Den gyldne middelveg

[Gjest golddust]

For det første: Dette må vere den mest motiverende, morsome, og mest herlige slanke"blogg" jeg har lest! (og jeg har lest mange) Ser dere er en god gjeng her inne, som har følgt hverandre en god stund, håper det likevell er greit at jeg følger med, og blir inspirert. Er selv igang med første Grete Roede kurs, og målet er 6 kg på dette kurset, for så å klare meg "alene" etterpå. Blir spennende! Er mamma til to gutter, på 4 og 1 år, og har jo gått rundt i min egen boble, og trodd at gravidkiloene ikke satt fast etter sist svangerskap. Helt til jeg i sommer tok på meg bikini... Såe, ja, nå skal 15 kg bort!

 

For det andre:

Kjenner meg så godt igjen med tankene du har nå etter fødsel. Jeg har hatt fødselsdepresjon etter begge fødselene, og det er(unnskyld språkbruken) jævlig! Man klare ikke å nyte dagene, babyen, seg selv, livet... Jeg gikk konstant rundt og tenkte at det som KAN gå galt, GÅR galt. Men det finnest hjelp, og det blir bedre! Og takk og lov for det. Jeg har gått til psykolog, omtrent sammenhengende, i 4 år nå, og jeg føler meg som en helt ny person.

Det som er sørgelig er at depresjon og overspising/trøstespising henger sammen, så det er i allefall der mitt vektproblem ligger. Når jeg har det fælt, så spiser jeg, i den tro at om jeg bare får den sjokoladen (eller 3) så føler jeg meg så mye bedre. Og jeg gjør det, men bare en liten stund. Så kommer skyldfølelsen, den dårlige samvittigheten, og følelsen av å nok en gang vere så toltalt misslykket.

Jeg er overbevist om at du snart er på bedringensvei. Men beytt deg av de tilbudene som finst, både på helsestasjon, lege, osv. Det er så mye bedre å ta imot hjelp, enn å gå å ha det slik alene. Sender deg en stooor klem, og ett visdomsord(er så fryktelig vois om dagen, høhøhø): EN TANKE ER IKKE EN SANNHET!

 

Denne setningen har i vertfall hjulpet meg, og jeg har den til dagsdato skrevet på speilet på badet,og slik har det stått i 4 år.

 

Håper du får en fin, fin dag! Og vit i allefall, at uansett hvor langt nede du er og hvor misslykket du føler deg, så har du inspirert mange til å holde ut i den lange slankeprossessen og veien mot er bedre og lettere liv. Respekt!

[Gjest kveita]

Frøken, jeg er veldig imponert over deg. Jeg er imponert over at du faktisk klarer å se deg selv fra utsiden, identifisere problemer, finne løsninger og å være positiv, midt oppe i alt. Det står det virkelig respekt av.

 

Når det gjelder svigermor har jeg ingen råd å komme med, dessverre. Det kan nok hende du kommer ut med minuspoeng uansett hva du gjør. Det får bare være sånn, selv om det er dumt. Hvis du føler dere har kommet nærmere hverandre i løpet av sommeren betyr det jo at dere har noe å bygge på, selv om det nå skulle bli ett skritt fram og to tilbake. Alt til sin tid, og akkurat nå er det deg først.

 

For øvrig tror jeg at jeg kunne fått til noen avisoppslag, jeg også. I alle fall i et eller annet sladderblad. Fnis... For min del er det tyngst med all den dårlige samvittigheten over alt man kunne gjort bedre eller annerledes. Velvel, jeg er på ingen måte perfekt, og jo lenger jeg lever, jo mer komfortabel blir jeg med den erkjennelsen.

[Gjest froeken frue]

Kjære mine gode venninner (nye som gamle)

 

Det gjorde veldig godt å få komme til lege i dag og å bli tatt skikkelig på alvor. Kjenner jeg allerede er lettere til sinns (ikke sånn dag og natt altså, men litt lettere likevel) og er spent på ukene som kommer. Man gjør seg så mye tanker når man skal inn i sånn behandling, og jeg er dessverre av den typen som analyserer alt i fillebiter. Sånn som i dag, så er jeg liksom redd for at jeg ikke får sagt det jeg skal, slik at legen skjønner akkurat hva jeg mener, og redd for at jeg skal gjøre en liten fjær om til et helt hønsehus, og at jeg skal si det jeg tror forventes av meg. Det siste der er vanskelig, for jeg har lært meg selv å kjenne ganske godt gjennom de siste års vektkamp. Skal man erkjenne og overgi seg helg og holdent, eller skal man prøve å opprettholde en smule verdighet og selvtillit. Jeg vet svaret altså men det er sånt som jeg jobber litt med.

 

jeg tror utfordringen for meg i forhold til å ta i mot behandling blir å ikke analysere meg selv ihjel mellom øktene og ikke prøve å være forberedt til øktene, men heller ta spørsmål og utfordringene etterhvert som de kommer.

 

Golddust, velkommen til deg! Så utrolig koselig at du joiner oss jentene og deler din historie med oss. Ja psyken og vekta henger sammen ja. Ingen tvil om det. Håper du finner like masse insipirasjon og støtte her inne som jeg har gjort. Det er en fabelaktig gjeng dette.

 

Kveita, takk for gode råd. Jeg spurte legen samme spørsmål og hun sa at jeg måtte gjerne være åpen, men for min skyld, ikke for at andre ikke skal føle seg utenfor. Noe å tenke på for en som er vant med å prøve å inkludere alle for kke å tråkke på så mange tær... Og der kjenner jeg meg så godt igjen i det med dårlig samvittighet. Livet mitt har bestått av dårlig samvittighet. Det er ikke fordi foreldrene mine gjorde at jeg følte at jeg skulle ha det, det er bare sånn jeg er. jeg står for det jeg sier og gjør, men samtidig klarer jeg å konstruere enorme konsekvensscenarioer ut av bagateller, og dermed får jeg dårlig samvittighet for ting som kanskje muligens en gang kan komme til å skje. For tida har jeg dårlig samvittighet for at jeg var en friskus som singel med liberalt syn på sex, fordi tenk hva det kan gjøre med barna mine om det kom ut ( jeg skjønner at jeg tror jeg er mer interessant for andre enn hva virkeligheten er... og så har jeg dårlig samvittighet for at jeg har slarva til dere og venninner om min svigermor, som jeg ser strever med sitt, men som bare trykker på alle knappene mine med alt hun har.

 

Snupsipups, husk at det er forskjell på bukser også... Det er ikke bare str, men også fasong på den som gjør sitt... en ting jeg tenker iforhold til planen din (fint med oppdelt plan forresten) er at jeg håper at du ikke tenker at du skal kutte ut alt du synes er godt som er usunt, men heller bestemme hvor mye av det du skal spise når du først skal kose deg, slik at du tar kontroll og praktiserer middelvegen, i stedet for å prøvesmake for så å se hva som skjer. Litt av alt er en bra målsetting.

 

Nå er hodet mitt utslitt og ømt, så nå skal jeg ta med meg Anne B til sengs. God natt kjære dere!

 

Klem

[snupsipups]

Så fint å høre at legebesøket letta litt. Det er en stor milepæl bare å ha kommet seg dit. Nå er det gjort og du kan senke skuldrene litt. Kan høres ut som du kanskje tenker litt for mye noen ganger? Man finner ikke svaret på alt inne i sitt eget hode. Noen ganger må man bare vente å se hva som skjer.

Tror ikke du trenger å bekymre deg for at barna dine skal få høre hva du holdt på meg i ungdommen. Før de har blitt så gamle at de skjønner hva det dreier seg om, er det som skjedde glemt for lenge siden. Og ingen her inne skal sladre til svigermor Vi trenger da alle å snakke om ting som opprører oss, og da må det være supert å fortelle det til oss som ikke aner hvem hun er. Hadde da vært værre om du fortalte det til noen som kjenner henne.

Nei kjære frøken, prøv å ikke tenk så mye. Det går bra selv om man har gjort ting man angrer på tidligere i livet. Det er for sent å gjøre med det nå allikevel.

 

Har forresten ikke tenkt å kutte ut alt som er godt, bare finne sunnere alternativer. Gotteri og sjokolade må jeg kutte helt nå i startfasen, jeg stoler rett og slett ikke på at jeg greier meg med bare en bit enda. Det må vente til jeg har blitt "sterkere" og har vunnet tilbake kontrollen. Nå kan jeg ende med å spise hele skåla og være tilbake til null igjen (eller -10). Kjenner meg selv såpass godt.

[Gjest kveita]

Herlig å høre at legebesøket var en positiv opplevelse, frøken. Og ja, jeg kjenner meg veldig igjen i det der med å være redd for å ikke få med alt, eller i alle fall ikke de riktige tingene, slite mellom å skulle være ærlig vs. holde en fasade og svare som forventet. Det der er jammen ikke lett, og jeg klarte det dessverre ikke. Jeg var akkurat smart nok til å skjønne hva som var forventet, og akkurat LITE smart nok til å skjønne at det faktisk ikke hjalp meg det spøtt. Lykke til, jeg tror heldigvis du er lurere enn meg på det området!

 

Når det gjelder resten så oppsummerer snuppelure greit, både om svigermor og om sex. Med hensyn til det siste - gled deg heller over at du faktisk VAR en friskus som singel og kanskje fikk noen opplevelser og erfaringer som andre misunner deg!

[Gjest soleia]

Jeg er i dag en "satt" frue, med en veldig "ordentlig" jobb og mann og to kjekke barn. Ordnet økonomi og fin kåk.

Spol tilbake 15 år, så var virkeligheten ganske annerledes....

Mistenker at jeg også kunne havnet på forsiden av Se & Hør, gitt Ai, ai, ai, jeg har gjort mye rart på fest gitt!

Men ingen trenger å vite det i dag, vel?

 

Ha en stråålende dag du søte søte frue!

 

Klemmer i bøtter og spann.

[Gjest froeken frue]

Dere er så nydelige hver og en av dere! Jeg suger til meg av alt dere kommer med på godt og vondt, og kjenner hvordan det bygger meg opp.

 

Dere skjønner at jeg i utgangspunktet har det veldig fint med "fortiden" min. Det er bare det at denne "sykdommen" heretter kalt hormonhelvetet (se, jeg har igjen litt humor enda forvrenger en del ting for meg. OG jeg vet at uten den historien jeg har, så hadde jeg ikke endt opp med denne verdens beste mann og tre nydeligste barn.

 

HAr vært hos en god kollega i dag. Ei jeg setter veldig høyt og ser veldig opp til og fikk snakket ut. Henne kan jeg fortelle alt til og få bare støtte tilbake og det er supert. Hun tar alt på strak arm skjønne dama og klarer å sette fingeren der hvor fingeren hører hjemme Og jeg må si at for hver gang jeg får sagt disse tingene til noen, så løsner det noe inni meg, og jeg kjenner meg roligere. Rart dette.

 

-jeg skal ta i mot den hjelpa jeg kan få, men håper at dette ikke stikker dypere enn en fødselsdepresjon (ille nok det asså.)

 

Og dere flotte sensuelle rakryggete og fnisete jenter må forsette å være akkurat det, så skal jeg reparere litt og finne frem "blikket" igjen og å kjenne at jeg er stolt av meg selv, og ikke skjemmes

 

God klem fra meg!

[Gjest froeken frue]

Sitter i godstolen og irriterer meg grenseløst over nye facebook (FB har vært viktig for meg i permisjonen for jeg har følt meg noe isolert) og kjenner at ingen har kontroll over hva de ser eller hva andre ser av seg selv.

 

Samtidig har jeg ro i sjela og det har jeg hatt i hele dag. Var med gubben på jobb i dag og hadde mange fine opplevelser. Til og med en som åpna seg til meg da han fant ut hva jeg sliter med. En jeg ikke kjenner. Rart, men fint og det gjorde meg godt.

 

Jeg har sittet med litjpia på brystet og bare snust henne inn i kveld. Hun er så nydelig, og nå ser jeg ikke det bare, jeg kjenner det langt der inne (måtte det bare vare!!)

 

Og hormonhelvetet har tatt seg en fridag (håper egentlig det legger inn årene for godt sakte men sikkert..) og jeg nyter den til det fulle

 

Håper dere har en fin fredagskveld!

 

Klem fra meg som ikke har grått i dag, men ledd uten å presse det frem og smilt langt inni margen over de tre fantastiske små som bare gir og gir av seg selv!

[snupsipups]

Ville bare ønske deg riktig god helg frøken og sende deg en varm klem. Håper resten av helgen blir like fin som dagen i går.

Var jammen stor forandring på facebook ja, men vi venner oss vel til det etterhvert Har dere ikke en barselgruppe på helsestasjonen der du bor? Jeg tenkte i forhold til at du følte deg isolert. På helsestasjonen vår arrangerte de treff for oss som hadde fått baby på samme tid og oppfordret oss til å fortsette å treffes. Det var kjempekoselig. Kan jo være flere nybakte mødre i området ditt som føler seg isolert.

[lenapena]

Ååååå så godt det gjorde å lese det siste innlegget ditt Frua! Selv om det vel kommer flere ups and downs så svinger det definitiv i riktig retning, og kanskje ikke med så store utslag som før.

 

Kom over et "søpleporgram" på tv her om kvelden, den de filmet fulle sydenungdommers uteliv, og da tenkte jeg TAKK MIN SKAPER for at det ikke fantes slike tv programmer, you tube eller FB på det tiden jeg var ung og frivol!! Jeg hadde til og med to runder...

Jeg er ikke stolt, men du verden så artig vi hadde det, he he. Gjort er gjort. Når jeg i ettertid har sett tilbake tror jeg mye har handlet om å søke bekreftelse, og det henger sikkert sammen med spising hjemme alene når jeg ikke var ute og fikk 'bekreftelsen'.

 

Håper du får ei riktig fin, munter og givende helg med dine kjære

[Gjest froeken frue]

Hei jenter,

 

Helga har vært stort sett fin, med en liten dupp i humøret i går. Feiret 80årsdag i familien i helga og jeg fikk en del ansvar jeg ikke kunne si nei til og som kjentes tungt. Huset ser rett og slett rasert ut og jeg måtte bare ta unna en ting om gangen for å komme i mål. Og det gjorde jeg (men det har jeg også alltid gjort...)

 

Feiringen ble kjempefin og jeg holdt både tale og sang. Og kjente det var godt med bekreftelsen som kom med. Vi lo litt 8jeg kjenner at latteren ikke sitter løst enda, men jeg lo faktisk spontant et par ganger og "glemte" "tilstanden" min. Det var deilig.

 

Ellers må jeg virkelig ta meg sammen på kostholdet nå, for jeg har rett og slett lagt på meg ti kilo siden juni... Jeg føler at jeg ikke ser ut og gir litt faen og hiver innpå med godsaker. Det er jo selvfølgelig synd på "stakkar deprimerte" meg, hehe men har booket meg tre treninger til uka og målet er rett og slett å komme meg avgårde.

 

Ellers holder jeg svigermor på armlengdes avstand akkurat nå og kjenner at jeg skal åpne opp litt der når det kjennes lettere. kan godt hende jeg har undervurdert henne og at det er mulig det er mye støtte å hente der, men jeg tar ikke sjansen. *Hun tapper meg, dessverre. Og det er veldig synd for snillere dame skal man lete lenge etter.

 

Ellers har verdens beste mann vært enda mer verdens beste i det siste og gitt bekreftelser og komplimenter og passet på. Det føles godt å tillate seg å være liten av og til kjenner jeg.

 

Hvordan går det med slankevenninnene mine? Har dere hatt en fin helg?

 

Klem fra frøken frue som skal til dåktern i mårra!

[Gjest kveita]

Hei på dere,

 

Godt å høre at fruen smiler. Og lykke til hos medisinmannen i dag!

 

Jeg klarte å kræsjlande i helga, selv om jeg lovde meg selv at jeg ikke skulle gjøre det. Jeg hadde en skikkelig nedtur-helg, hvor jeg var sykt lat. Jeg orket ikke en gang å rydde ut av oppvaskmaskinen og det var skittenkopper og søppel overalt. Jeg som egentlig hater rot? Det er så merkelig. Hodet så en alene-helg som en mulighet til å gjøre ALT jeg ellers ikke har lov til. Latskap, rot, sove lenge, se på TV hele dagen,, dasse rundt i morgenkåpe, og ikke minst - overspise snop. Orket ikke lage mat, så det ble ferdigpizza, sjokolade og potetgull som ble energikilden nesten hele helga. Trøste og bære... Heldigvis var jeg hos noen venner fredag, og lørdag hadde vi div øvinger og konserter, så jeg kom meg i alle fall ut av huset. Og søndag kom samboer hjem midt på dagen, og fra da av var det husvask og matlaging (lammeskank, nam!) og alt på stell. Men likevel...

 

Det er forferdelig frustrerende, da. For er det virkelig slik at jeg bare er flink for andre, men ikke for meg selv? Da kan jeg jo bare gi opp med en gang... Hvorfor ønsker jeg meg selv så vondt? Jeg har jo forsøkt å (også) fokusere på at jeg skal ned i vekt for å lettere kunne bli gravid (vi har bestemt oss for å prøve etter jul), men til og med det forsvinner i tåka når jeg har disse takene. Det er så merkelig og uforståelig når jeg er utenfor slike perioder, men så fullstendig logisk når jeg er midt oppe i det.

 

Jaja, nå er samboer tilbake og jeg er tilbake til skikkelige meg igjen. Måtte det forbli slik lenge!

[snupsipups]

Syns du er kjempe tøff jeg frøkenfrue, som stiller opp meg tale og sang midt oppi en sånn vanskelig periode for deg selv. Du må da være en skikkelig "superwoman"

Håper du lykkes med å legge om kostholdet til en sunnere variant, det kan jo hjelpe deg det også. Usunn mat tapper deg for energi og får deg til å føle deg enda mer elendig. Kanskje treningen hjelper til litt der? Jeg føler iallefall at jeg ikke har

samvittighet til å spise usunt når jeg har vært så flink til å trene

Lykke til hos legen

 

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver Kveita. Jeg har også en fæl tendens til å spise svært mye usunt når jeg er alene hjemme. Går i skapene konstant, og blir liksom aldri tilfreds. Mat eller aller helst snop og usunn mat er for meg en slags trøst tror jeg. Må trøste meg selv med snop når noe er fælt og så må jeg ha belønning med snop når noe er bra. Men jeg er litt ulik deg når det gjelder rydding, for jeg må skjule alle spor så ingen andre oppdager det. Snakk om å lure seg selv.... Heldigvis er det ikke ofte jeg er alene.

[Gjest froeken frue]

Jeg har det akkurat slik dere sier. ALene hjemme er lik kos og snop. OG er jeg lei meg må jeg ha kos og snop, og er jeg glad må jeg feire med kos og snop.

 

Det som er så rart er at da jeg gikk Grete Roedekurs i fjor, så klarte jeg å sortere ut alt det der som gjorde at jeg spiste etter det mønsteret jeg gjorde. Bare så uhyggelig at jeg ikke klarer å hente igjen de tankene der i det kaoset som er i hodet mitt nå. Jeg vet at jeg har brukt snop til å døyve ting, men hva var det jeg gjorde i fjor som fikk meg ut av dette? TRor jaggu jeg må bla tilbake litt og se. Vet ihvertfall at deter fråtsing som er problemet, ikke den jevne spisingen av en brødskive for mye. Så hvorfor må jeg fråtse? Hvorfor er jeg så ekstrem?

 

Har vel egentlig kommet frem til at jeg er ekstrem i det meste jeg gjør. Jeg går inn for å gjøre ting ekstremt godt, gjerne bedre enn det har vært gjort før, for så å føle meg ekstremt bra. Men de gangene jeg ikke har fått den bekreftelsen på at tingene ble ekstremt brae, så har jeg alltid begynt å stille spørsmålstegn ved egne prestasjoner, heller enn egne motiver. Altså, i stedet for å tenke over hvorfor jeg pushet meg selv ekstra langt, så tenker jeg over hvordan jeg kunne gjort det bedre. OG det er vel antakelig det samme som er årsaken til at jeg strever med hodet pr i dag. Eller om ikke det er årsaken, så er det det jeg strever med.

 

Enten er jeg ekstremt ryddig, eller så er jeg ekstremt uryddig. Enten er jeg ekstremt flink til å spise riktig (og misjonerer om det, fysj og æsj) eller så spiser jeg bare dritt i store doser (og gjør narr av meg selv, slår på stortromma på selvironien, så ingen andre skal behøve å kommentere.) Lurer på hvordan jeg EGENTLIG bli oppfattet av de rundt meg...

 

Samma er det med trening. Enten trener jeg 4 ganger i uka og gjerne lengre og bedre for hver gang, eller så trener jeg ikke overhodet, men depper over at jeg ikke gjør det.

 

Gleder meg til at jeg trener fordi det er lystbetont, ikke bare fordi jeg må for ikke å bli fetere eller sykere... Det er et tankekors egentlig; jeg elsker å trene når jeg trener, så hvorfor er det så tungt å komme seg ut og prioritere det? Hvorfor må jeg sette meg mål som bli uoppnåelige etterhvert, i stedet for å bare gjennomføre og nyte? Jo, det er fordi jeg har så lyst til å fortelle andre om det og få bekreftelse for det. ELSKER å høre WOW!!!

 

Men man kommer bare så langt med den måten å leve livet sitt på. Jeg vil, som Kveita sa, bli flinkere til å gjøre ting for MEG, ikke for å få bekreftelse fra andre... (selv om det er utrolig deilig...)

 

GOd klem etter et positivt legebesøk fra meg

[snupsipups]

Har tenkt på det der mange ganger jeg også. Hva gjør jeg annerledes de gangene jeg lykkes i forhold til de gangene jeg ikke lykkes? Enkelte ganger går slankingen supert, mens andre ganger kan jeg mislykkes gang på gang. Og selv synes jeg at jeg har gjort det på akkurat samme måte. Har det med motivasjon å gjøre eller er det noe annet? Tror jo jeg er motivert hver gang jeg begynner med en livsstilsendring, men kan jo hende motivasjonen ikke sitter dypt nok?

Uansett hva det er har jeg enda ikke knekt koden for hvordan jeg skal holde vekten over lengre tid. Skulle jo egentlig tro at når man har brukt så lang tid på å nå målet sitt så ville man gjøre alt for å bli der. Men jeg er visst sånn at når målet er nådd så er motivasjonen for å leve sunt brukt opp... Kanskje er jeg rett og slett for glad i snop og ikke motivert nok til å kun spise det en gang iblant.

 

Når det gjelder trening har jeg forresten kommet litt lenger de siste 2 årene. Før tenkte jeg også at jeg må trene for ikke å bli feit. Da kunne jeg tenke at nå har jeg spist så usunt at nå er alt ødelagt allikevel, og da er det ingen vits å trene. Nå trener jeg fordi det er gøy, og det får meg til å føle meg utrolig bra! Følelsen man har etter en skikkelig treningsøkt kan ikke sammenlignes med noe annet. Jeg har også merket at jeg blir nedstemt dersom det går flere dager uten at jeg får trent. Har bestemt meg for at uansett hvordan det går med kostholdet så skal jeg komme meg på trening. Og helsemessig er det faktisk bedre å være fet og godt trent enn slank og utrent

[Gjest fendi]

Frøken frue, akkurat som jeg skulle ha skrevet det selv! Alt eller ingenting, svart eller hvitt - det er meg i et nøtteskall/eller var. Jeg håper jo at jeg stadig lærer, og at selvinnsikten blir litt bedre for hver gang. Nå øver jeg meg på å være i gråsonen - eller på den gyldne middelvei, som du kaller det

 

Nå er jeg veldig motivert, og føler at ting går min vei. Vet ikke helt hva som har skjedd, men kanskje jeg nådde bunnen? Orker hvertfall ikke tanken på at kropp, mat og vekt skal styre livet mitt på samme måte som tidligere. Jobber også masse med hodet, og tenker livsstil istedet for slanking. Noen ganger sniker gamle tanker seg inn, men jeg øver meg på å bli mer bevisst egne tankemønstre og handlinger.

 

Tror også det handler om å gjøre fine ting bare for meg, og ikke for alle andre...

[Gjest froeken frue]

Fendi, det tror jeg du har veldig rett i. At man skal leve slik man vil fordi man ønsker å leve slik, ikke bare fordi det gir positiv bekreftelse fra andre, men fordi det føles godt med den livsstilen.

 

Fortsett på middelvegen du, det er godt å høre at du har motivasjonen!

 

God klem fra meg!

[Gjest froeken frue]

Når det gjelder trening har jeg forresten kommet litt lenger de siste 2 årene. Før tenkte jeg også at jeg må trene for ikke å bli feit. Da kunne jeg tenke at nå har jeg spist så usunt at nå er alt ødelagt allikevel' date=' og da er det ingen vits å trene. Nå trener jeg fordi det er gøy, og det får meg til å føle meg utrolig bra! Følelsen man har etter en skikkelig treningsøkt kan ikke sammenlignes med noe annet. Jeg har også merket at jeg blir nedstemt dersom det går flere dager uten at jeg får trent. Har bestemt meg for at uansett hvordan det går med kostholdet så skal jeg komme meg på trening. Og helsemessig er det faktisk bedre å være fet og godt trent enn slank og utrent [/quote']

 

Helt klart riktig tenkt snupsipups. Nå har jeg en onkel som er laaaaang slaaaang og veldig veltrent. han spiser akkurat det han har lyst på og i mengder, fordi han er i så god fysisk form at kroppen hans takler det. Han lever generelt veldig sunt, men avstår ikke fra noe. Men så løper han også 1-2 timer HVER dag året gjennom, fordi han har behov for det (der er ikke jeg enda eh...)

 

Heier på treningssnuppa vår!!

 

God klem til deg!

[Gjest kveita]

Fnis, jeg gleder meg til den dagen må løpe 1-2 timer fordi jeg har behov for det!!!

 

Foreløpig nøyer jeg meg med å gå en time hver dag (til/fra jobb), og jeg kjenner at det gjør godt for formen! Og i går jogga jeg med venninna mi. Det var andre gang vi dro ut sammen, og vi har intensjoner om å fortsette. Jeg er litt usikker på hva vi gjør når det begynner å bli virkelig kaldt og snø og sånn (usj...), men vi får se. Kanskje vi må kjøpe oss gå-staver og gå en rask og lang tur. Eller vi får finne fram brodder.

 

Vekta gikk som forventa litt opp igjen idag, men jeg er fremdeles på tur ned.

 

Ellers er det interessant at vi alle sliter med forholdsvis like ting, særlig dette med å være litt enten-eller. Og akkurat det er så vanskelig å forklare for de som er normalvektige. I en lunsjdiskusjon hvor vi diskuterte dette med dietter og lavkarbo og fokus på mat som metode for å gå ned i vekt, så kom en kollega med et hjertesukk: "Jeg skjønner ikke at de gidder å styre sånn. Hvorfor kan de ikke bare trene litt i stedet?!" Og hun mente det godt, for det er sånn ting er for henne. Hun spiser stort sett det hun vil, og trener litt. Så går hun ned de få baby-kiloene sakte men sikkert. Og det er jo egentlig så enkelt! ...når man har et "normalt" hode, vel og merke. Men det funker ikke når man tar veldig merkelige valg som man ikke kan forklare og som man ikke selv forstår engang - slik vi gjør. Hvorfor kompliserer vi ting så mye? Hm...

[snupsipups]

Løpe 1-2 timer om dagen, ja det hadde vært noe det. Tok meg akkurat i å tenke: "enn så mye godt jeg kunne spist da". Så der har jeg vel svaret på hvorfor jeg er overvektig tenker jeg. Ikke fordi jeg er lat og rører meg for lite, men fordi jeg hele tiden finner en unnskyldning for å kose meg...

Og egentlig har vel hun kollegaen din rett kveita. Jo mer en beveger seg jo mer kan en spise uten å legge på seg. Problemet mitt er vel kanskje at jeg hadde måttet bevege meg hele døgnet rundt skulle jeg forbrent alt jeg greier å pakke i meg i en dårlig periode.... (Syns jeg ser meg selv på tredemølla med ostepop og sjokolade i hendene mens jeg springer )

 

Hva med skitur til vintern da kveita? Bra trening det også. Har dere alt funnet frem stavene er det jo ikke så mye mer arbeid å finne frem skiene også

[Gjest froeken frue]

Stavgang er fantastisk trening!!! Du forbrenner mye mer enn ved vanlig gange. OG så føles det deilig i HELE kroppen når turen er over

 

I dag er det sånn tenke dumme tankerdag igjen for meg. Men jeg lar meg ikke trykke ned like lett som tidligere, så da kaller vi det fremgang. I mogren skal jeg og litjpia på spinning og jeg skal gjøre det fordi det føles deilig.

 

Jeg har lagt slankingen på hylla. Er 10 kg pluss etter barnefødselen nå, og har mest lyst til å gjemme meg i en diger poncho og bli der... Nå skal jeg spise det jeg vil (mat altså) og trimme som jeg orker.

 

FOrtsetter å jobbe med huet, så må resten komme til sin tid...

[Gjest froeken frue]

Akkurat kommet hjem fra pulsspinn. grei økt, men klarte ikke å få pulsen opp til max i dag. På det nest siste draget klarte jeg nesten ikke puste fordi jeg hadde gråten i halsen og tårer som presset seg frem. var nær vedå bryte, men klarte å kjenne på at dette er noe jeg gjør for meg selv, bARE meg selv. Og det gjorde susen:) Litt utladet nå på vei ned i dusjen, og tenkte jeg skulle prøve gråte litt, bare for å få det ut. Tenk det at jeg har kommet "så langt" at jeg kan si til dere at jeg har planlagt å gråte! Jeg er RAR!!! (smiler litt oppgitt for meg selv

[Gjest kveita]

Nei, du er ikke rar, Frøken. Du er fin!! Jeg er kjempestolt av deg, jeg. Måten du deler på - og dermed selvbehandler - er kjempeflott. Og jeg gråter av og til, jeg også. Sist på mandag, faktisk. Jeg var så sint på sjefen hele dagen. Gråten i halsen siste halvdelen av dagen, og da jeg gikk hjem fra jobb flommet det over. Tristheten forsvant faktisk ikke før jeg kom meg avgårde på den joggeturen. Etterpå var alt borte. Rart med det. *Prøve å huske det nå, da, kveita, at trening er bra på den måten også!*

 

Og du prioriterer helt rett, Frøken. Hodet først, så kommer resten etterhvert når du er klar for det. Og 10 pluss er da fremdeles langt unna max, er det ikke? Gled deg over det, du.

 

Jeg sliter fremdeles med sukkersug, så det har blitt litt sukker hver dag, dessverre. Det er sterke krefter i sving når hodet roper VIL HA, VIL HA! Jeg øver meg på å si nei (der, som på andre områder), satser på en gradvis nedtrapping.

 

I går ble det ingen trening på meg. Ble i stedet overtid på jobb, kjapp middag og diverse ærend. Kom hjem fra butikken halv elleve. Da var jeg sliten, da. Rett i seng!

 

For øvrig er det nyyydelige forhold for ski her! Ikke nå, altså, men når snøen kommer. Bor rett ved lysløypa. Problemet er bare at jeg har litt høy terskel når det kommer til ski... Og så er det så lite "sosialt". Man må jo liksom gå etter hverandre, mens hvis man går bare med staver så kan man prate MASSE hele veien!

[Gjest froeken frue]

kjære kveita mi!

Det ble ingen gråt i dusjen. Fikk det ikke til... Merkelige greier...

Når det ikke passer må jeg holde tilbake tårene, mens når jeg kan gråte i ro og fred får jeg det bætterdø ikke til.

 

Jeg synes du er tøff Kveita som jobber for fokus. Et tips (bruk eller kast det) er å bake knekkiser og ta biochrom. Da forsvinner søtsuget. Jeg tar 4 tabletter de første dagene og går så ned til normal dose. Hver gang jeg har gjort det har jeg mistet søtsuget tvert. Og senere har dumme meg spist noe søtt for å se om jeg klarer å slutte å spise, og hver gang jeg har klart det så har jeg spist sjokkis igjen og ødelagt hele greia

 

i kveld skal jeg treffe venninner og jeg gleder meg! God klem!

[snupsipups]

For 1,5 år siden var jeg med i et forskningprosjekt med intervall trening. Første treningen sa jeg til treneren at det der er da alt for lite, jeg greier da mer enn det der. Da fikk jeg til svar at det skal ikke være hardere, det blir for tøft for hjertet ditt. Da skjønte jeg at jeg alltid har gjort feil de gangene jeg begynt på med trening. Jeg har presset meg til jeg fikk blodsmak i munnen og trodd at på den måten kom jeg fortest mulig i god form. Nå vet jeg at man bør ta det litt mer med ro i starten, og øke intensiteten med formen. Og tro meg, man kommer raskt i bedre form allikevel, og treningen blir mye mer motiverende når man hele tiden føler at man mestrer det man driver med

 

Ble forresten litt imponert over at du greier å bestemme deg for når du skal gråte. Jeg har null kontroll over følelsene mine og kan begynne å strigråte på jobb med alle kollegene som tilskuere. Det er flaut det, voksne mennesket.

 

Skjønner at det blir kjedelig å gå etter hverandre på ski. Her er det stort sett minst et spor i hver retning, så da går det an å gå ved siden av hverandre bare man passer på å gå unna i uoversiktelige områder.