Smugslanking, er det normalt her?

[equilla]

Jeg synes slanking er et sårt tema. Har alltid vært overvektig, og fått upassende kommentarer om livsstil i forhold til det. Alt fra gode tips om at jeg må ha mindre smør på brødskiva (ok, jeg bruker faktisk ikke smør, og har aldri brukt det), må trene mer (uten endring i treningsvaner scorer jeg 10-12 trimpoeng i uka etter Roede-modellen) og spise sunnere. Jeg er klar over at det er en årsak til overvekten, men jeg føler meg veldig feiloppfattet i forhold til maten man spiser og den treningen man gjennomfører. For min del har det vært en travel hverdag, raske og få måltider, og av og til kanskje doble varmretter per dag (vi har varmmat på jobben, og det kan raskt bli to middagsporsjoner per dag). Maten i seg selv er sunn, og selv om man alltid kan trene mer, så vil jeg ikke si at jeg trener veldig lite.

 

Jeg har nå tatt grep om rutinene, og ser gode resultater av dette. Jeg spiser den samme maten som før, og trener som jeg alltid har gjort. Resultatene har gitt meg god motivasjon, og jeg har forsøkt å legge inn litt mer trening i tillegg. Men veldig mye mer har jeg rett og slett ikke tid til.

 

Jeg begynte på mitt første Roede-kurs i januar, og har nå vært der 6 ganger. I løpet av 5 uker har jeg gått ned 7,6kg, og er veldig fornøyd med det! Målet for kurset er 8kg, så vi er veldig på rett vei.

 

Men.. Jeg har ikke fortalt noen at jeg går på kurs! Dvs, jeg har fortalt det til en venninne som jeg vet har gått på Roede-kurs før. Men har ikke sagt det til min beste venninde en gang ellers. Hun ville nok alltid støttet meg, og ikke sagt "dumme" ting. Men jeg har ikke lyst til at min slanking skal bli et tema for alle. At folk skal kritisere at jeg ikke kan spise ditt og datt. jeghar lyst til å spise det jeg vil, under min egen kontroll. Jeg ser jo at jeg kan tillate det meste, med gitte grenser og betingelser, med gode resultater. Jeg har heller ikke lyst til at et eventuelt dårlig utfall av kurset skal dømme meg ytterligere. Jeg føler som mange andre overvektige at vi er mislykkede mennesker uten kontroll og selvdisiplin. Og at vi rett og slett er dumme som ikke klarer å holde våre egne grenser. Jeg vil ikke være dum..

 

Er dere åpne om slankingen? Er dere åpne om metoden dere benytter?

 

Jeg googlet dette litt, og kom over følgende artikkel:

http://www.kk.no/helse/dette-gj%C3%B8r-vi-i-smug-14839

Tydligvis er smugslanking mer vanlig enn jeg trodde iallfall..

 

Som påskyv til å få bedre resultater i vektreduksjone har jeg også forsøkt å trene ennå litt mer. Fordi jeg har vært litt skuffet over folk som har kritisert at jeg ikke trener nok, og jeg selv har ment at jeg har ganske gjennomsnitlig gode treningsvaner fra før, har selvfølgelig ekstratreningen også blitt til smugtrening :D/> Selv om jeg trener litt fra før, er jeg ingen treningsnarkoman. Jeg kan absolutt trene mer, men jeg vet da om veldig mange normalvektige som trener mye mindre enn meg. Men jeg har lyst til å trene!

 

Foreløpig har ingen merket noe til slankingen, vi får se hvor lang tid det tar :)/>

[Katla]

Oioi, kjenner meg så godt igjen i innlegget ditt.

 

Jeg har vært, mer eller mindre, overvektig siden jeg var fem år (nå er jeg 40). Og det er helt utrolig hvor opptatt folk har vært av hva jeg spiser og at jeg ikke trener nok. Ingen som kommenterer at jeg spiser mer grønnsaker en andre og at jeg har fisk til middag tre ganger i uka og at jeg ikke spiser sjokolade på hverdager. Eller at jeg går tur med hund 1,5 - 2 timer hver dag!

 

Og når jeg har gått på Grete Roede-kurs tidligere, har jammen meg det blitt kommentert også. Alt fra "kan DU spise så mye da?" til "nå har du vel tatt av nok?" og "når blei du så opptatt av utseende, da?". Jeg har tidligere vært helt åpen på slanking, men jeg gidder ikke de kommentarene der. Jeg gidder heller ikke at andre er opptatt av min vekt (det er generelt for mye oppmerksomhet rundt kvinners vekt!). jeg håper defor at jeg kan gå ned noen kg uten at folk legger merke til det...(sykt???)

 

Har egentlig vært helt klar på at jeg ikke gidder å slanke meg mer, men heller ha fokuset på å leve sunt. Men så begynner det å bli så tungt å drasse rundt på alle disse kg, da. Går ikke på kurs, men veier all mat og har slutta med all småspising. Går saaakte, men sikkert ned i vekt uten å gjøre noe særlig med kostholdet. Nå må jeg bare få inn gode treningsrutiner.

 

Men tror du ikke folk nå har begynt å kommentere at jeg ikke spiser kake når det står på bordet. Eller at jeg bytter bort pommes friten med salat når vi spiser ute. Har så lyst til å rope: "JEG SPISER AKKURAT DET JEG HAR LYST TIL!"

 

Her om dagen var det en som sa "Jeg syns du spiser så mye, jeg..." Og det er helt greit, det var mye. Var på A-vakt og hadde med meg middag (hjemmelagd gryte, målt og veid og regnet ut kcal), grønn salat, dressing (mager kesam med salt, pepper og kummin), kveldsmat (knekkebrød, magerost og oppskåret paprika i en boks). Svarte bar: "Ja, men alt er sunt". Og fikk til svar: "Dressing er ikke sunt". Det er ikke grenser for hvor arrogante og kunnskapsløse noen mennesker er.

 

Derfor slanker jeg meg for meg selv.

[Gjest Sundshine]

Kan bare samstemme i det dere sier, damer!

Utrolig hva folk tror og mener de har rett å legge seg opp i når en ikke er slank. Sikkert litt ubetenksomhet til tider, men også utrolig uhøflig, spør dere meg...!

 

Jeg har vært delvis overvektig siden jeg var barn/ung, og har sjelden vært nede på normalvekt. Nå har jeg helt sluttet å fortelle til noen - bortsett fra mann og barn som jeg lever sammen med - at jeg følger GR-kosthold.

Ville helst ikke fortelle det til min tenåringsdatter, men var nødt da hun har sett at jeg har veid middagen min, i alle fall i perioder, og ennå kontrollveier. Hun sa ikke så mye til det, men jeg forklarte at det har med matsammensetningen min å gjøre, for å blir sunnere og holde meg frisk og bli sprekere før jeg blir litt eldre... (Er passert 50 med et par år.)

 

Dessverre har jeg en - nå gammel - mor som alltid har vært manisk opptatt av vekt og kroppsfasong! Det har nok hatt sitt å si for at jeg i mange år lukket ørene og ga blanke i vekten, og koste meg med livet, for å si det enkelt.

Og jeg har jevnlig - da det er det snakk om 25-30 år - fått høre at jeg bør "passe linjene" og helst gå ned i vekt. Det blir en temmelig lei av, for å si det sånn...

Etter som hun selv er blitt eldre og begynnende dement, kommenterer hun stadig oftere mennesker hun ser på tv, og folk vi kjenner - hvor tykke eller store de er blitt. Jeg har lukket ørene for de kommentarene i noen år nå*ler*. Men synes det er slitsomt.

Selv er hun blitt temmelig tynn, da demente både glemmer å spise, og kjenner lite sultfølelse.

 

Jeg har faktisk tidligere gått ned i vekt et par ganger, men det har sjelden vært noe positivt å høre fra moder'en da, dessverre.

Min ene søster har derimot kommentert positivt dersom det har vært synlig, og det er jo hyggelig. Hun har selv gått litt opp og ned i vekt.

Men i alle år har moder'en kommentert hva og hvor mye vi har spist når vi har vært sammen - utrolig slitsomt! Og temmelig uhøflig, synes jeg...

 

Jeg forteller nå ikke til NOEN andre at jeg har lagt om kostholdet for å gå ned i vekt, for jeg ser egentlig ikke på dette som slanking - og jeg går sent ned i vekt. Da sparer jeg sikkert meg selv for manges interesse for hvordan "det går", og f.eks.hva jeg spiser. (Burde sikkert gått ned over 20 kilo fra der jeg er.)

Og når jeg hører de som er yngre, og som slett ikke har et vektproblem, men bare har 6-8 kosmetiske kilo de har lyst til å bli kvitt før sommeren, da holder jeg klokelig munn...

 

Dett er min kostholdsendring, og min lange prosess som å bli sunnere og sprekere, og fortsette å bli der, men kanskje med litt variasjoner.

Ved ikke å offentliggjøre det, slipper jeg kommentarer om mat og matvaner og matmengder, og at noen følger med på om jeg går ned i vekt, og hvor fort, og hvor mye jeg beveger meg osv.

Jeg vet at jeg blir såret dersom noen sier negative ting om min kropp, min trening og mitt kosthold, og det vil jeg spare meg selv for.

Har heldigvis en mann som synes jeg er "like deilig" uansett hva jeg veier, og som aldri kommenterer kroppen min, og hvordan jeg gjør dette.

Det vil ta tid før det syn's på meg, og forhåpentlig så lang tid at få vil legge merke til det før det er gått laaang tid.

DA kan de få vite at det "er bare å sette i gang og legge om til GR", og så kan de selv oppleve hvordan det går.

Jeg kommer altså til å fortsette å holde dette for meg selv, slik dere gjør.

Men heia oss!

[Gjest Cheery]

Er veldig forståelses full når det gjelder smug slanking, men gubben forteller det til en hver som stikker tåa innenfor døren at jeg slanker meg.

Ellers er jo salat til lunsj tidligvis en klar beskjed til alle om at her slankes det.

Føles litt kleint, men må sies at lunsjrommet har hatt lite vafler siden jul. Liten arbeidsplass, men før jul skle vi litt ut med vafler flere gang i uken.

Så virker som andre hobbybakkeren enten tar hensyn eller inskrenker seg litt han også.

 

Ble ikke ordentlig overvektig før jeg var ett år i australia jeg.

Før det følte jeg meg bestandig tykk, men var tynn. Nå er det litt motsatt jeg tror jeg er normal, men vekten, bmien og klesstørelsen sier noe annet.

 

Verst for meg er egentlig spisepresset alle begynner med når man har slanket seg en stund.

Litt må du jo kunne une deg er jo et refreng som går igjen og igjen.

Gjerne fra folk som selv sverger til 2 ukers 8 kilo ned 12 kilo opp kurer.

De har aldri helt skjønt greia med langsom vekt nedgang og skjønner ikke hvorfor man slanker seg i 2 månder- år i stedet for 2 dager.

[equilla]

Sundshine, jeg har også en mor som alltid har vært veldig opptatt av formene. Hun har vel ikke alltid vært like flink selv, men jeg har hørt at jeg må trekke inn magen og ikke spise så mye, helt siden jeg var ganske liten. Dvs iallfall i barneskolealder. På den tiden ble jeg endel mobbet, også fordi jeg var feit. Og jeg tok egentlig kommentarene fra mamma med meg som en forsterkende effekt av det medelevene i klassen min mobbet meg for. Jeg hadde det virkelig ikke godt med meg selv i forhold til dette. Og jeg var på ingen måte moden nok, eller sterk nok, til å takle dette. Det var nok allerede her jeg ble svak, og gjerne kunne ty til trøstespising, fremfor å stå opp og gjøre noe med det. Men slanking i så ung alder skal man også være forsiktig med. Og det husker jeg også helsesøster ga oss bedkjed om. Jeg støttet meg faktisk litt til det, for jeg hadde ikke lyst til å slanke meg da. Men etter dette har slanking for meg vært en skam. Det er noe jeg tar til meg som mobbing og kritikk, og noe jeg alltid har skygget unna, da jeg ikke har vært moden og voksen nok til å takle det. Dette henger igjen fremdeles.. Nå er jeg 35 år!

[Gjest Sundshine]

Sundshine, jeg har også en mor som alltid har vært veldig opptatt av formene. Hun har vel ikke alltid vært like flink selv, men jeg har hørt at jeg må trekke inn magen og ikke spise så mye, helt siden jeg var ganske liten. Dvs iallfall i barneskolealder. På den tiden ble jeg endel mobbet, også fordi jeg var feit. Og jeg tok egentlig kommentarene fra mamma med meg som en forsterkende effekt av det medelevene i klassen min mobbet meg for. Jeg hadde det virkelig ikke godt med meg selv i forhold til dette. Og jeg var på ingen måte moden nok, eller sterk nok, til å takle dette. Det var nok allerede her jeg ble svak, og gjerne kunne ty til trøstespising, fremfor å stå opp og gjøre noe med det. Men slanking i så ung alder skal man også være forsiktig med. Og det husker jeg også helsesøster ga oss bedkjed om. Jeg støttet meg faktisk litt til det, for jeg hadde ikke lyst til å slanke meg da. Men etter dette har slanking for meg vært en skam. Det er noe jeg tar til meg som mobbing og kritikk, og noe jeg alltid har skygget unna, da jeg ikke har vært moden og voksen nok til å takle det. Dette henger igjen fremdeles.. Nå er jeg 35 år!

 

Jeg synes du har selvinnsikt og annen innsikt, og ser mye av roten til overvekten din, og det er da virkelig noe! Her ligger nok veldig mye psykologisk "begravet", både for dem(n) som er ekstremt overvektig, og for de som er litt mindre overvektig. Og selv om vi evt. har lært oss å ikke ta innover oss kritikk for vekt og kropp, så sårer det likevel, og en føler at en ikke mestrer, og ikke er like "flink" som andre.

Det er trist at noen mødre påfører sin døtre ting slik vi er blitt påført, og ikke støtter og hjelper i stedet, i det minste i de viktige barneårene

Jeg trøster meg med at min mor alltid har hatt et snålt syn på kropp og hva som er pent i forhold til vekt - hun har alltid kommentert nesten undervektige som "flotte", mens jeg alltid har sett på de samme som knoklete og for tynne!

 

Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke skulle videreføre dette til mine egne jenter, og at jeg ALDRI skulle kommentere deres kropper negativt. Nå er den ene tenåring og den andre passert 20, og jeg sier fortsatt "hvor flotte og skjønne dere er!" Og det kommer jeg til å fortsette med, selv om de ikke er veldig slanke, men helt greie i figuren. Det måler jeg opp mot at de ikke trenger å kjøpe plus-size klær, og det oppfatter jeg som at de er normalvektige - hva enn det måtte bety.

Og min eldste datter er skjønn når hun sier "du er fin uansett, mamma, og det som er viktig er at du selv er fornøyd". Og det har hun jo rett i - men jeg vil likevel ha en lavere BMI. Og reduksjonen skal jeg ikke offentligjøre. :D/>

[equilla]

Takk for støttende ord sundshine! Og dere andre også

 

Nå har jeg i en alder av 35 år endelig fått motivasjon, energi og orden på livet ellers, og vil prøve å nå en sunnere livsstil. Jeg har forsøkt tidligere, men motivasjonen har ikke vært sterk nok. Jeg har vel heller ikke hatt alle faktorer 100% på plass for å kunne lykkes heller. Vi prøver iallfall, men det får være min buisness! Jeg orker ikke at folk skal mene for mye om dette, selv om det kommer til å bli både positive og negative meninger den dagen folk "oppdager" det. Men dette er jo min sak..