Over halvveis, men mange kilo igjen..

[Gjest marsvin]

Ok, nå har jeg snoket rundt på forumet lenge nok uten å gi lyd fra meg. På tide å presentere seg:)

Jeg er 29 år, og har alltid vært overvektig. Selv om jeg aldri har likt det, har jeg slått meg til ro med det. Jeg var ikke klar for å ofre noe for å se bedre ut.

Men utover sommeren og høsten i fjor likte jeg meg selv mindre og mindre, noe som ikke bare gikk utover meg selv, men også min stakkars samboer. Etter en periode med "hva i all verden ser han i meg, og hvordan greier han å ta på meg", kom jeg fram til at NÅ var det nok.

En ting er at det er tungt fysisk, men psyken vil jeg ha orden på!

 

Så jeg bestilte en time til fastlegen min for å snakke litt med henne om fremgangsmåte, og hun anbefalte Grethe Roede.

Ok, tenkte jeg. Det kan jo ikke skade. Så jeg meldte meg inn i vektklubben og begynte å lese litt på egen hånd. Så begynte jeg å føre oversikt over hva jeg spiste, så jeg holdt meg på rundt 1200-1400 kalorier for dagen. Samboeren ble informert om at fra nå av fikk han holde fristelser unna meg, for jeg var klar for å legge om livsstilen. Og sannelig hjalp det. (Ikke bare med vekten, men etter en måneds tid fridde han også!)

 

Jeg startet 18. oktober 2010 med hele 113,1 kg. Da jeg veide meg nå på søndag, var vekten 84,6 kg. (28,5 kg på 9,5 mnd er da ikke så verst, om jeg kan få si det selv)

 

Har bestemt meg for å se realistisk på dette, for det tar faktisk en god stund å få vekk nesten 50 kg overvekt. Og om ting ikke helt går etter planen en uke, så betyr ikke det automatisk at all overvekten kommer tilbake. Man må jo bare skjerpe seg ukene etter:)

 

Jeg har ikke vært på kurs, og jeg fører ikke særlig oversikt over hva jeg spiser for tiden. (Går litt i rykk og napp hvor flink jeg er til å føre inn i matkalkulatoren) Men jeg vet sånn omtrent hvor mange kalorier jeg spiser, og det godteriet og de kakene jeg spiser, spiser jeg uten dårlig samvittighet. (For det betyr faktisk bare en av tre ting: jeg må bevege meg mer, jeg må spise sunnere resten av uken, eller jeg må finne meg i å gå litt opp i vekt) Og det tror jeg også er grunnen til at det har fungert for meg. Det går kanskje ikke så fort ned som det kunne gjort, men jeg går stadig ned i vekt.

 

Målet er å komme ned på 67 kg, men siden jeg aldri har hatt en vekt jeg har følt meg komfortabel med, må jeg se an sluttmålet etter hvert som det nærmer seg.

Men jeg vet at når vi gifter oss neste august, skal jeg se smashing ut både påp bilder og in real life. Og det er motivasjon nok for meg for tiden- så jeg sikter meg inn på å være omtrent i mål til nyttår.

 

Så nå tenkte jeg at for å legge ytterligere press på meg selv, så kan jeg jo gjøre min tilstedeværelse her kjent. For her ser det da sannelig ut til å være mange hyggelige folk som kan passe litt på og som kan være heiagjeng de dagene det trengs;)

[Gjest Ninjastar]

Oi, så flink du har vært allerede:) Du har holdt på litt kortere enn meg, og gått ned like mye på samme tid. Høres ut som du har funnet en metode som funker for deg. Da er det jo bare å fortsette i samme gode spor:)

Vi har nesten samme utgangspunkt også: Jeg veide nesten 110 en gang i fortida, og dit skal jeg aldri, aldri tilbake...

 

Her inne er det i hvert fall, som du sier, mange hyggelig folk. Og min erfaring er at jo nærmere mål jeg kommer, jo hardere sitter kiloene (evt. jo løsere sitter motivasjonen;)) - så da blir det enda viktigere å ha noen å "snakke" med.

Dessuten sparer jeg mine nærmeste omgivelser for mye selvsentrert mat- og treningssnakk ved å holde på her inne, hehe! Og heiagjenger er utrolig godt å ha. Så du er på rett plass, synes jeg!

 

Min samboer har forresten ikke fridd... vekttap til tross;) Gratulerer!

 

Hilsen Ninjastar inne på 20-30

[Bolledama74]

Sååå flink du har vært og er!!!

Håper du klapper deg selv på skuldra titt og ofte og sier det samme. :-)

 

Jeg skal være her lenge, så vi ses!!

 

Fortsatt masse lykke til!!!

[Gjest marsvin]

..Er sannelig ikke bare jeg som har vært flink!

Skal bli spennende å følge med dere også - dette klarer vi!

 

Merker jo godt at det krever litt mer for gå ned i vekt nå enn i starten, men de dagene jeg egentlig har mest lyst til å begrave meg i en pose Smash går jeg på badet og tar på meg en kjole som nesten passer. (Kjøpte den i vår som motivasjon, og den ser bare bedre og bedre ut på)

 

Hehe, vi har vel alle våre metoder for å ikke sprekke, min er å beundre det foreløpige resultatet i speilet;)

 

Og mange delmål. Mitt neste er -30, og det bør skje i løpet av juli.

Fikk forresten for et par uker siden en noe uventet bonus. Jeg har gått ned en skostørrelse! Og det betyr jo at jeg må ha nye sko:D

[Gjest novemberbrud]

Oi, gikk du ned en skostørrelse?!?

 

Da jeg var gravid, gikk jeg opp en skostørrelse - og jeg hadde str 41 fra før! Ikke særlig lett å finne sko, nei. Og jeg håper at jeg skal få tilbake min gamle str.. Forhåpentligvis er det innen rekkevidde

 

Synes du er smart som prøver kjole istedet for å putte nesen inn i noe snop. Kanskje jeg skal kopiere den..

[Gjest marsvin]

Sjelden har jeg hørt en så skeptisk person som damen som ringte meg fra IF forleden dag. Jeg hadde tidligere helseforsikring, men pga litt rot med betalingene fikk jeg beskjed i vår om at den ble avsluttet. Så jeg søkte på nytt da, og på helseerklæringen noterte jeg under vekt at jeg nå veide 79 (ok, ca 5 kilo for lite, men jeg skal jo ned dit snart..) Og skrev også at jeg hadde gått ned fra 113, som lignet mer på den vekten de hadde registrert før.

Fikk masse spørsmål, om hvor lenge jeg har beholdt vekten (Har ikke beholdt den i det hele tatt, sa jeg, jeg skal videre ned.) Hva veide jeg for et år siden? (Det står da i papirene dine) Hadde jeg tatt operasjon? (Nei, det har jeg aldeles ikke. Jeg har slitt på gamlemåten. Jeg begynte i oktober, og holder fortsatt på. Mindre mat, mer aktivitet. Gøy er det ikke, men jeg ser jo resultater)

På dette tidspunktet begynte hun å høres litt brydd ut, og beklaget for alle spørsmålene. Men det var jo en betydelig endring i vekt, så hun måtte bare snakke litt med meg. Endte med at hun sa at jeg hadde god grunn til å være stolt, og ønsket meg lykke til videre. Så da gjenstår det da, å se på forsikringsbeviset om hun trodde på meg. Ellers får jeg vel ta en tur til legen og veie meg for å ha håndfaste bevis. For jeg har aldeles ikke tenkt å betale "risikotillegg" lenger. Har alltid vært litt snurt for det tillegget, for jeg har aldeles ikke følt at jeg var i høyere risiko enn andre:)

[Gjest marsvin]

Advarsel: Dette er et langt innlegg, trolig bare med tanker uten særlig mening for andre enn meg selv, men de må ut.

Inneholder til og med litt selvskryt, så kan jeg se innom her hvis jeg trenger litt påminnelse om det jeg har oppnådd en dag:)

 

Da jeg for snart et år siden bestemte meg for at nok er nok, og begynte å gå ned i vekt, plottet jeg inn tall i en BMI-kalkulator og fant ut at jeg ville være normalvektig med en vekt på 67-68 kg. Så jeg har hele tiden hatt dette som et slags sluttmål.

Nå er det ikke lenge igjen til jeg ENDELIG kryper under 80-tallet på vekta, men de siste ukene har jeg begynt å fundere litt på om jeg egentlig vil så langt ned.

 

Hva har jeg oppnådd så langt?

Tidligere hadde jeg bukser i 50-52 som innimellom var litt trange. Nå er 42 ørlite grann for romslig.

Jeg brukte vide topper i XL, nå har jeg mer tettsittende fine overdeler i størrelse M.

BH-størrelsen har gått fra 90C til 80D, føler ikke at dette behøver å krympe ytterligere;)

Ringstørrelsen har gått fra 58 til 54, og skostørrelsen fra 40 til 39. Disse to kom begge som et sjokk på meg..

 

Jeg vet virkelig ikke om det bare er at jeg er redd for å bli noe jeg aldri har vært (altså normalvektig), eller hva i all verden det er som har fått meg til å tenke sånn.

Jeg er kjempestolt over hva jeg har oppnådd til nå, og en liten stemme i meg roper av full kraft «du kan da ikke gi deg NÅ!»

Men samtidig.. Jeg trives med meg selv nå. Når jeg ser meg i speilet, ser jeg selvsagt forbedringsområder.

Men jeg liker det jeg ser, og det har jeg i en alder av 29 aldri gjort før. Jeg liker fasongen på ansiktet mitt. Jeg løper ikke og gjemmer meg hvis fotoapparatet tas fram. Jeg føler ikke lenger for å være usynlig så ingen ser meg og tenker «hvordan har hun latt det gå så langt?»

 

Så jeg tror nesten at jeg begynner å se bort fra at det endelige målet skal være 67, og tar en kilo av gangen nå. For noen til må bort.

Neste mål: 75 kg. Fortsatt fokus på sunt kosthold, for jeg vil virkelig ikke tilbake til start. Og mer fokus på figurforming enn kilostress. Når dette er nådd, får det tas en ny evaluering ang sluttmål. Ja, det høres ut som en plan.

 

Og så må jeg virkelig jobbe med det psykiske. Det jeg har problemer med å forstå, er at jeg faktisk ser annerledes ut enn før. Jeg ser det i speilet, og jeg ser det på klærne. Jeg hører det fra andre. Og likevel er det noe i hodet mitt som ikke har innsett det. Føles litt som å ha splittet personlighet dette, er det noe som heter splittet kroppsbilde tro? Jeg er ofte fortsatt 30 kg tyngre i hodet, og er redd både for å knekke hagemøbler og å ikke få plass i flyseter.

Og av og til kjenner jeg meg ikke igjen på nye bilder. (Hm, hvem er hun som holder tanteungen min? Og hvorfor har jeg bilde av henne?) Eller enda verre, jeg irriterer meg over den plagsomme damen i butikken som bare står foran meg og stirrer. Haha, gjett om jeg følte meg smart første gangen jeg tenkte det om mitt eget speilbilde på Cubus da;)

 

Nei, det får holde for i dag. Blir så fryktelig lange innlegg når man har mye på hjertet, særlig når jeg ikke skriver her særlig ofte:)

[Gjest Krusmynte]

For det første - gratulerer med flotte resultater så langt! Du har vært superflink!

 

Jeg tror du gjør lurt i å ta vekten litt steg for steg. BMI er en god indikasjon, men ikke nødvendigvis noe man må følge slavisk. Selv er jeg litt mer tilhenger av sjekking av fettprosent og sånne ting. Men BMI er jo enklere å finne ut av... Men den tar jo ikke hensyn til fettprosent, beinbygning og heller ikke den mentale biten. Det viktigste er vel helst hvordan DU føler deg når du kommer innenfor normalvektområdet (med tanke på helsemessig sett er det best å ligge innenfor normalvektområdet). Uansett har du bedret din helsetilstand betraktelig med å gå såpass mye ned. Det er når du er ferdig med å gå ned den vanskeligste jobben begynner.... :-)

 

Når det gjelder det mentale kjenner jeg meg godt igjen. Jeg har gått ned mye og fort i vekt tidligere, og da hadde hodet store problemer med å følge med. Slet også med å kjenne meg selv igjen på bilder, åpenbaringen kom da jeg begynte i ny jobb og tok bilde til ID kort - da fikk jeg en sånn "Oi - ser jeg SÅNN ut???"-reaksjon. Merkelig greie. Har hele tiden - både på mitt største og minste - alltid tatt med meg for storestørrelser i prøverommet. Og det er oftest den størrelsen jeg tror jeg trenger og en større, og så prøver jeg alltid den største først fordi jeg synes det er et nederlag å måtte gå opp.... *ler* Rare vaner en legger seg til!!!

 

Uansett - lykke til videre på veien! Dette klarer du helt utmerket. :-)

[Gjest marsvin]

Takk for hyggelig svar:)

Av og til må tankene luftes litt, og da er det flott å ha et forum der dere andre er (eller har vært) i samme situasjon.

 

Nei, det er akkurat dette med fokus på "BMI = Normal" jeg har begynt å tenke litt på. Da jeg startet, måtte jeg ha et tøft mål for å greie å holde fokus. Og da var BMI en grei start.

Jeg ser for meg at ellers ville det blitt bare litt vektnedgang, og så bare gi opp når det begynte å gå litt trått.

Nå føler jeg egentlig at jeg har kommet så langt at jeg må justere litt på sluttmålet mitt. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke skal ned til 67-68 og kanskje enda lenger, men mer at jeg, som du sier, tar litt andre ting med i vurderingen.

 

Uansett, helga gjorde godt og nå er det klart for en ny uke med nye muligheter:)

[Gjest Rosagris]

Gratulerer med flott resultat, moro å se at du etter så lang tid fortsatt kan ta 1 kilo i uka, inspirerende:)

[Gjest janita]

det er super flott med så stor vektnedgang....GRATULER MED DET

[Bolledama74]

Såå flink du er!! :-)

[Gjest marsvin]

Nå er det nøyaktig et år siden jeg startet denne reisen, og jeg er faktisk litt overrasket over hvor lett det har vært. Selvsagt har det vært mye jobb, mange offer og noen glipper innimellom, men det å være konsekvent og bevisst sine valg har gitt gode resultater.

Kunne jeg oppnådd bedre og raskere resultater ved å være enda litt flinkere? Selvfølgelig. Men jeg tror det er viktig å finne en balanse. Jeg føler at mitt nivå er gjennomførbart for meg, og at det er en livsstil jeg kan fortsette med.

 

Jeg ser fram til å være "ferdigslanket" når den tid kommer, selv om det absolutt er mye jobb å ikke gå opp i vekt igjen. Det er mange uvaner jeg ikke har tenkt å legge meg til igjen, rett og slett fordi jeg ikke savner dem særlig. Jeg vet hvor de største utfordringene ligger, og må nok fortsatt gå noen runder med meg selv for å beholde kontrollen.

 

Vel, hva er livet uten utfordringer?

Jeg er klar:)

[Gjest Rosagris]

Så flink du er, og så mye motivasjon det er i innlegget ditt, der ser man at det virkelig nytter:)

[Janne77]

Jeg er så imponert over hvor flink du har vært! Og dette har du gjort helt selv, GRATULERER!

Det er mye motivasjon for meg å lese om veien du har gått. Ikke minst at du har holdt ut og at det er vanene du jobber med å endre. Det kjoletrikset ditt tror jeg at jeg skal kopiere. Det kan nok være en stor hjelp på veien :-)

 

Jeg startet nesten på samme vekt som du (110,2) og skal ned til samme som du 67-68 kg. Når jeg kommer dit vet jeg ikke helt. Hvis jeg ikke er for tung til å bli gravid vil vi gjerne prøve å bli gravid igjen til våren... Men bare vanene endres så vil nok det hjelpe mye.

 

Masse lykke til videre på veien :-) Jeg skal titte innom.

[Gjest friskusdama]

så vanvittig bra resultater. Imponert over standhaftigheten din, og at du er så nærme målet. Utrolig godt å lese sånne suksess-historier når man står med begge beina planta i det. Lykke til videre på reisen

[Gjest marsvin]

Takk for hyggelige tilbakemeldinger, for en herlig måte å starte dagen på

Har i det siste møtt mange som faktisk ikke kjenner meg igjen, og jeg synes det er ganske morsomt. For jeg ser jo godt hvem de er;)

Og egentlig humrer jeg litt når de etterpå sier «Å, så fin du har blitt!» etterfulgt av en småstresset «Ja, ikke at du ikke var fin før altså…» Jeg skjønner jo hva de mener, men de blir jo så brydd selv av måten det ble sagt.

 

Motivasjonskjolen min har forresten blitt for stor, så nå er jeg på utkikk etter neste utfordring på den fronten. Har lagret et bilde av en brudekjole jeg har lyst på, så jeg gløtter litt på den innimellom. Vurderer faktisk å bestille den for å prøve den, men usikker på hvilken størrelse jeg skal ta (billig fra nettbutikk, litt skummelt da). Skal til London på shopping i januar, og kommer nok til å se på kjoler der. Men da vil jeg gjerne få den andre kjolen ut av systemet først. Og hvis den er så fin som jeg tror, så er det jo uansett bortkastet å se på andre.

Sukk, jeg skulle hatt ubegrenset budsjett og flere bryllup. Bare synd jeg er så fornøyd med mannen jeg har;)

[Gjest marsvin]

Jeg hadde en plan. Det er over 5 år siden jeg sluttet med p-pillen. Og ingen ting har skjedd.

I fjor begynte vi å snakke om bryllup, og i mai satte vi datoen til 4. august neste år. Ok, tenkte jeg, Enten er vi heldige og blir gravide senest i august, ellers prøver vi for fullt til neste vår. Jeg har ikke lyst til å verken være høygravid eller nybakt mamma når vi gifter oss.

 

Jeg fortsatte for fullt med vektreduksjonen. Målet var fortsatt ca 45 kg ned, jeg nærmet meg stadig. Søndag for nesten 2 uker siden skulle jeg fått mensen. Ingen ting skjedde. Snodig, tenkte jeg. Etter hvert som jeg gikk ned i vekt har den jo vært ganske så presis. Et par dager senere satt jeg og gjespet på kontoret, så trøtt at jeg nesten sovnet foran tastaturet. Og plutselig slo det meg. Og ganske riktig, jeg testet positivt den ettermiddagen. Og morgenen etter. Terminkalkultatoren sier at termin er 3. juli. Jeg har ikke helt tatt inn over meg hva som har skjedd, og det er alt for tidlig til at jeg tør å slå meg til ro med at det selvfølgelig vil gå bra. Men jeg håper:)

 

Men så var det denne spisingen da. Jeg pleier å ligge på rundt 1300 kcal på hverdagene og litt høyere i helgen. Og jeg er god og mett, spiser variert og føler meg bra. Men jeg innser jo at ting må endres. Så nå prøver jeg iherdig å dytte i meg nok mat til at jeg kommer opp på 2000 kcal. Hvem skulle tro det, at jeg skulle slite med å få i meg nok mat! Jeg vil liksom ikke fylle opp kvoten med usunne ting heller, og matlysten er heller laber. Regner med maten går seg til etterhvert, men akkurat nå føles det som en fulltidsjobb:)

 

Så nå krysser vi fingrene for at jeg er en utmerket rugekasse, og fortsetter å være det i sånn ca 35 uker til.

[Bolledama74]

Masse lykke til!!

[Gjest sissa86]

Blir kjempe motivert av å lese tråden din!! =) Du har vært kjempe flink!!

Godt for oss andre å se så gode resultater, får liksom en ny giv da! =)

 

Gratulerer så mye med graviditeten, håper alt går kjempe fint med dere! =)

[Gjest Ninjastar]

Oi, gratulerer så mye! Dette blir spennende!

Jeg har to venninner som også har brukt lang tid på å bli gravide, og for begge løsnet det da de gikk ned i vekt.

 

Krysser fingre for "rugekassen", tvi-tvi:)

[Gjest HALLSCOOL]

Ja så va jeg igang ijenn.74 kilo ska bort,så der ligger mye arbeid framføre meg.blir veldigt motivert av å lese di flotte innleggå dokkers.

[Gjest Frustrert frue]

OJ så spennende tid du går i møte.Både baby og bryllup.Går nok kjempebra med begge deler .

 

Siste svangerskapet mitt gikk jeg kun opp 3 kg så da ungen var ute var jeg mange kilo lettere enn da jeg ble gravid.ble fulgt tett opp av leger da , menm så lenge du spiser riktig er det ikke noe problem at kroppen kvitter seg med litt av reservene.

 

Lykke til

[Gjest Rosagris]

Gratulerer så masse med graviditeten. Flott innsats du har lagt ned, du har gått ned mange kilo og det er jo kjempepositivt både for mor og barn:) Masse lykke til.

[Gjest marsvin]

Frustrert Frue, jeg så egentlig for meg at jeg også skulle få beskjed om å "tære litt på reservene". Men inntil videre har legen beordret meg opp til minst 2000 kcal. Regner vel egentlig med å suse opp et par kilo i starten med så brå endring av matinntak. Men jeg har jo gått ned noen de siste ukene også, så jeg er fortsatt i minus - så lenge det varer..

 

Jeg skal på første kontroll i uke 12, så får jeg evt snakke med legen igjen da. Hun krysset av haugevis av ting på blodprøve-skjemaet mitt, i og med at hun synes jeg har spist lite og pleier å ha litt lavt jernlager og blodprosent. Får vel telefon til uka for å høre om mangelsykdommene mine;) Så tar vi det derfra, mener jo selv jeg har et ganske sunt kosthold selv om kaloriinntaket har vært lavt.