Søk i nettsamfunnet

Hei, jeg har vært medlem her i mange mange år. Første gang da jeg var med på kurs og gikk ned 12 kg, og var så overrasket over hvor lett det var. Årene har gått, graviditeter og barn, dårlige unnskyldninger, jobb-bytter, flytting, tøffe tider , vekt ned og opp igjen. Jeg har forsøkt å se mønster, og jeg ser jo at jeg syns det blir for vanskelig etter en stund, for vanskelig å holde på de gode vanene, for vanskelig å trene. Og da går jeg heller over til masse snop og altfor mye mat, som for å trøste meg når jeg syns ting er vanskelig. Så går vekten opp, jeg misliker meg selv, klærne blir trange og ubehagelige, og humøret synker. Så går det en periode før jeg tar tak igjen, men gjerne ikke før vekten er tilbake ved start. Ved å skrive dette, ved å erkjenne at dette er følelser som kommer til å komme, og som er ødeleggende, som ikke gjør det lettere men faktisk ENDA vanskeligere, så har jeg nå et mål om at denne gangen er det en endring for livet. Kjipe ting kommer til å skje, men å droppe ut av vektnedgangen gjør tingene enda kjipere. Og når det kjipe i livet går over, da vil jeg ikke sitte der like overvektig og måtte starte på nytt igjen. Jeg startet på nytt etter påsken. Vekten viste da 97kg, og det er all time high uten å være gravid. Verst er mage, rumpe og lår. Jeg startet med 7 dager på C9 kur, og gikk ned til 93,4 kg. Dette er fastekur, så har gått litt opp igjen etter når man begynner å spise. Ønsket er å være på 85-87 innen sommeren, som betyr at det må legges inn en innsats fremover. Jeg gruer meg til 17 mai og en bunad som sikkert kommer til å være trang, men for hver kilo jeg går ned før vil være bra for følelsen den dagen. I tillegg skal jeg på husmorferie til Spania i starten av juni, slik at motivasjonen for å jobbe på bør være der. Jeg har tenkt at det er viktig å finne trening som er lystbetont, og har meldt på ungene og meg på topptur-konkurranse. Minimum ti topper fra mai-november. Forsøkte meg på første tur allerede i helgen. 1800kcal på en skikkelig slitetur i altfor masse snø og vann var utfordrende, men fy fader så digg det var å komme til toppen, og ikke minst ned igjen. Så det skal det bli mer av fremover. I tillegg har jeg lyst til å lære meg å padle kajakk. Det forbrenner kanskje ikke mest, men man er ute, i aktivitet. Tror det er viktig. Koselig med kommentarer og folk som vil være med på reisen, og dele sin historie her Hilsen Tuva