Hvordan holde vekten gjennom en livskrise?

[Gjest Nina83]

Vet ikke om noen av dere har erfaring med slikt, men jeg prøver å be om et råd likevel.

 

Jeg har gått ned omtrent 60 kilo de siste to årene, og er nå på trivselsvekt. Men plutselig har jeg skjønt at jeg har vært heldig, ettersom livet mitt i denne perioden har vært veldig stabilt og begivehetsløst (nærmest kjedelig), og jeg har kunnet fokusere helt og fullt på dette prosjektet.

 

Når det så plutselig skjer noe som gjør at alt annet føles helt meningsløst og uvesentlig, spesielt trim, vekt, kalorier og slikt, hvordan i all verden takler man det for å holde vekten? Å finne ut hvor mye kalorier som er i den brødskiva jeg nettopp spiste føles totalt uviktig i denne sammenhengen, men samtidig vet jeg at hvis jeg ikke gjør det, så lesser jeg på med majones, ost og salami, eller nugatti, (noe som gjør at jeg spiser mange flere brødskiver), og ender til slutt med å gå opp igjen alt jeg har gått ned, og ting blir mye verre enn de allerede er.

 

Selv om jeg har vært på trivselsvekt en stund, klarer jeg ikke å få et "normalt" forhold til mat, men går opp minst en kilo i uka hvis jeg ikke teller kalorier (jeg har prøvd). Så å ta "fri" i denne perioden er heller ikke noe alternativ...

[Gjest smg]

Her er noen forslag fra meg iallfall. (Selv om jeg er "god" til å slippe taket når det butter imot.)

Sett deg mål som er enkle...

Tell brødskiver i stedet for å veie dem. Ikke like nøyaktig, men bedre enn å slippe taket helt. Du vet hvor mange skiver du skal ha til hvert måltid.

Lag deg lister over ja-pålegg og "godteri"-pålegg.

Vær fornøyd med de tingene som går bra og ikke grav deg ned i det som går dårlig. I morgen er en ny dag. Og husk - tunge perioder går over lettere om man ikke pådrar seg tunge kilo i tillegg. En floskel - men også sant.

[Joda]

Hei og velkommen inn!

WOW, jeg tror nesten ikke det jeg leser, har du virkelig gått ned 60kg?

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen, jeg går også opp inntil en kg pr. uke hvis jeg slipper taket. Helt sprøtt, men sant! Du er ikke alene om dette "unormale"!

Og da er det vel bare ett råd, nemlig å ikke slippe opp. Å holde fokus er kjempekrevende og tar mye energi. Jeg skjønner godt at du blir livredd for å gå opp igjen når du havner i en livskrise.

 

Jeg fikk en innskytelse. Hva om du snur dette på hodet. At du tenker at dette er det du må holde fast ved, at dette gjør livet ditt forutsigbart! Hvis andre ting er trist, sorgfullt eller tungt så er det jo kjempeviktig at du har noe som du kan mestre.

Jeg tenker at livskrisen din vil bli ytterligere forsterket dersom du glipper på vekta.

Tenk igjennom hva som må til for at du skal kunne fortsette som før. Trenger du tid til planlegging av måltider, tilberedelse, ekstra søvn, en treningskamerat? Kanskje du kan rapportere her inne? Kanskje det går an å tenke at kg er uvesentlig, men at du bare GJØR det du pleier. Rett og slett ta i bruk autopiloten?

 

Det kan også være utrolig deilig med ei real treningsøkt når livet butter i mot. Mye frustrasjon kan legges igjen ute, på senter eller hvor det er man trener.

 

Vet ikke om du får noe som helst ut av dette, tanken er iallefall god

 

Klem fra en superimponert JESS

[Gjest Nina83]

Dere kommer med mange kloke ord. Veldig hyggelig å få svar og gode råd fra dere som jeg har fulgt med her inne så lenge. (Jeg har fulgt med i forumet nesten helt fra starten på min vektreduksjon.)

 

Ja, jeg vet selvfølgelig (omtrent) hvor mye mat jeg skal ha til hvert måltid... at jeg ikke ser tallet burde ikke forandre noen ting, virkningen det har på kroppen min er den samme likevel. Har sagt dette til meg selv utallige ganger, men det ser ut til å gå inn det ene øret og ut det andre.

 

En klar grense mellom ja-pålegg og godteripålegg hadde kanskje vært noe, det har jeg aldri tenkt på. Må prøve det. Har liksom tenkt at alt er lov, så lenge det får plass i kaloriregnskapet, og da velger jeg automatisk det som gir meg mest mat. (Jeg er kronisk sulten.) Men om jeg ikke teller så blir det jo annerledes...

 

Godt å høre at jeg ikke er alene om å være "unormal"! Jeg har til tider følt meg både gal og syk fordi jeg ikke klarer å få et avslappet forhold til mat selv om jeg har blitt normalvektig. Det stresset meg veldig en stund, helt til jeg kom på at dette gjelder faktisk livet mitt... og at det er helt greit å bruke tid og energi på dette en god stund fremover, om alternativet er å havne tilbake der jeg var.

Og jeg har etterhvert funnet ut at det overhodet ikke er unormalt å måtte fokusere på mat en god stund etter å ha gått ned så mange kilo. Da ble det straks litt lettere å leve med å ha det sånn.

 

Hva som skal til for at jeg skal kunne fortsette som før... den må jeg tygge litt på. Det som på en måte berger meg foreløpig er at maten smaker mye bedre når jeg har trent, og når jeg vet at jeg ikke spiser mer enn jeg har gjort meg "fortjent" til. Og det at maten smaker bedre med god samvittighet er ofte motivasjon nok i seg selv, merkelig nok!

 

 

Og ja, jeg har virkelig gått ned 60 kg! Jeg tror det nesten ikke selv, er fremdeles overrasket over at JEG har klart dette. Jeg har slitt med de siste 3-4 kiloene i bortimot et halvt år, og har vært så fokusert på at de har klort seg så godt fast, at jeg ofte har glemt hvor mye jeg faktisk HAR oppnådd. Så kommer jeg plutselig på det, og må klype meg i armen! Det er også lett å glemme å juble for at man har kommet i mål etter å ha jobbet hardt for det så lenge, når man må fortsette å jobbe like hardt etterpå for å ikke miste det man har oppnådd. Det føles fryktelig urettferdig av og til, men å bare koble ut og slappe av slik man egentlig hadde "fortjent" etter å ha krysset mållinjen, ville jo bare være å lure seg selv.

 

Det ble mange rare tanker dette, men de har samlet seg opp i hodet mitt ettersom jeg ikke har hatt noen å dele dem med underveis i prosessen. Har liksom ikke funnet motet til å ta ordet her inne heller, før nå når det ble virkelig nødvendig. Det blir sikkert mer etterhvert nå som slusene først er åpnet! Om noen gidder å lese alt blir vel en annen sak.

[Gjest smg]

Det du har oppnådd er helt utrolig. Jeg er megaimponert.

 

Det er vel ikke så rart å måtte fokusere på mat og mengde lenge etter å ha gått ned. Vi har vel ikke hatt verdens beste "matfølelse" før heller - siden den har ført oss opp. Og nå skal vi holde vekta og "lære" matfølelse - og det en matfølelse tilpasset en helt annen vekt enn da vi sist spiste "fritt". Jeg har lest at tomme fettceller varer livet ut - og at de holder i 3-5 år. Jeg håper det siste for da har jeg et håp om at de før eller siden slutter å skrike etter påfyll...

 

På en måte er det som å være dranker - eller røykekutter. Men i begge de tilfellene kan man velge å stoppe helt. Og jeg tror på mange måter det er MYE lettere enn å måtte spise. Og å hele tiden måtte ha revisjonshaukeøyne i nakken for å sjekke at ting ikke sklir ut. Jeg ser her på HV at det er ulike måter å håndtere dette på. Noen "trener maten av" - andre passer regnskapet på inntakssiden. For meg har det vært viktig å ikke gjøre meg avhengig av for mye trening da jeg VET at dette er noe jeg sliter med å få til å vare... og jeg trenger ikke å gjøre det vanskeligere for meg selv.

 

Jeg sliter med å slappe av med tellingen. (Men jeg har faktisk sluttet å telle middag - fordi det er så vanskelig... og fordi det er på brød- og kveldsgodtesiden jeg har de største utfordringene.) Regner med å på en eller annen måte komme meg over på "antall" knekkebrød/skiver.. Problemet er som du sier pålegget. Egentlig VET jeg jo at jeg ikke kan spise rekesalat hver dag. Men jeg tror liksom jeg kan spise så mye jeg vil bare jeg ikke teller det. (Dumma!)

 

Jaja... men for meg er motivasjonen i dag sånn at jeg er så fornøyd med meg selv at jeg tror jeg kan være villig til å betale prisen med en uoverskuelig lang framtid med telling. Og bare et begrenset antall "fridager". Kanskje ikke den beste måten å lære "naturlig" kontroll på - men det får så være. Bedre enn å slippe tøylene.

 

Dett her ble mye røretanker utifra meg... men poenget mitt er vel at vi alle er forskjellige. Kanskje noe av mine tanker passer deg - kanskje de gir deg gnisten til å finne de som ikke er like, men som passer deg.

 

PS - håper du fortsetter å skrive. Jeg synes det er godt å høre at også andre er i liknende båter.

[Gjest steg]

Hei på deg!

Først GRATULERER! Det er så utrolig moro for oss som ikke har kommet ned å se at det går an og at det faktisk nytter. Det var jo synd det måtte en livskrise til for å få deg til å skrive, men tusen takk skal du ha.

 

Når det gjelder mat å krise så er det helt normalt. I mange tilfeller er det jo slik at folk ikke spiser. Når en opplever kriser er det viktig å bruke de rundt deg. Det kan jo ikke vare mulig å la være å se hva som har skjedd med deg så de vet det jo. Det går an å spørre noen om å følge deg opp. Jeg spurte ei venninne om å få veie meg hos henne en gang i uken en eksamensperiode hvor jeg visste at jeg kom til å miste fokus på alt annet enn oppgaven, og for meg er det også synonymt med å gå opp. Det funket veldig bra. Noen ganger ber jeg også mann min om å følge med på hva jeg spiser. Men det er ikke like velykket for jeg kan bli litt forb når han sier noe.

 

I forbindelse med dødsfall kan det vare godt å tenke på at avdøde ville at en skulle ha gjort. Da gjør en det litt for den en sørger over og det blir en fin del av prosessen.

 

Uansett må du ha lykke til med såvel krise som vekta.

[Gjest maximee]

Jeg må først og fremst få gratulere deg masse med nedgangen i vekt, kjempebra!

Jeg selv er på den andre siden -skal ned i vekt bortimot likt som deg.

 

Når alt annet raser rundt ennselv kan maten lett bli en trøst i noen få sekunder....(meg selv som eks) derfor er det veldig viktig , som en annen før meg har skrevet til deg, å ta kontroll over det man kan.

 

det er viktig å ha noe å gripe fast i og holde taket i, og det virker jo som om du har knekt koden for vektnedgang da:)

 

Alle trenger vi, uansett om vi er tykke ,tynne, lange eller korte, å ha en klippe livet å holde fast i, da virker ikke livet fullt så håpløst.

 

jeg håper det vil gå deg vel....

 

klem

[Gjest Nina83]

Tusen takk for hyggelige meldinger! Blir helt rørt jeg... Jeg skulle ha begynt å skrive her for lenge siden, dere var jo ikke farlige! Merker at det er ekstra spennende å gå inn på forumet her når jeg har skrevet her selv også.

 

Når alt annet raser rundt ennselv kan maten lett bli en trøst i noen få sekunder....

 

Det er nettopp det... eller det er ett av problemene. Når fremtiden virker ikke-eksisterende, eller som et stort svart hull, som man ikke har lyst til å gå inn i, så blir det vanskeligere å ta hensyn til fremtiden med de valgene jeg tar i dag. Så tenker jeg at jeg kan bare gi blaffen i alt, for ingenting betyr noe lenger likevel... og neste tanke er da hvor mye jeg skal kose meg med alt det gode jeg kan spise da! Helt vanvittig!

 

Tidligere har jeg brukt mat til trøst, belønning, kos, feiring, depping, alt. To år og en haug med kilo senere jobber jeg fortsatt med å finne alternativer. Bruker fremdeles mat av og til, men andre typer og mengder. Men når kaloriene er brukt opp, må jeg selvfølgelig finne på noe annet. Noen ganger tar jeg meg en ekstra treningsøkt for å kunne spise litt mer. Problemet er bare at jeg trener veldig mye fra før, så med ekstra trening i tillegg kan det bli litt ekstremt. Jeg har kanskje gjort en liten tabbe der, ved å gjøre meg avhengig av for mye trening, som smg nevnte.

 

Huff, dette ble mye syting. På den positive siden, så er det utrolig deilig å faktisk være i stand til å bevege seg "fritt", uten å bli holdt igjen av en masse ekstra vekt! Og selv om jeg må bruke hjelpemidler for å klare det (matvekt og registrering på denne siden), så er det jo så utrolig mye mer behagelig å ha spist akkurat passe mengde, i stedet for å være stappmett og velte overende på sofaen og ikke orke noenting fordi det sprenger i magen. Jeg må jo huske på det som er bedre nå enn før også, og det er mye! Før kjente jeg igjen symptomene på hver eneste sykdom jeg leste om, og var sikker på jeg kom til å dø før jeg fylte 30. Nå bekymrer jeg meg omtrent aldri for helsa, og føler meg vel nesten hele tiden (sånn rent fysisk). Jeg kan finne på å sette meg ned i sofaen og bare kjenne på hvor deilig det er å ha en kropp som fungerer. Andre ganger ser jeg på meg selv og ser ikke forskjell på før og nå i det hele tatt - helt til jeg drar frem gamle bilder.

 

Der ble jeg i litt bedre humør også. Utrolig hvordan det hjelper å sette ord på ting, og å minne seg selv på alt det positive. Hvis jeg skulle komme ut igjen i den andre enden av tunnelen (og det gjør man jo som regel, selv om det ikke føles sånn i øyeblikket - hvis man skal se fornuftig på det), så fortjener jeg jo å fortsatt ha alt dette.

 

Ikke søren om jeg jobbet så hardt bare for å nyte resultatet en liten stund, og så kaste det fra meg igjen!

[Gjest Nina83]

Ja, hva skal man si... Jeg var så optimistisk da jeg avsluttet det forrige innlegget, og det gikk greit en stund. Men så... har ikke så veldig lyst å gå i detaljer om den siste uken, men i allefall - i går tok jeg meg i å planlegge å kjøpe en bukse i et nummer større "bare for å ha sånn midlertidig til ting går seg til". Også tenker jeg ikke mer på det, men begynner å planlegge hva for noe godt (og usunt) jeg skal kose meg med i helgen. Fordi jeg fortjener/trenger det, og det er ikke måte på hvor mange gode unnskyldninger jeg klarer å finne. Men det er jo bare tull, jeg verken trenger eller fortjener å sitte her oppblåst og kvalm og full av selvforakt, og ikke orke noenting. Hvorfor vil jeg meg selv så vondt?

 

Men så kjedet jeg meg litt, og stakk innom forumet her (som jeg stort sett holder meg unna når det sklir ut, fordi jeg ikke vil bli minnet på at jeg gjør noe jeg ikke burde). Så oppdaterte jeg meg på de andre trådene her, og det fikk meg til å våkne.

 

Så: Nå skal jeg bli sunn igjen, og det blir ingen kos i helgen - den har jeg tatt på forskudd og vel så det. Jeg skal heller nyte å kjenne at kroppen blir som den skal være igjen, og at jeg føler meg bra - det er jo egentlig mye bedre enn sjokolade! Og det blir ikke kjøpt noen ny bukse heller! Jeg får heller lide i de jeg har til de passer igjen. Så kanskje jeg lærer til neste gang..... lov å drømme!

[Gjest smg]

Jeg skal gi deg et råd (som jeg ikke er god nok til å følge selv - selv om jeg VET at det virker):

 

Når det er som svartest og du er mest deppet og har mest lyst på trøstemat - kom deg ut og gå en tur. Det hjelper på humøret og når man kommer tilbake har som regel suget forsvunnet (eller man har iallfall gasset opp forbrenningen til å tåle det bedre).

 

Jeg synes det er hakket lettere å komme meg ut dersom jeg tar en lydbok på øret, men sånt er jo så forskjellig. På denne tiden kan jo det å ta med et kamera også være fin motivasjon.

 

Lykke til. Så lenge som du har greid å holde vekten er jeg bra sikker på at du klarer deg gjennom dette også. Du har jo nettopp tatt noen riktige valg som beviser at du har hovedretningen klar, selv om du virrer litt underveis, som de fleste.

[Gjest soffe76]

Når det er som svartest og du er mest deppet og har mest lyst på trøstemat - kom deg ut og gå en tur. Det hjelper på humøret og når man kommer tilbake har som regel suget forsvunnet (eller man har iallfall gasset opp forbrenningen til å tåle det bedre).

 

Jeg synes det er hakket lettere å komme meg ut dersom jeg tar en lydbok på øret' date=' men sånt er jo så forskjellig. På denne tiden kan jo det å ta med et kamera også være fin motivasjon.

[/quote']

 

Det å gå tur blir brukt på rehab-institusjoner, spesielt for de som sliter med hodet. Og det er påvist at det hjelper. Og jeg har tenkt på det selv... Når samler man tankene best? Foran tv? Med venner? Med Familie? For min egen del samler jeg dem best når jeg er ute å går. Kan godt gå sammen med noen å få litt hjelp til å sortere, men ute i frisk luft i enkel bevegelse er da jeg har det best hvertfall;)

 

Og ja.. jeg måtte jo smile litt:) Lydbok er genialt! Man får kobla ut, og det blir _så_ mye lettere å bare gå.

 

Uansett så håper jeg det går bedre med deg. Jeg har også funnet ut at ved å være innom her støtt og stadig, hjelper det meg ved å minne meg på hvorfor jeg gjør det jeg gjør, og hvorfor jeg vil bli det jeg vil bli.

 

Lykke Til!!

[Gjest soffe76]

Skaff deg en liten notisbok, legg den på nattbordet sammen med enpenn.

Hver kveld når du legger deg, skriv 5 ting du er fornøyd med for dagen som er gått. Om du sliter med å komme på det, bruk tid! Men alltid 5. Alt fra "Jeg var flink som..." til "Jeg ble glad da jeg så de fine fargene på bladet på treet". Det hjelper underbevisstheten på å sortere ut hva som egentlgi er viktig, og hjelper til at man stadig tenker mer og mer positivt.

[Gjest Nina83]

Gode forsetter og mange gode råd til tross: Jeg har akkurat "våknet" etter århundrets sprekk. Nå har jeg spist og spist i 5 dager i strekk... Dette har aldri skjedd før, ikke engang julen varte så lenge for min del, sånn matmessig. Jeg tenkte flere ganger underveis at det var på tide å stoppe, men det gikk altfor lett å fortrenge den tanken dessverre. Jeg følte bare at jeg var drittlei av å være så fornuftig hele tiden... Mine bekymringer i et tidligere innlegg om salami og ost på brødskiva virker helt latterlig nå; hadde det enda vært bare det!

 

Vet ikke helt hvordan jeg skal gripe dette an, har ingen erfaring med å miste kontrollen så fullstendig. Jeg så at det kunne komme, jeg prøvde å forberede meg på det og finne løsninger for å forhindre det, eller i hvertfall begrense det, men det klarte jeg altså ikke.

 

Men i går kveld var jeg rimelig lei av å føle meg stappmett og elendig, og lengtet etter den gode følelsen som passe mengder av sunn mat gir meg - både fysisk og i samvittigheten. Så da sluttet jeg å spise rundt 20:00 selv om jeg hadde planlagt mye godt for resten av kvelden. Og jeg har spist fornuftig så langt i dag, så jeg har et lite håp om at jeg skal klare å fortsette med det nå. Selv om en liten stemme i bakhodet minner meg på at jeg hadde en "oppvåkning" midt inne i disse 5 dagene også, som varte en halv dag før jeg var igang igjen, så det trenger ikke å vare denne gangen heller... *sukk* vet ikke hva jeg skal gjøre for å "sikre" at det varer, jeg er rett og slett livredd nå! Om det bare hadde gått an å få en slags garanti for at jeg klarer å hente meg inn igjen for godt nå, så skulle jeg ikke engang klaget på at jeg må begynne på nytt igjen på de kiloene jeg allerede har kjempet mot i flere måneder!

 

Jaja... noen garanti får man vel aldri dessverre, men jeg må jo bare tro på at jeg klarer det på en eller annen måte. Kanskje jeg skal øke kaloriene litt fra tidligere, så det blir lettere å leve med. Om bare jeg klarer å gå i riktig retning, så kan det ta så lang tid det vil. Jeg vil ikke fortsette å ødelegge kroppen min med søppel!

[Gjest maximee]

det er veldig trist å høre at du sliter. Det å gå på en sprekk eller to er veldig lov og helt naturlig, du har sikkert måtte gi opp en del mat og fått et kikk. jeg har holdt på med dette lenge og sier at nå er gangen jeg skal klare å snu .

For 6 år siden tok jeg av meg ganske mye å hadde jeg bare klart å la være å unne meg det lille eksta hver dag ville jeg vel ikke gått opp nesten det dobbelte... Det som er dumt med å legge på seg etter vektnedgang er jo at det er kun fett som kommer på igjen.

 

Du burde ikke ta det så tungt at du har sprukket bare du snur tide. Gjør en avtale med deg selv om at en dag i uken kan du fråtse, men kun en dag.. i lengden er vel kanskje ikke dette heller bra men det handler om å gjøre små avtaler med seg selv hele veien. Mange sier at det er lett å gå ned i vekt, men vanskelig å bli der og det er nok sant.

 

Min vei er enda lang men jeg er ved godt mot selv om jeg har vært mye syk de siste mnd, noe som ikke er spesielt vekt vennlig, men jeg er sterk i troen og det vil nok snart bli bedre...

 

Å slite med vekta er jo en form for sykdom, mange må følge spessielle dietter for å holde seg friske og slik er det vel for vektslitere og.

 

Jeg følger med på deg og håper du vil finne din vei, klem

[Gjest Nina83]

Det er helt utrolig... før denne siste sprekken hadde jeg altså gått opp en kilo fra jeg lagde denne tråden. De siste 8 dagene, dvs. de 5 dagene med konstant spising og 3 "flinke" dager, så har jeg gått ned igjen den kiloen PLUSS EN KILO TIL!

Aner ikke hva som har skjedd, kan ikke finne noen logisk forklaring på dette. Krysser bare fingrene hardt for at dagens vekt er reell, og at jeg rett og slett har vært heldigere enn jeg har fortjent for en gangs skyld. Nå har jeg jo faktisk en hel kilo å gå på også, så det burde jo gå greit selv om vekten evt. viste litt for lite i dag.

 

Åå dette var så godt, jeg som ikke håpet på noe annet enn at jeg ikke hadde gått opp mer enn to kilo. Og det viktigste, selvsagt, at jeg skulle klare å hente meg inn igjen. Er vel litt tidlig å si at jeg har klart det etter bare 3 dager, men jeg er optimist nå, og en del av motivasjonen er tilbake.

 

Tusen takk for hyggelig melding maximee, det varmer! Grunnen til at jeg tok den sprekken så tungt var mest at jeg ble så redd for at det kom til å fortsette på samme måte, og at dette skulle bli starten på å legge på meg alle kiloene igjen og enda litt til. Fordi tidligere sprekker har kun vart maks en dag før jeg klarte å hente meg inn igjen, men denne gangen klarte jeg ikke det. Så det skremte meg noe helt vanvittig.

 

Jeg har tenkt litt på det med en dag i uka... det hadde nok vært en ide, hadde det bare ikke vært for at når jeg fråtser, så overdriver jeg så voldsomt, og spiser meg syk. Og det er jo både usunt og ubehagelig. Men jeg lurer på om jeg kanskje skal innføre litt lørdag igjen, men i kontrollerte former, og kanskje begrense det til kun kvelden. (Lørdag har stort sett vært som en vanlig hverdag for meg siden jeg begynte vektreduksjonen.)

 

Så trist å høre at du har vært så mye syk, håper det kommer seg snart. Bra du er ved godt mot!

 

Klem tilbake