Gå til innhold

Tungt å ikke ha en samboer som "ned i vekt partner"


Gjest daizy
 Share

Anbefalte innlegg

Hei,

 

Jeg sliter litt med noe for tiden, og lurer på om andre av dere har vært i lignende situasjoner?

 

Først: Jeg er 21 og har en samboer på 26. Vi er begge studenter og uten barn.

Vi har begge ca. 20 kg for mye å bære på.

 

Jeg har klart å innsett at jeg har ett problem, og tar tak i det. Jeg melder meg inn på treningsstudio, kjøper sunn mat. Lager sunn mat. Inviterer til å gå turer ++

I teorien er min kjære samboer med meg. Han er helt enig, og når vi prater sammen så er vi på samme side. Problemet kommer når situasjonen oppstår. Altså. Vi meldte oss inn på Elixia, og jeg har mast spurt og tryglet han om å bli med, og i løpet av 7 uker, så har han vært med meg 5 ganger totalt. Ellers må jeg gå alene.

 

Svigerforeldrene mine var nettopp på besøk, og jeg tenkte jeg skulle lage en god suppe, så kunne de som ønsket det, få brød til. Sunt og slankende tenkte jeg. Noe jeg hadde tatt opp med min samboer, og slik jeg forsto det, var det enighet. Men så kom foreldrene hans, og han hadde noen minutter uten meg, og de ble enig om kebab. Det ble vanskelig å si noe siden jeg ikke kjenner hans foreldre så bra, samtidig som det er min FAVORITT mat av alt. Når jeg så tok det opp med han, så hadde han glemt det.. Igjen.. (ja, han glemmer mye som er passelig).

 

Ellers så er han en flott fyr. KLager aldri på maten jeg lager, selv om jeg vet at han skulle mye heller ønsket seg taco, pizza, lasagne ++

 

Mitt problem er vel egentlig det å leve med noen som spiser det du vil ha, uten å kunne det. Så det er vel heller sjalusi og viljestyrke som er mitt problem. For egentlig, så er det jo mitt problem. At han ikke vil ned i vekt, er hans valg, jeg kan jo ikke tvinge han, eller bestemme noe. Det er bare så grusomt vanskelig å bo med noen som alltid har klar, og forelår å se favoritt filmen min, eller tv serien. Og med sofakos, så finner han ALLTID frem popcorn. Som i og seg selv ikke er galt. Men når det skjer 4-5 kvelder i uken, så blir det ikke bra.

 

Jeg takler veldig dårlig sjalusien med at hver gang jeg lager supper, så vil han ha brød til, og det vil jo jeg og! Eller masse saus på all mat, eller ikke spise lett oster, eller lett pålegg. Når jeg spiser knekkebrød til kvelds, og han lager seg toast i stedet. All kakao, og fancy kaffe (vi har en dolce gusto), +++

 

Er dere andre der i lignende situasjoner, som har noe råd, til å takle dette bedre for meg?

 

Samtidig som jeg synes han er litt hensynsløs og respektløs, så er han jo egentlig ikke det. Eller?

 

Jeg er bare så grusomt lei av å høre at "det er jo helg"... JA, det er helg.. FREDAG LØRDAG OG SØNDAG, det utgjør nesten en halv uke.. Han eier ikke viljestyrke. Jeg kan ikke forandre det. Men hvordan kan jeg klare å bedre akseptere det? Anyone?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler jeg drar han, maser og hjelper, men det går ikke begge veier. HVis han vil ha chips, og jeg klarer å prate han ut av det, så er det bra. Men når jeg har svake øyeblikk har jeg ingen som ser på meg og sier: "vil du virkelig dette? Tenk over det". Det ender opp med at han lager pannekaker til meg, kjøper sjokolade, eller ostepopp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan på en måte relatere meg til problemet ditt i den forstand at min kjære også helst velger de usunne "dumme" matvarene og middagene samt ønsker å spise på noe digg på kveldene, mens jeg iherdig prøver å komme med frukt og knekkebrød.

 

Det jeg gjorde for å få han til å forstå at dette ikke er OK var at jeg rett og slett forklarte han tydelig hvordan jeg følte det og hva han måtte gjøre for å kunne hjelpe meg på veien. Etter et par runder forstod han det og nå spør han meg alltid om det er greit om han spiser noe annet enn meg eller om han kan spise chips/sjokolade etc på kvelden når jeg er der. Sier jeg helst ikke (vil jo ikke si nei og nekte han), så godtar han det med en gang og er ikke sur el.l. for det.

 

Når det gjelder treningen har jeg innsett at han ikke blir med hver gang jeg trener. Sånn er det bare. jeg trener nå 4-6 ganger i uken mens han gjerne er med meg en gang i uken. Jeg har funnet meg en treningspartner på senteret som jeg går med noen ganger og trener alene de resterende. Dette funker nå fint. Jeg tror du må jobbe litt med deg selv også i den forstand at det tross alt er du som må gjøre jobben. Fristelser og folk som "svikter" deg vil komme flere ganger i løpet av livet, og hvis dette skal fungere så må du lære deg å stole på deg selv først og fremst. Jeg sier ikke at det er OK av samboeren din å kjøre sitt eget løp koste hva det koste vil for deg, og ei heller at det er din feil, men det er som sagt du som må gjøre kampen for din kropp.

 

Stå på du, og forklar han t y d e l i g hva hans usunne valg gjør mot deg. Prøv å inngå et kompromiss med tanke på treningen, at han lover deg en gang i uken f.eks, og at du de andre gangene går selv/finner deg en annen treningspartner.

 

Håper det løser seg for deg! Det er ikke lett, det kan jeg skrive under på, men min nøkkel var å ikke "stole på" noen andre enn meg selv og å gjøre de valgene jeg ville uansett hva som skjer rundt meg. Dette gjør at min viljestyrke trenes til å bli sterkere og hver gang jeg gjør et bra valg er jeg ett steg nærmere min drømmekropp og den sinnstilstanden jeg ønsker å finne.

 

Lykke til!! Skriv gjerne hvordan det går. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Share

×
×
  • Opprett ny...