Hallo oktober!

[Gjest kakao87]

Hvis jeg skriver det ned, blir det kanskje sant - at oktober er måneden, at nå gjelder det, nå klarer jeg det jeg ikke har klart de siste fire årene av livet mitt: Å snu trenden. Jeg begynner å forstå at jeg trenger en livsstilsendring, ikke bare en seksukerskur. For jeg lever ikke sånn jeg levde for fem år siden, og det er derfor jeg er ti kilo tyngre enn jeg var.

 

Men jeg tror virkelig oppriktig at hvis jeg klarer å følge de nye vanene i seks uker, har jeg fått det litt inn i ryggmargen allikevel. Det blir lettere etterhvert. Det blir litt lettere hver dag. Det vet jeg jo!

 

Likevel sprekker jeg i dager av gangen, jeg spiser, og jeg gråter mens jeg spiser, jeg våkner kvalm. Jeg vet bedre, men jeg hører ikke på meg selv.

 

Jeg håper jeg kan skrive av meg vekten i dette forumet. For jo mer kroppen min vokser, desto mer usynlig ønsker jeg å være. Hvis jeg tvinger fram synlig skrift, kanskje jeg tør å se meg selv i speilet i stedet for å gjemme meg nede i smågodtposen. Jeg skal fylle oktober med mot.

[Gjest kakao87]

Dag 1 og 2 har gått bra. Overbra. Jeg føler meg ovenpå når det går. Jeg tror cluet er å følge planen slavisk til det "sitter". Og så enda litt lenger, til jeg kan sprekke uten å knuse. Liksom. Jeg tror mye skjer i starten. Når resultatene kommer, synes jeg ofte det går litt lettere. Men jeg må gi meg selv en måned.

 

Oktoberplanen:

Godtestopp: Unntak dersom det kreves i sosiale settinger - men da innen kaloribudsjettet

Mat: Streng registrering de første tre ukene. Kaloribudsjett på 1550-1650. Opptil 2000 én dag i uka.

Trening: Én intervalløkt, én styrketreningsøkt og én valgfri kondisjonsøkt i uka. Tre kveldsturer i uka.

 

Jeg må nok evaluere underveis. Men når jeg følger denne planen, vet jeg at det går. Jeg skal ikke være godtefri resten av livet heller. Det viktigste for meg er å lære at jeg ikke skal spise på vane med en gang jeg kommer inn døra hjemme, at mat er noe som hører måltidene til, at jeg ikke trenger å være så redd for å bli sulten. Det er jo snart mat igjen. Trening gjør jeg uansett, ofte mer enn dette. Det blir bare lettere når kroppen ikke er så tung.

[Gjest kakao87]

Dag 3:

 

Det går fortsatt bra. Jeg har vært litt sulten, men jeg følger planen, og jeg merker allerede på kroppen at noe skjer. Jeg kan allerede bruke den buksa som ikke passet forrige uke. Jeg flyter på den motivasjonen jeg får når jeg lykkes. Og det er akkurat nå det blir litt skummelt for meg - det har bare gått tre dager, men jeg blir utålmodig, jeg skulle ønske jeg mistet 10 kg over natta, at alle klærne satt fint i kveld. Jeg begynner skremmende fort å tenke at nå haster det mer og mer med å miste vekt - fort, før jeg blir så lei at jeg gir opp.

 

Det er derfor jeg ikke har vektmål for oktober. Jeg har bare lyst til å følge planen, det er det jeg vil klare. Det ER livsstilen jeg ønsker meg, ikke først og fremst tallet. Å følge planen innebærer at jeg ikke kutter flere og flere kalorier, men faktisk får i meg nok - det er dette måteholdet jeg synes er så skummelt, men som jeg prøver å lære meg selv. Derfor tror jeg også det er lurt å innføre en godtedag når denne innkjøringsmåneden er over. Jeg må øve meg på å håndtere fristelser i gode doser. Men så langt fram, vil jeg helst ikke tenke akkurat nå.

 

Når det er sagt, gleder jeg meg veldig til alle fordelene ved å leve stabilt sunt. Og selv om jeg spiste godteri fem dager forrige uke - og følte meg m a k t e l ø s overfor sukkersuget - går det overraskende greit i dag.

[Gjest kakao87]

Dag 4:

 

Jeg har hatt min fjerde dag på rad med trening og ser fram til et par dager uten. Vanligvis blir jeg så redd for å feile da - når det nærmer seg helg og kroppen trenger restitusjon uansett. Jeg har det med å spise mer når jeg ikke trener, det er de dagene jeg oftest sprekker. Men jeg merker allerede fordelene av de sunnere matvanene mine. Jeg blir lettere mett, og jeg klarer å vente til neste måltid. Dessuten jobber jeg kveldsvakt alle dagene i helgen. Det er i det minste en grei måte å holde seg unna fristelser på. I den sårbare oppstartsfasen trenger jeg travle helger, synes jeg.

 

I kveld skal jeg gå tur med en god venninne. Så skal jeg spise min faste kveldssmoothie og nyte at jeg slipper alle fristelsene jeg lager for meg selv når jeg ikke følger en matplan. Det føles paradoksalt nok frigjørende å ha bestemt seg på forhånd og gjøre "som avtalt". De siste årene har jeg spist de fleste kaloriene mine på kvelden, det mest viljesvake tidspunktet på døgnet for et a-menneske som meg selv. No more, lissom.

[Gjest kakao87]

Dag 5:

 

Det går fortsatt nesten av seg selv å følge den planen. Jeg er glad jeg har gjort den realistisk. Og (ikke minst) at resten av livet mitt er så tomt for fristelser akkurat nå. Jeg har ikke tid til så mye annet enn studier og jobb - en takknemlig slankesituasjon.

 

I dag spiste jeg et lite stykke brød uten pålegg til middag. Klokken åtte på kvelden. Sju timer etter lunsj klokken ett og fem timer etter bananen klokken tre. Det måtte bli sånn, men jeg er glad ikke hver dag er som denne. Så var det kanskje derfor jeg kjente det første lette sukkersuget på vei hjem. Hadde jeg ikke allerede ført inn måltidene mine, kunne jeg lett ha doblet kaloribudsjettet i kveld.

 

Det beste er at jeg ikke trenger å synes synd på meg selv for at jeg ikke kan trøste meg med godis (trøste-trøstespising, nærmest). Jeg vil jo ikke spise godteri på den måten! Jeg får i stedet litt tiltrengt tillit til meg selv. Jeg får øvd meg på å velge rett når fristelsen prikker meg på skulderen.

[Gjest kakao87]

Dag 6:

 

Jeg har gått inn 1,5 cm i midjen. Vet ikke helt når jeg skal tørre å veie meg - kanskje neste fredag. Veiing tuller med tankene mine, jeg føler meg mye bedre når jeg ikke legger det presset på meg selv. Sånn er det, sånn er dette prosjektet - en vei bort fra ekstremslanking og ekstremspising, en livsstil og kropp som ikke matcher identiteten - og inn i gode vaner som ufarliggjør mat og gir trygghet og glede. Jeg synes det høres patetisk ut, men så grunnleggende tror jeg faktisk det er når man bruker mat til så mye annet enn næring. Ikke fordi jeg tror maten ikke har viktige sosiale funksjoner og også kan gi mye glede (det er jo målet!), men mat kan aldri bli medisin mot sorg, hodepine, angst eller søvnløshet. Det tror jeg ikke gir god livskvalitet - mat er ikke en venn i nøden, det er det mennesker som er.

 

Jeg tror en av mine største utfordringer er å finne tilbake til matglede og bekymringsfri kos etter alt for lang tid (flere år) med fokus på kalorier og dårlig samvittighet. Da er sjokoladen egentlig aldri "tillatt", men mer et trass-uttrykk som setter meg i krig med meg selv. Derfor håper jeg det å leve med sunne vaner de aller fleste dagene, gir rom for større raushet i alle situasjonene som ikke går i kaloriunderskudd. Det er lov til å ha lyst på sjokolade, det betyr ikke at jeg ikke også er en som spiser gulrøtter og trener jevnlig.

 

Så det.

[Gjest kakao87]

Dag 7:

 

Det har vært den vanskeligste dagen hittil, en sånn dag man mister suksessen av syne og bare ser hvor lang vei man har å gå. Når det føles som det er så vanskelig at man kommer til å feile hvert øyeblikk uansett - jeg kan da ikke holde fire uker til som dette, så hvorfor ikke sprekke litt nå? Først som sist. En sånn dag der man spiser litt mer enn planlagt allerede til frokost og går med den evige følelsen av å måtte hente seg inn hele dagen.

 

Men så går det over! Jeg hentet meg faktisk inn, og jeg har spist smoothien min, og det går helt fint.

 

For jeg har trent styrke likevel. Og jeg har spist sunt. Jeg har ikke spist godteri på sju dager (for åtte dager siden lagde jeg despo-godis av kakaopulver og sukker). Jeg har holdt meg til kaloribudsjettet. Jeg har spist fisk og kylling og minst 700 g grønnsaker om dagen. Jeg har 14,4 trimpoeng, 3 styrkepoeng, og jeg har mistet 2,5 cm i midjen på en uke.

 

Det er lite søvn, jobb, hodepine, helgepsyken og utålmodigheten som - samlet sett - blir gift. Det synes jeg jeg skal tåle av meg selv. Jeg er jo desto stoltere når jeg består "testen". Også det siste, da. P. M. S. Pms, altså! Pms.

[Gjest kakao87]

Dag 8:

 

Det er deilig at uka starter med hverdag og struktur. Jeg har vært sulten i dag (også), særlig i timene før middag. Men jeg gjorde ikke som jeg pleier (droppe middagen til fordel for jevn småspising) - jeg ville, men jeg stod imot - jeg laget suppe og jeg laget smoothie, og jammen kom mettheten når jeg bare tålte å vente på den. Det føles bra! Selv om avvenning og tilvenning er vanskelig, kommer utfordringene i etapper. Det er ikke mer enn jeg kan klare.

 

Jeg sover litt dårlig i begynnelsen av en vektnedgang. Det er ikke så slankevennlig. Men jeg fokuserer på å ikke spise mer bare fordi kroppen er trøtt. Håper akkurat det bedrer seg snart.

[Gjest kakao87]

Dag 9 og 10:

 

Jeg jobber med å bevare motivasjonen, for nå dabber det litt av. Samtidig har jeg holdt på i ti dager, og jeg har lovet meg selv å holde gjennom den første kneika - det skal bli lettere. Synes bare det er litt vanskelig at "kneika" drar sånn ut.

 

I går syklet jeg 3,5 mil, og det så lenge ut til å bli ganske uproblematisk å holde kostplanen. Men så endte jeg opp med å bryte den på kvelden og spiste totalt 2500 kcal. Det er ikke så ille (forteller jeg meg selv). Jeg kan ha gått i null den dagen likevel, og jeg var ordentlig sliten, og jeg spiste tross alt ikke sukker. Men. Man kan få skyldfølelse av så mangt.

 

Jeg sov uansett som et barn hele natten igjennom.

 

I dag er jeg glad jeg skal på jobb. Jeg har trent beinhard styrke og musklene mine ber meg sløve i sofaen med noen raske karbohydrater og en film. Det får de ikke.

 

Det er virkelig rart hvor utålmodig jeg blir underveis. Jeg lengter etter resultatene så mye at planen blir vanskeligere å følge. Jeg ser jo, og kjenner jo, at jeg blir sprekere og mer muskuløs. Men det er liksom ikke nok, jeg blir grådig.

 

Og jeg prøver hele tiden å ligge foran planen. Selv om jeg har sagt at 1650 kcal og tre skikkelige treninger i uka er nok, ender jeg på 1500 de fleste dager og minst fem økter i uka + gåturer og hverdagsaktivitet. Som om jeg alltid må ha noe å gå på. Ikke rart jeg ikke stoler ordentlig på meg selv.

 

Jeg føler at det hjelper å skrive det ned. Det hjelper å ha fylt ut måltidsplanen på forhånd. Det hjelper å bare gjøre det jeg har bestemt meg for å gjøre. Og så begynner det vel å bli på tide å faktisk måle resultatene på en vekt. Kanskje fredag. Eller kanskje lørdag.

[Gjest kakao87]

Tjah.

 

Det ble to dagers "pause".

 

Men nå skal jeg hoppe på hesten igjen, jeg gidder jo ikke bli stående her.

 

Så da - play:

 

Jeg kommer godt i mål med trening denne uka også. Og jeg har ikke spist godteri. Jeg har bare spist så mye annet. Det har jeg ikke hatt særlig glede av, så nå kan det bli deilig å følge den sunne og velsmakende planen igjen. Det kan hende jeg må holde meg litt mer unna disse sidene for ikke å bli tullete i hodet. Det er så mye annet som trenger oppmerksomhet i livet. Jeg får holde muligheten åpen i uka som kommer - tross alt er dette også motiverende. Men det jeg tenker mye på, er hvorfor jeg har så vanskelig for å kvitte meg med de ekstra kiloene - jeg har klart det før uten å telle kalorier - og med ganske mye ekstra mat i helgene. Og jeg kan lure på om det er grunnen. Jeg får så dårlig samvittighet av å vite nøyaktig hvor mye jeg spiser de dagene jeg spiser litt mer. Kanskje jeg trenger et par registreringsfrie dager i uka. Jeg tror kanskje det.

 

Og det er kanskje den beste formen for fri jeg kan gi meg selv, en måte å fortelle kroppen at det er helg. Ikke fordi jeg tenker at jeg da kan fråtse uhemmet. Men jeg har ikke helger for tiden, jeg studerer i uka, og jeg jobber hver helg, og hvis jeg skal registrere hver bit jeg putter i munnen, tror jeg denne planen blir for trang for meg. Helgefri. Jeg tror jeg prøver det.

[Gjest kakao87]

Dag 13:

 

Alt ser litt lysere ut etter en spinningtime. Og til tross for følelsen av at de "flinke" dagene har vært forgjeves, kunne jeg se på kroppen at jeg har forandret meg litt, magen er flatere. Jeg har ikke ødelagt den jobben jeg har gjort allikevel. Med det i bakhodet begir jeg meg ut på de neste 7 dagene med nytt pågangsmot. Og så blir det veiing om en liten uke - fredag morgen. Det må til nå.

 

Dessuten kom mensen. Føles fantastisk å være kvitt pms-elementet. Også kjenner jeg at jeg er veldig glad jeg ikke veide meg i går - det kunne nok tatt motet fra meg.