Den gyldne middelveg

[Gjest froeken frue]

Kjenner meg vekdig godt igjen I det å få lov til å spise mye av alt det gale når man er syk. Synes du er flink til å se hvor skoen trykker. Og det er en forutsetning for å komme videre.

 

God bedring!!

[Gjest froeken frue]

Hvor ER dere snupsipups, kveita og lenapena, rosastrompe, camillok, fjellgeita, soleia og alle dere andre flotte kvinnemennesker? Har jeg skremt dere vekk nå eller? Det var ikke meningen altså Dere er nemlig bare herlige å prate med og jeg savner dere (selv om jeg ikke har mye jeg skulle sagt så mange og lange fravær som jeg selv har hatt i det seneste...)

 

SOlvane, vi får holde koken (jeg står for spisingen og du for trimmingen) så får alle de supre venninnene komme når de har overskudd og behov!

 

Bare to uker til jul. UTROLIG!!!

[Gjest kveita]

Hei, jeg er her!!! Det har bare vært litt travelt etter at jeg kom hjem fra havet tirsdag. Fredag hadde jeg plutselig bursdag (med tilhørende marsipankake bakt av samboer), og så er jeg midt i konfektlaging (julegaver), så her har sukkerverdigene vært uhorvelig høye. Trimming har jeg heller ikke gjort, men har i alle fall gått til og fra jobb. Slanking er det med andre ord lite fokus på for tiden. Men jeg kunne i alle fall fornøyd se at jeg ikke hadde gått opp i vekt i løpet av tiden på havet - tross all stillesittingen. Fornøyd med det. Så nå er fokuset bare å holde vekten.

 

Nå har jeg vært ute og måkka litt snø, og så skal jeg i gang med litt kokkelering. Det skal lages både fudge og fiskekaker! Gleder meg til å smake på begge deler.

 

Ha en fortsatt strålende helg.

kveita

[Gjest froeken frue]

Gratulerer med dagen Kveita! Var redd du var så opptatt m å lage litjkveita at du fikk for mye gymnastiske trimpoengers.... Kniiis...

 

Livet er fint, selv om jeg begynner å bli feit. Vakler mmellom å bare kose meg til over jul eller å strAmme inn før d er for sent...

[Gjest Solvane]

Jeg går for å stramme inn, Frøken frue! Ikke mye, bare så det ikke tar helt av. Det er det som er den gyldne middelveg, er det ikke? Og det går jo fint an å kose seg likevel.

 

Her har vekta stått på stedet hvil siste uka, og det burde jeg vel være fornøyd med, så mye sjokoladekake som har sneket seg inn i kostholdet i det siste. I morgen er det foreldrekaffe i barnehagen, og jeg har igjen lovet å bake kake, men denne gangen skal vi lage en mindre porsjon, tror jeg, så vi ikke får så mye med oss hjem igjen.

 

Ikke blir det mye trim heller, midt i julestria, prioriterer gavepakking og husvask. I går kom det masse nysnø, så sykling frister heller ikke, men fikk en liten tur ut sammen med ungene. Vi måkte snø og lagde akedunge i oppkjørselen, så da var alle i godt humør.

 

I går kveld prøvde jeg den litt for trange nykjolen for å se om den kan brukes på julelunsjen på jobb på fredag. Med hold-in-strømpebukse ble det akseptabelt resultat, men jeg følte likevel at det var litt på kanten. Men mannen min var svært fornøyd, så kanskje jeg skal ta sjansen på å bruke den likevel. En stund siden jeg gikk i tettsittende kjole :-)

 

Ha ei god førjulstid alle sammen!

[Gjest froeken frue]

Jeg stemmer for rød julekjole :-) vit at du er flott i den, da ser alle andre det også...

 

Har det vanskelig med å stramme inn, men jeg må vel... Merker at psyken daler med dårlig kosthold og mangel påtrim. Det i seg selv burde være motivasjon nok til å skjerpe, jeg vet, men det er ikke så greit likevel. Men jeg skal i det minste få brukt kroppen min mer i den nærmeste tida.

[Gjest froeken frue]

Ok, tidenes vekker. Jeg får ikke sove. Jeg er tørst, uvel, svimmel og ligger bare og er lys våken. La meg for 2,5 timer siden. Jeg kjenner kroppen er i høygir på en ekkel måte. Tankene finner feste og jeg spenner meg. Tenker etter hva jeg har spist i dag: frokost; en geov skive m hvitost og brelett, et glass melk. Lunsj; småkaker. Middag; lasagnerester og hvitløksbrød. Kvelds; to skiver grovbrød m brelett og spekeskinke. Pepsi max x3. Avsluttet m småkaker. Antall grønne; null. Antall luter vann; 1. Og jeg er stygt redd dette ikke er unormalt for meg om dagen.

 

Ble,rett og slett redd jeg nå, så der fikk jeg det jeg trengte for å skjerpe inn. Rommet snurret med øynene lukket og åpne og det var bare for j..... Nå står jeg opp, oedner vann og gulrot. Må få ned blodsukkeret. I morgen blir det laaaang gåtur.... Hå per dere andre sover! God natt!!

[Gjest Solvane]

Hei Frøken frue!

Bortsett fra lunsjen så jo ikke dagen så ille ut. Det er bare å slenge på noen grønne, så er du på riktig vei. Jeg er jo en storspiser, så når jeg begynner på GR-kostholdet, synes jeg det er for lite mat, men det venner jeg meg jo til. Til frokost spiser jeg alltid to brødskiver (helst Ingers rugbrød eller hjemmebakt) og drikker et stort glass vann, eller jeg spiser havrefras med skummet kulturmelk. Til lunsj er det to brødskiver igjen, og en stoor porsjon salat (gjerne med skinke og litegrann pasta i, så det skal mette mer) I løpet av arbeidsdagen spiser jeg i tillegg et par mandariner, en lettyoghurt og mine 10 gram mørk sjokolade. Så må jeg begrense middagsporsjonen litt, så det skal bli noen kalorier igjen til kvelds, og så blir det brødskiver eller salat til kvelds. Og en liten sjokoladebit eller to, hvis jeg er snopete, og det er jeg som regel.

 

Ok, dette er jo idealdagen, da. Men jeg er veldig glad i salat og grønnsaker, så det går av seg selv. Men det har ikke alltid vært sånn. Det er kanskje 10-15 år siden jeg og mannen min bestemte oss for at vi skulle ha salat eller grønnsaker til hver middag. Nå føler jeg at det er helt feil hvis vi spiser middag uten. Det er litt ekstra jobb, men det er jo så godt. Jeg passer på å handle inn så vi alltid har masse paprika, isbergsalat og agurk i kjøleskapet. Når jeg er i humør, lager jeg dressing av olivenolje, hvitløk og eplesidereddik, men jeg har også kjøpt inn en Idun-dressing som jeg bruker når jeg ikke orker å lage dressing selv. (Mango- og chilidressing, nesten ikke kalorier i den) Til lunsj har jeg nesten alltid salat, til mine kollegers misunnelse, men det er jo bare å bestemme seg for å gjøre det. Som regel lager jeg den kvelden før, fordi jeg ikke rekker det om morran, eller så kjøper jeg fra salatbaren i kantina. Men passer på å ikke velge for mye pasta eller rømmedressing, og heller holde meg til det grønne, ellers blir det jo ikke så sunt likevel.

 

Vann er jeg også helt avhengig av, så det går som regel bra å drikke det jeg skal. Men nå i helga fikk jeg ikke drukket nok, og da fikk jeg hodepine og følte meg helt uttørret dagen etter, så jeg tror det er lurt å få i seg nok vann, ja.

 

Mitt råd er i alle fall å lage seg en skikkelig god salat til lunsj, og kose seg med den. Det finnes utrolig masse god mat, og det er ikke noen motsetning mellom å kose seg og å leve sunt!

 

Håper du kommer deg på gåtur i dag!

 

Ha ei fin uke videre!

[Gjest froeken frue]

Hei Solvane og takk for tips. Jeg ble rett bekymret i natt, og har ikke sovet med unntak av to timer i morges. Jeg føler meg rett og slett dehydrert og utilpass. Svimmelheten har avtatt og jeg håper den holder seg unna resten av dagen. Hadde krystallsyken for tre firw år siden, og det håper jeg virkelig jeg slipper unna altså. For det var pyton.

 

Jo, jwg definitivt tid til å lage sunn mat, og kanskje det er det som er problemet. Jeg har tid til å spise og spise og spise... Og tenke og tenke og tenke. Kjenner jeg er litt dkuffa over at venninnene mine tar så lite kontakt om dagen. Jeg leste en artikkel om en mann med depresjon som skulle ønsket han hadde brukket benet i stedet, for da hadde sikkert folk kommet på besøk i det minste eller tatt en telefon. Nå vet jeg jo at alle har nok med sitt og sliter med å rekke over alt, og har mye dårlig samvittighet. Men jeg kjenner at jeg skal ha LOV til å være skuffa. Det er nå jeg trenger de!!

 

Ellers skal jeg lage skinkesalat til middag i dag. Det blir godt... Og unngå småkaker, med unntak av lussekatter. Om jeg kommer meg ut på tur vil vise seg. Må se an hode og form...

 

Ha en fin dag!! God klem!

[Gjest froeken frue]

Hei alle sammen. Strever litt med å venne meg til nye vektklubben, men det ser lovende ut!

 

Her i gården går det greit. Depresjonen har sluppet litt taket og den skamfølelsen jeg har båret på er lettere og jeg vet at den er et symptom på depresjonen, ikke min personlighet. Detver deilig å ha forstått at tanker og virkelighet er to forskjellige ting... Nå er det litt skammen over å ha latt seg selv forfalle så til de grader som dominerer, men der er det lettere å rasjonalisere, for jeg vet jo veldig godt at mat har vært en måte for meg å takle alt det vonde jeg har vært gjennom på. Mat utløser de godfølelsene som jeg har hatt mangel på, men samtidig så kommer ji skammen sterkere tilbake etter fråtseøktene. Jeg tror jeg er på rett vei, både i terapien med en flott lege, og med at jeg har kommet i gang med fysisk aktivitet igjen. Det føles godt. Det jeg jobber med i hodet nå som de tankene ikke gjør vondt lengre er å legge de vekk, fir selv om jeg ikke er like streng med meg selv lengre, så er det slitsomt å hele tiden ha med seg i bakhodet de tingene som jeg ikke er så stolt over og holder meg selv nede fordi jeg ikke er perfekt. Det snill- pikesyndromet er usunt!!!! nå har jeg senket kravene til neg selv på alle områder og det har hjulpet mye. Derfor står jeg i dag med 83 kg på vekta, og med klær som ikke passer lengre. Alt tyter ut her og der ig jeg blir spurt om jeg venter nr fire. Jeg skal ned i vekt, men jeg har det ikke travelt. Jeg har endret målet mitt fra 65 kg til 72 og skal være fornøyd med all nedgang.

 

Denne uka har jeg fått til ca 10 trimpoeng, men innraket har vært skyhøyt. Jula er en vanskelig tid. Samtidig tenker jeg at så lenge jeg klarer å mosjonere nok, så klarer jeg i det minste å holdevekta. Trening er beste antidepressiva, uten tvil, og jeg kommer nok til å bli enda mye bedre straks jeg kutter ned på sukkermengdene. Sukker er en av de tingene som bidrar til å forsterke depresjoner, så jeg har en jobb å gjøre der...

 

Ellers kjenner jeg på takknemlighet, jeg har en familie som er bare nydelig. Barna mine er fantastiske, og mannen min også. Resten av familien er super, men jeg tror ikke de skjønner behovet jeg har fir støtte. Det virker som at om heg har en gid dag når vi møtes, så forvenrer de at ting bare går en vei, opp, men det gjør det jo ikke. Jeg har stadig nedturer, men de er ikke likke dype og varige som før.. Deprimerte strekker gjerne ikke ut en hånd for hjelp, de isolerer seg når nedturene kommer, og er avhengig av å få støtte. Kjenner meg sånn igjen i akkurat det. Men så tenker man at andre har nok med sitt de også, og vil ikke være en belastning ved å snakke om mitt hele tida. Føker meg veldig selvsentrert...

 

Uansett, np begynner heg snArt på jobb igjen, og får andre ting å tenke på. Det skal bli godt.

 

Hvordan er det med dere?

[snupsipups]

Hei frøken frue

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver om skamfølelse fordi jeg har latt kroppen forfalle. Jeg er også kjempe sint på meg selv fordi jeg ikke har mer kontroll....

Sukker er så godt at det demper vonde følelser der og da, og gir seg over til nytelsen og glemmer alt annet. Men etter en kort stund føler du deg værre enn noen sinne og sliter med enda dårligere samvittighet.

 

Det er nok ikke så lett for andre å skjønne at du har stort behov for støtte nå. En person som ikke har vært igjennom noe lignende aner ikke hva det dreier seg om. En depresjon vises jo ikke på deg, selv om det kjennes i hver fiber i kroppen din. Og når du har en god dag, kan ingen gjette at noe plager deg. Men det at du oftere har en god dag nå, må da bety at det går rette veien, selv om alt ikke er bra enda?

(Håper det iallefall )

 

Ønsker deg alt godt for julen, og julen kan allikevel bli kjempefin selv om alt ikke er perfekt på alle områder

[Gjest froeken frue]

Hei snuppa. Jo det er definitivt flere gode enn dårlige dager og de dårluge dagene er bedre enn det var. det er rart at man ka miste kontrollen over hodet sitt sånn. Og alt det arbeidet som ligger bak det å komme seg på bena igjen er ubeskrivelug. Men de barna jeg har og mannen min som støtter opp gjør sitt til at de gode dagene er virkrlig gode. Jeg er heldig. Nå sitter jrg og tenker på at det er rart hvordan jeg har kunnet vært oppe om nettene og multitaske til de grader for å få ting slik jeg ønsker, men at jeg samtidig ikke klarer å ha samme disiplin på livsstilsiden. Selv o. Det siste ville gjort meg mye lykkeligere enn de første...

 

Nå ligger litjpia og sover på brystet mitt og jeg bare snuser henne inn. Hun er så god, og har så mye hun skal oppleve på godt og vondt... Om man bare kunne gitt de en enkel ferd ;-)

[Gjest kveita]

Heisann,

 

Så godt å se at dere er her, alle sammen. Jeg synes Solvanes råd om å stramme inn litt er et godt råd, frøken. Jeg skal høre på det selv. Og så skjønner jeg også dette med skam, for det er en følelse som er veldig dominerende hos meg. Den ligger langt bak et sted, men den er stor, og det betyr nok mye for disse rare og lite forståelige valgene jeg tar.

 

Den er travel, denne førjulstida. Og i travle tider velger jeg lettvinte og usunne løsninger. Og når jeg starter med usunne valg, så sklir det helt ut. Resultatet er at jeg har lagt på meg. Igjen. Mye! Tre kilo på to uker. Nesten litt rart at det går an. Men så har de to ukene bestått av myyye sukker, marsipan og sjokolade, myyye karbohydrater, og veldig, veldig mye smugspising - et sikkert tegn på at jeg mister kontrollen. Hm... Hvorfor? Alle disse valgene går tvert imot alt jeg ønsker. Så det må være trøsten det gir meg, som gjør at jeg velger det? Frøken, jeg har en stor mental jobb å gjøre. Jeg håper en dag jeg klarer å få en god innsikt i mitt eget sinn, slik du har klart å få hos deg selv.

 

Nå skal jeg stramme litt inn, og få kontrollen igjen. Jeg skal kose meg, men jeg skal ha kontroll. Ingen smugspising. Fornuftige valg.

 

Foreløpig ingen graviditet, men så har vi heller ikke hatt sjansen ennå siden jeg har vært så mye borte. Men fra nå av er det 100% prøving. Jeg grue-gleder meg, men er redd for skuffelsen. Jeg er så vant til å ikke lykkes når det gjelder kroppen min, samtidig som jeg håper at det skal gå bra. Veldig forvirrende. Kanskje er det derfor jeg har trøstespist i det siste?

 

For øvrig skal jeg bli tante! Mulig jeg har fortalt det allerede? Det er min 4 år yngre bror som skal ha i måneddskiftet mai/juni, og det blir første barnebarnet i begge familier. Vi gleder oss stort, vi også. Men jeg skal også innrømme at jeg også kjente et lite stikk av misunnelse. Vi fikk vite det like etter at vi selv hadde bestemt oss for å starte prøvingen selv, og det føltes litt som om de tråkket oss på tærne, eller "stjal" vår idé, vår nyhet. Heldigvis er den positive følelsen knyttet til nyheten myyye sterkere enn det lille stikket, så det er ikke noe stort problem. Og jeg har bestemt meg for at jeg skal ha lov til å være litt misunnelig og heller kjenne på hvorfor, forstå det, og leve med det. Å gå rundt med dårlig samvittighet eller late som det ikke er der, gjør det bare verre.

 

Så, det var litt her nordfra. Jeg beklager at jeg har vært så lite innom, men det er alltid godt å få komme hit og "lufte" litt.

 

Stor klem fra kveita!

[Gjest rosastrompe]

Her var visst jeg også igjen! Hyggelig å "se" dere alle her inne. Tror jeg trenger litt hjelp igjen. Har hatt ekstremt mye å gjøre i høst med innflytting i nytt hus og ekstra arbeid på jobb. Jeg har riktignok ikke lagt på meg noe å snakke om, men merker at jeg er litt "ute av det". Tankene er mange og mørke. De siste ukene har det derimot vært full skjerpings, og jeg er motivert for et nytt år. Håper på å få henge meg på her igjen med dere. Har savnet det kjente jeg plutselig!

[Gjest froeken frue]

Hei rosastrompe, så godt å høre fra deg igjen. Jeg skriver dette samme innlegget for tredje gang nå, etter at det bare blir krøll med vektklubben på min smarttelefon...

 

Så bra at du har holdt vekta og enda bedre, så herlig at du kommer inn hit FØR kiloene begynner å ry på. Bra tenkt!

 

Kveita, jeg kjenner meg så godt igjen i deg (og alle andre her inne egentlig.) Du og jeg er flinke piker (det er visst frytkelig mange av oss) og står på til krampa tar oss, jobber dag og natt for at andre skal få det ekstra hyggelig, bra, bekymringsfritt, og for å klare det gjør vi det vi må for å holde oss selv oppe: vi velger kortsiktige løsninger som gjør at vi får godfølelsen der og da, men så, når godfølelsen dabber av, så er vi ferdig med det vi skulle gjøre, men vi sitter igjen til syvende og sist og føler oss ekle, skamfulle (over kroppslig forfall) og mislykkede fordi vi nok en gang "falt utpå".

 

Mannen min og jeg er to vidt forskjellige individer, sikkert derfor det fungerer så godt oss i mellom... Jeg er et arbeidsjern og bruker gjerne nettene til å bli ferdig med prosjekter, store eller små, rettebunker, husstell mm. Han makter ikke gjøre noe som helst dersom han er sliten eller stressa. For da har han det ikke bra. Noe som fører til at jeg gjør enda mer (for i hodet mitt er det så og så mye som BØR være i stand til feks middagsgjester dagen etter) og tærer enda mer på egen kapasitet og tar enda dårligere valg for meg selv. JEg legger til rette så han kommer seg på trening, får middag servert, at klærne er i orden osv. jeg gjør ikke det samme for meg selv... MEn har han bedt meg om det? Nei. Han er superflink til å bakke opp meg og legge tilrette for meg altså. Han er et funn. MEN hvem er det som har det godt med seg selv her i hjemmet? Jo det er mannen min, fordi han vet å stoppe når kroppen sier det. Det er ikke han som sliter med depresjon, følelsen av å være utilstrekkelig, et dårlig menneske med lav moral og en elendig rollemodell for elevene mine (dette er ordene som har festa seg mens jeg har vært deprimert, og selv om jeg VET at jeg ikke er sånn, så er det med å fargelegger humøret mitt enda.) Det er JEG som strever med dette, og en vekt som suser tolv opp og ti ned hvert annet år.

 

Jeg er der nå at jeg har blitt flinkere til å ikke strebe etter det perfekte, men heller være fornøyd med godt nok, slik at jeg får frigjort tid til meg selv og de nydelige barna mine. Jeg kan ta meg en tur på trening en kveld i stedet for å støvsuge og vaske over kjøkkenbenken (og ofte kommer jeg hjem til en mann som har sett det selv og gjort det.)

 

Jeg tror at det bildet jeg har hatt i hodet mitt av den perfekte kone, mor, elskerinne, ansatt mm har fått en kraftig knekk. Det har vært urealistisk. Jeg er ikke overmenneske, selv om jeg kanskje har følt meg sånn innimellom, når jeg får til alt jeg har satt meg fore. Da jeg fire uker etter lillejenta kom veide 71 kg og folk ikke skjønte hvordan jeg kunne se så utrolig bra ut, holde hus, orge fest for brudevenninne, ha overnattingsbesøk av venner fra utlandet og ha tre rolige flotte fornøyde barn i hus, da følte jeg meg ufattelig vellykket. Den frykten jeg hadde kjent på (begynnende depresjon ser jeg nå) før lillejenta kom, forsvant en stund, men kom tilbake med mangedoblet styrke med sommerens store tragedie. Vi var heldige, mistet ingen som stod oss nær, men jeg begynte å kjenne på at kanskje er det ikke såtrygt for familien min likevel, kanskje har jeg gjort ting i livet som kan ødelegge for dem. Vi KAN jo ikke være så heldige at vi slipper unna alt det vonde?. Så jeg vendte de fryktfølelsene mot meg selv og begynte å plukke i stykker egne feil og mangler og gjorde de enorme, og følte at jeg hadde ødelagt all fremtid for barna mine. OVermennesket var tryllet om til udugelig og jeg kastet innpå med mat og snop for å dempe smerten. Samtaler med en fantastisk lege har hjulpet meg å samle tankene og sette ting i perspektiv. Fødselsdepresjon er en biologisk tilstand, men jeg kjenner at den retningen min har tatt, mht hva slags tanker jeg har strevd med, har hatt link til min flink-pike-trang. Og etterhvert som jeg har gått inn for å være "mindre flink pike" så har skuldrene senket seg og jeg har begynt å få tilbake gleden, selvironien og latteren. De har jeg savnet.

 

Så dere, vær fornøyd med å gjøre ting litt mindre perfekt, prioriter de gode valgene, den gyldne middelvegen og kjenn på hvor godt det gjør i LENGDEN.

 

Og skulle vi møte en hump i motbakken i den gyldne middelveg, og velger å gjøre et kortsiktig valg, vel så er det en del av livet, og ikke noe å straffe seg selv for. Jula er tid for slike humper, jeg tenker at om jeg klarer å la være å snavle fra morgentimene av med alt det gode som står fremme, så har jeg allerede halvert halvparten av godtekaloriene jeg ville hatt i meg...

 

Jeg heier på oss med ny styrke.

[Gjest rosastrompe]

Du beskriver livet mitt, Frøken. Utrolig likt. Skremmende.

 

Jeg er også flink pike. Alltid. Mannen skal få trene hver uke, guttene (har jo 3 i skolealder nå) skal på sine aktiviteter, middagen skal på bordet, og huset skal ryddes. Hvor er da tiden til meg? Det er jo ikke så viktig som alt det andre. Tenker jeg. Og som hos deg, så tenker ikke egentlig mannen min slik. Altså, han har aldri krevd at jeg skal gjøre alt jeg gjør. Jeg bare gjør det for å være flink, og ikke minst: å være likt. Det er nok min store redsel i livet. Tenk om noen ikke skulle like meg. Tenk om jeg ikke er god nok.

 

Jeg har begynt å komme ut av det. Min mann satt meg ned i fjor og hadde en lang samtale om meg. Fortalte meg at jeg er viktig. At jeg har det bra er viktig, og det er viktig for ham og guttene at jeg har det bra. Det var en lang, tøff og fin samtale og ting går sakte men sikkert i rett retning. Jeg klarer ikke helt å gi fra meg tid med guttene om kvelden for å gå og trene, eller legge fra meg vaskefilla for å gå en tur. Men mannen min har blitt flinkere til å kaste meg ut, og jeg har blitt flinkere til å se på det som den fine gesten det er. Han vil bare at jeg skal ha det bra.

 

Men som jeg tror jeg har nevnt her inne tidligere, så har jeg i mange år slitt med spiseforstyrrelser. Fra jeg var 11 til jeg var 24, og senere også mentalt (jeg bare kaster ikke opp mer...) Dette gjør nok at vi begge to også er ekstra vare for å snakke om det med mat og slanking, for han er livredd for at jeg skal havne tilbake på "kjøret" igjen, og at han skal si eller gjøre noe å vippe meg over. Samtalen vi hadde i fjor hjalp godt på dette. vi fikk snakket ut om masse, og vi har også gjort en avtale om at vi snakker litt om det hver søndag. Vi prøver å legge neste ukes timeplan, og ser hvordan vi kan få til litt trening for oss begge to. Det er en veldig fin ting, og noe jeg håper vi kan fortsette med etter jul. Godt tips til andre også, som har en hektisk hverdag med logistikkproblemer!

 

Skal prøve å henge med dere her inne igjen, klare til å oppmuntre, trøste og bli trøstet Godt vi har hverandre!

[Gjest rosastrompe]

I dag var jeg så lur at jeg la inn oppskriften på mine høyt elskede cookies som jeg alltid baker til jul (og spiser meg mett på...) Joda! 130 kcal i hver eneste for%&nna lille cookie! Og de hiver jeg gjerne innpå 4-6 stk av på en gang. Wake Up Call!!!

[Gjest froeken frue]

Hei. Det er så fint at vi kan være hverandre til støtte og glede. Jeg kjenner at tida er inne for neg til å snu min egen trend. Hva er vel feil og mangler i fortida verdt dersom vi ikke skal lære av de for så å legge de bak oss? Jeg for min del setter startskuddet den 1 . Januar. Da skal jeg prioritere de gode løsningene for meg selv, de som føkes godt på sikt. Ig frem til da sjsl jeg kose neg, nyte og hvile neg etter et heftig halvår som har tappa meg mye. , men sim også har gitt meg ny tro på at jeg har ansvar for meg selv og mitt velvære.

 

Noen som blir med på en frisk begynnelse, der vi fortsrtter med drt som funker og fikser på de tingene som ikke funker?

[Gjest rosastrompe]

Det høres ut som en god plan, Frøken. Jeg prøver å komme inn i tankegangen igjen allerede, men skal kose meg i jula. (Bare ikke så mye at det kommer enda 3 kilo på som må av igjen!). Dette skal bli et GODT nytt år!

[Gjest kveita]

Jeg er med på det, frøken. Særlig den delen med å fortsette med det som funker. For det gjelder jo å ikke glemme det oppi mislykket-følelsen - at det er jo ganske mye som funker allerede. Så kan man heller pynte litt forsiktig på det som ikke funker like godt.

 

Jeg ønsker dere alle en fredelig og fin jule- og nyttårsfeiring, med lite fokus på å "være flink". Nå skal vi spise det vi har lyst på (uten fråtsing og panikkspising) i et par dager, og det skal vi gjøre med glede og takknemmelighet!

 

Jeg er her igjen etter nyttår, og håper å finne dere igjen her, også. Så starter vi med friskt mot, latter, tårer og alt som hører til.

 

Stor jule- og nyttårsklem til dere alle. Jeg bryr meg oppriktig om dere, alle sammen!

 

kveita

[Gjest froeken frue]

Hei alle sammen.

 

Nå ringes jula inn om et døgn og her begynner ting å ta form til tross for ukelang sykdom og en kjempe meltdown på meg i går. Etter mange timers prat m verdens beste mann jar jeg det mye bedre men er sliten. Nå har jeg tatt kontakt med pdykolog så nå håper jeg at jeg skal finne tilbake til meg selv etterhvert og slutte ig føle meg som verdens dårligste menneske (innimellom er det så ille.)

 

Ønskrr dere alle en nydelig julefeiring, og så håper jeg vi alle kommer oss opp av sofaen og ut i frisk luft i mellom all mat og vin. Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg er så utrolig glad for å ha funnet dere! Dere er en liten men viktig del av tiden som er MIN!

 

God juleklem fra meg til dere<3

[Gjest froeken frue]

Jeg er med på det, frøken. Særlig den delen med å fortsette med det som funker. For det gjelder jo å ikke glemme det oppi mislykket-følelsen - at det er jo ganske mye som funker allerede. Så kan man heller pynte litt forsiktig på det som ikke funker like godt.

 

Jeg ønsker dere alle en fredelig og fin jule- og nyttårsfeiring, med lite fokus på å "være flink". Nå skal vi spise det vi har lyst på (uten fråtsing og panikkspising) i et par dager, og det skal vi gjøre med glede og takknemmelighet!

 

Jeg er her igjen etter nyttår, og håper å finne dere igjen her, også. Så starter vi med friskt mot, latter, tårer og alt som hører til.

 

Stor jule- og nyttårsklem til dere alle. Jeg bryr meg oppriktig om dere, alle sammen!

 

kveita

 

Snufs og ditto Kveita. Jeg ser vi skrev samtidig her. Du er viktig! Gledelig jul og godt nyttår! Smask og snufs og klem!

[Gjest rosastrompe]

Ønsker dere en god og fredfylt jul. Slapp godt av, og kom tilbake med fornyet energi på nyåret!

 

Stor juleklem!

[Gjest froeken frue]

I like måte kjære rosastrompe:-)

[Gjest froeken frue]

Det er rart, men det begrenser seg faktisk automatisk med inntaket i jula, mrn det er nok på grunn av høyt inntak i adventstida... Mannen og jeg har satt oss første måk, og det er å komme oss inn i våre nye jeans innen midten dv januar. Dvs, det er ikke så nøye m januar, men det er et fint mål. I tillegg er vi enige om at romjula skal være aktiv i år...

 

Håper dere har en god jul!