg var å starte på kurset i kveld:)

 

Jeg forstår det å komme i gang med trening vil hjelpe på selvbildet ditt, men det jeg lurer på er da om man trener og slanker seg mens man er trist, kanskje man ikke føler at treningen er like meningsfull som hvis man trener med et humør på topp?

På den måten blir det kanskje lettere å gi opp....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner, men da antar jeg at du fra en depresjonsskala(:P) fra 1-10 var oppimot 10?

Jeg tror jeg bare ligger på litt over 7... Er redd det egentlig ikke er nødvendig for meg å oppsøke lege/psykolog.. Kan jeg spørre, på hvilken måte var det han hjalp deg? :-)

 

Hm... Nå er jo grunnen til depresjonen min at jeg er sint på meg selv pga vanene mine... Er egentlig ikke verre enn det. Jeg kan jo prøve å forandre dem, kanskje det vil hjelpe litt? :-)

 

Helt ærlig kjente jeg meg ikke deprimert i det hele tatt. Jeg var jo ikke en av de.. Jeg bare kjente at det var noe som ikke stemte, at jeg kom inn i en litt vond sirkel hvor jeg satt mye alene. Jeg hadde ikke lengre "tid" til å trene, hadde ikke "tid" til venner, "tid" til å være ute like mye som tidligere. Det å plukke opp tlf å ta initiativ til å reise på besøk til noen ble tyngre og tyngre.. På jobb var jeg den vanlige solstråla jeg alltid har vært, men ble ikke lengre med på noe annet sosialt etter jobb.. Sofaen fristet mer enn noe annet.. Det kom til et punkt i høst da jeg ikke kunne fortsette å ha det sånn. Jeg er jo egentlig et overskuddsmenneske.

 

Derfor tok jeg kontakt med legen og bad om hjelp til å finne den gamle glade Cilen igjen. Hun henviste meg til psykolog som jeg begynte å gå hos i Oktober. Der tok jeg endel tester for å plassere meg i forhold til hva som plaget meg og hva vi skulle jobbe med i ukene framover. (har i utg.pkt 18 ukers behandling der) Jeg må si det at de testene jeg tok, lærte meg å kjenne meg selv bedre enn jeg noen gang har gjort:)

 

Jeg er nok ikke av de som er alvorlig ramma når det kommer til depresjon, og jeg tok nok tak i det før denne passiviteten tok overhånd. Det er MANGE som har det verre enn meg som ikke får hjelp fordi de ikke ber om det.. Man skal nemlig være ganske frisk og sterk for å kunne klare å be om hjelp. Legen ville aldri kunne se at jeg ønsket hjelp. For jeg er "alltid" fresh når jeg går ut hjemmefra, smiler og ler. INGEN kunne se at jeg hadde det kjipt i mi egen stue, alene:)

 

Psykologen hjelper meg på den måten at vi prater om ting som jeg synes er vanskelig med min egen atferd, han kommer med ideer om ting jeg kan endre på.. Han setter ord på tankene mine slik at jeg klarer se meg selv utenfra. KJEMPEdigg å ha en sånn psykolog. Jeg kommer nok til å gå til psykolog jevnlig i tiden framover og, for det er GULL verdt, selv om jeg ikke er deprimert:)

 

Den skalaen du spurte meg om er nok vanskelig for meg å svare på, for jeg så jo ikke på meg selv som deprimert i det heletatt.. Jeg bare ønsket hjelp til å unngå å bli det:)

 

Skriv gjerne til meg i innboksen om du lurer på noe mer, jeg har ikke lyst å skrive hele historien her, men deler gjerne privat om du vil:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Logg inn for å kommentere

Du vil kunne skrive en kommentar etter at du logger inn



Logg inn nå
 Share

×
×
  • Opprett ny...