Den gyldne middelveg

[Gjest kveita]

Tar med meg rådet om intervalltrening snupsipups! Og her er også dobbelspor i skiløypa. Men siden løypa er beleiret av innbitte skimosjonister i kondomdress, med tunnellsyn og sint-sky hengende over hodet, er det uaktuelt å gå på "kosetur".

 

Frøken, jeg har prøvd biochrom før, uten at jeg syntes det hjalp. Mulig det er verd å prøve igjen. Men knekkiser var en god idé. Kunne du tenke deg å poste den oppskrifta igjen? Jeg vet du har gjort det før, men jeg får ikke til å søke den opp...

[Gjest froeken frue]

Prøv igjen Kveita!!

 

Knekkiser:

 

3,5 dl havregryn lettkokte

3 dl grov sammalt hvete eller rug (jeg fiser mye av rug så da blirre hvete for å bevare romantikken litt til...)

1 dl kruskakli

2 dl solsikkekjerner

1 dl sesamfrø

1 dl linfrø

1 ts salt

7 dl vann

 

Bland alt godt sammen og la svelle et par minutt

 

strykes tynt og jevnt utover 2-3 stekelpater med bakepapir og rut opp med slikkepotten.

 

Stekes på 185 grader i 40 min. åpne døra med jevne mellomrom for å slippe ut dampen.

 

Skru så ned til 100 grader, snu knekkebrødene og ta av bakepapiret. La de steke ferdig sånn til de er sprøe. Dersom det er tykkelses forskjell på de vil noen trenge kanskje opp i 2 timer på 100 grader. knekk de tykkeste så ser du.

 

Velbekomme

[lenapena]

Tror nesten jeg også skal teste knekkebrød baking igjen i helga. Det er lenge siden sist!

I morgen tidlig skal jeg på morgenspinning, så det er best å legge seg på lading snart... God natt jenter

[Gjest froeken frue]

Av alle steder skjedde dette i barnehagen i dag da jeg snakket med verdens nydeligste barnehagetante (slik vi sa i gamle dager...) hun så meg (slik hun ser barnet mitt når hun er på jobb) og sa: Du tenker visst litt mye du Frøken Frue. Bare husk en ting: du er bra nok...

 

Og jeg ble så ufattelig trist og glad samtidig! Jeg kjenner at hun traff spikeren på hodet. Her har jeg holdt på å jobbe meg ihjel over mange år for å være perfekt, men man trenger jo ikke være perfekt, ikke strebe etter det, for det man gjør er kanskje bra nok?? Fantastisk! HAr aldri fått høre at jeg er bra nok. Jeg har enten klart det, eller jeg har ikke klart det. Jeg har levd et liv som har handlet om å få bekreftelse for skolearbeid, utseende(merk vekta), matlaging, vertskap, jobb, husarbeid, trening, you name it. Det som har gått opp for meg i dag er at ting ikke har vært verdt så mye for meg om jeg ikke har kunnet fortelle noen om det. Feks holdt jeg på til 4 på natta å legge gulv, bare fordi jeg ville fortelle alle at jeg hadde faktisk gjort alt selv. Jeg kjente litt på dette i fjor da jeg gikk kurs; hvorfor forteller jeg Gud og hvermann om hvor mye jeg klarer å gå ned? kom fram til at jeg ville forplikte meg selv, få bekreftelse for det jeg fikk til, være stolt av meg selv. jeg kjenner at jeg ikke er stolt av meg selv om jeg ikke får bekreftelse for det jeg har gjort. Så usikker er jeg faktisk. Tror de rundt meg ville fått hjerteklapp om de så det jeg har sett av meg i det siste...

 

Og videre så ser jeg at en av grunnene til at det gikk så bra med vektnedgangen i fjor var at jeg ikke fortalte til særlig mange at jeg holdt på med dette, for å ta bort presset og slippe å stå til ansvar for andre enn meg selv. DA løsnet det og vips var 15 kg borte uten at de fleste visste at jeg slanket meg.

 

Jeg kjenner på at ting kommer litt på plass etter tur her nå, men prosessen for å komme til det punktet der alt er glede (om ikke den glorifiserte lykken) er lang og jeg har enda nedturer foran meg.

 

Det har vært en tårevåt dag dette, med tre samtaler med rte forskjellige damer som alle sier det samme: Du er mer enn bra nok Frøken Frue. Og det er så utrolig godt å høre.

 

Mitt råd til de som måtte føle seg nedstemt nå eller senere en gang i livet er å snakke med noen du stoler på, gjerne flere enn én og når du hører dine egne ord og deres så blir det faktisk litt mindre grå skyer. Snakk i hjel skammen (jeg strever med skam og skyldfølelse om dagen, uten å ha gjort mye galt her i livet) ikke skam deg ihjel.

 

GOd klem fra meg!

 

PS har store planer om morgentrening i morgen, så nå er det natta

[Gjest froeken frue]

morgenzumba unnagjort og det før det ble lyst. Vekkeklokka ringte halv seks og hodet var som bly. Jeg sendte sms til treningsvenninen at jeg ikke klarte stå opp og beklaget at jeg sviktet gang på gang. etter å ha sendt meldingen tenkte jeg at pokker heller jeg trener jo ikke for henne,men for meg. Så jeg dro avgårde likevel. Ha en fin dag

[Gjest kveita]

Kjempeglad klem til Frøken!

 

Kjenner meg godt igjen, også.

[snupsipups]

Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver Frøken Frue. Det meste av livet har jeg vel egentlig følt at jeg ikke var bra nok. Har tenkt mye på hvorfor jeg føler det slik og kommet frem til de to viktigste årsakene. Nr 1 er at jeg var overvektig som barn og stadig vekk ble mobbet pga dette. Fikk vel også høre at jeg var rar (mulig det stemmer, vanskelig å vurdere selv). Og i gymtimen var jeg alltid den siste som sto igjen når lag skulle velges. Nr 2: jeg måtte bytte skole i min tidlige ungdom pga flytting, og jeg fikk ikke begynne i klasse med de i gata mi pga plassmangel. Derfor bodde jeg et par kilometer fra de nærmeste. Vet ikke om dette hadde så stor betydning, men jeg fikk iallefall ikke en eneste venn i den klassen og gikk alene hele ungdomsskolen. Gruet meg til hvert eneste friminutt fordi det var så nedverdigende å gå alene. Husker en gang vi hadde noe som het "min hemmelig venn". Ei i klassen sa "å herregud, jeg har fått den værste" da hun trakk lappen sin. En uke etter da vi skulle avsløre hvem som hadde vært den hemmelige vennen fikk jeg høre at det var meg...

Var også med på idrett en stund, og flere i klassen var med på samme lag. Da vi var på tur til Oslo syntes jeg det var naturlig å holde sammen med dem, men de var tydeligvis ikke enig. En dag visket de sammen og etterpå sprang alle i hver sin retning. Jeg ble stående igjen alene.

Opplevde flere sånne tilsvarende episoder de tre årene på ungdomsskolen, men turde aldri å fortelle en levende sjel om alt dette fordi det var så innmari nedverdigende. Har vanskelig for å fortelle det til andre den dag i dag, og tørr kun å fortelle det til folk jeg stoler 100 % på.

 

I dag har jeg gode venner, en snill mann, 3 flotte barn og en jobb jeg trives i med mange trivelige kolleger. Alt dette har gjort meg sterkere år for år, og selvtilliten har kommet litt gradvis. På normale dager vet jeg at jeg gjør en god jobb, at jeg er flink og at jeg er verdt noe. Men dessverre skal det av og til bare et skjevt ord til før jeg er tilbake til null og føler meg null verdt. Har vel fortsatt litt problemer med å bli kjent med nye folk, og jeg tørr aldri ta initiativet til et nytt vennskap. Skal jeg få nye venner må andre ta første steget fordi jeg fortsatt har angst for å bli avvist.

 

Vet ikke hvorfor jeg forteller alt dette egentlig, jeg har vel egentlig ikke skrevet noe som kan hjelpe deg. Kanskje det bare var litt godt å få det ut nå som jeg kjente meg litt igjen i din historie frøken frue....

[Gjest froeken frue]

Kjære vakre snupsipups.

 

Det går kaldt nedover ryggen min og tårene renner. Det er så mange som har slike vonde historier bak seg. Og det er da enda godt at det er historie, fortid, bak deg, og at du har en nydelig familie, god jobb og flotte venner. Jeg synes det er fælt å høre hvor vondt du har hatt det. Samtidig må jeg si at det ser ut til at du har kommet styrket ut av dette og den styrken og gleden du viser her inne er noe du har vunnet. Du har seiret!!

 

Jeg ser at dette er noe du bærer med deg, slik som flere av oss bærer med oss mer og mindre vonde minner, dårlig selvbilde, selvtillit mm. Og jeg vet at dette er relatert til overvekta vår. Kanskje må vi, hvis vi skal klare å bli normalvektige resten av livet, ta en kamp mot fortida og være oss selv. Ikke la noen (som ikke er viktige for oss i det hele tatt lengre, og som sikkert strever med sine ting de også) bestemme hvem vi skal være, hvordan vi skal være og hva som er godt nok. Vi er da for pokker gode nok (samma hva vi har og ikke har gjennomlevd.)

Ingen har enerett på lykke eller tristhet. Alle opplever det til ulike tider og i ulike grader. Forskjellen tror jeg ligger i hva som er årsaken til lykken eller tristheten. Er det noe vi har blitt påført av andre, eller er det noe vi har oppnådd selv?

 

Jeg for min del har oppdaget at jeg er hypersensitiv til signaler fra andre, på godt og vondt. I tillegg til en god dose naivitet (ja, jeg prøver å være fordomsfri og se det beste i folk og en situasjon, selv om det kan eksplodere i trynet på meg) fører dette meg inn i nydelige vennskap (lykke!!!) og elendige mannehistorier og slankehistorier (tristhet.) Jeg ser at for meg så har jeg mye av både det ene og det andre. Jeg har veldig mange gode relasjoner der ute i verden (det har vist seg ekstra klart for meg de siste par ukene, når jeg endelig har åpnet opp og vist noen av mine hvor sårbar jeg er og hva jeg strever med,) og det må da være et godt bevis på at jeg er et godt menneske og at jeg betyr mye for mange. Samtidig har jeg mange halvgode relasjoner der ute, eller nøytrale om du vil og en god slump med dårlige relasjoner (noen av de tingene som plager meg om dagen.) Disse relasjonene er dårlig, fordi det ikke ligger noen tillit der. Noen tillitsbrudd står jeg nok for selv, mens en god del har jeg ikke hatt mulighet til å gjøre noe med (i min naivitet.) Jeg har vært åpen og fortalt om meg selv, bydd på meg selv, stolt på andre, og så har det blitt brukt i mot meg. På en god dag tenker jeg at de som bruker slik tillit til å nedverdige, såre, støte er de som har et problem og bør gå og skamme seg. Det angår ikke meg på en måte. På en dårlig dag tenker jeg at alt jeg har gjort av tabber her i verden gjør meg til et dårlig menneske og at fortiden kommer og tar meg en vakker dag (høres sikkert ut osm at jeg har en vanvittig spennende fortid altså, men så spennende er det dog ikke, skjønt noen av opplevelsene var meeeeeeget spennende... knis) og ødelegger meg og de jeg har ansvar for. Gud forby at jeg har gjort noe som kan ødelegge barna mine, det er den største skrekken jeg har om dagen.

 

Hadde besøk av en venninne som satte ord på noen ting for meg i går. Hun sa: Frøken Frue, du har hatt en håndfull stappfulle år her nå, med tre barnefødsler, ammeproblemer, en mann med usikker arbeidssituasjon i flere omganger, et firma på konkursens rand, en stor økonomi å balansere, heftig jobbelastning, en svigermor som mener så godt, men som suger livet og gleden ut av deg, vekt opp- og nedgang og hormoner som har vært forstyrret. Samtidig har du tatt deg av venner som har trengt det, organisert ditt eget bryllup, navnedager, hjulpet svigers å bygge hytte, prøvd å stille opp for egen familie med diverse prosjekter og ladidadida. Det måtte da for pokker velte dette vanvittge lasset du driver og drar på gjennom hverdagen. Jeg tror ikke depresjonen din handler om hvor mange menn du har hatt sex med, eller hvordan du har gjort det. Det handler om at du er redd for at noe som helst skal forstyrre det som du har brukt så ufattelig mye energi på å bygge opp og holde oppe. Dette livet som er ditt og som du er så glad i. Du må senke kravene til deg selv og se at ingen bryr seg katta om hvordan det ser ut hjemme hos deg (unntatt svigermor) for de har mer enn nok med seg selv (egentlig svigermor også) eller om barna dine har klær som ikke er strøket, eller at du ikke sminker deg hver dag eller om du bruker en Toropose til middag. INGEN bryr seg om det, unntatt DU Frøken Frue!!!

 

Og hun har så rett så rett. Jeg er ufattelig redd for at noe skal ramme familien min. jeg kjenner meg ufattelig sårbar, og jeg liker ikke det. Jeg liker å være den sterke, den som stiller opp for andre og som står på og har ting på stell. Samtidig innser jeg nå, at det handler om å få bekreftelse for at jeg får til alle disse tingene. Jeg flytter grensene for hva jeg skal klare hele tiden, for å sikre at jeg får den bekreftelsen jeg trenger for å komme meg gjennom dagene (ikke at jeg ikke hadde kommet meg gjennom de ellers altså). For eksempel kan jeg være stolt over å ha gått en time med vogn og fortelle det til dere. Neste dag må jeg da gjøre noe enda bedre for å skrive om det til dere eller noen andre og dermed få et wow! igjen.

 

Og hvorfor har jeg da sånn behov for bekreftelse? Jeg har vokst opp i en familie der jeg har fått støtte og bekreftelse på alt hva jeg har gjort. Alle har alltid vært så stolte av meg. Jeg har alltid vært den som ingen har trengt å bekymre seg over, fordi de har visst at jeg var av den støpningen at jeg kom til å klare meg og å holde meg unna trøbbel. Jeg var en trygg unge, med mye omsorg for de rundt meg og mange gode venner. Jeg har fått all den kjærlighet og varme jeg kunne drømt om. En riktig god barndom.

 

MEN, jeg var nok det eneste skilsmissebarnet på trinnet, og ihvertfall i klassen på barneskolen, og selv om mange nok tror at det måtte ha vært tøft, så var det ikke det, for jeg hadde to fedre som var glade i meg, far og stefar, og som samarbeidet godt (ja med min mor altså) for at jeg skulle ha det fint. Og det hadde jeg. Men det er én person som jeg ikke har fått mye bekreftelse fra oppigjennom som jeg alltid skulle ønsket, og det er min far. Jeg vet vet vet at han er både glad i meg og stolt av meg (han er fryktelig ordknapp) men han sier det ikke og viser det ikke på noen måte som forteller meg det. Jeg stod på som en helt som ungen for å få bekreftelse fra han, men følte alltid at jeg ikke var tynn nok, var for glad i godsaker, spiste for mye mat, feil mat, var for kresen, var for lite fysisk aktiv,mm. Han har aldri sagt disse tingene altså, aldri, men jeg har følt det. Det eneste jeg husker i den retningen er at han sa: Takk vi er forsynt, da vi var i selskap en gang og jeg bare elsket vaflene jeg fikk servert... Ja det gikk ned altfor mye, men da følte jeg meg ydmyket så til de grader. Jeg ser på han hvor glad han er i barna mine og hvor myk har er med de, og kanskje var han sånn da jeg var lita også, men jeg kan ikke huske det. jeg er glad i pappan min, men jeg skulle ønske meg mer av han. mer interesse, mer av alt egentlig. Men det får jeg ikke, for han er ikke skrudd sammen slik og det er ikke noe vondt i det. Jeg må akseptere at slik er han, og det kan jeg nå som voksen. Men det kunne jeg ikke som barn. Og jeg vil fortsatt ha bekreftelse fra han...

 

 

Et trist minne som har dukket frem i det siste er om meg selv, som laget meg pusterom fra det sosiale livet, dro på butikken med pengene jeg hadde tjent gjennom sommeren, og kjøpte meg godterier, MYYYYE godterier, tok med hjem og satt i kjellerstua og spiste mens jeg så såpeserier på TV. Husker dere Paradise Beach??? Og jeg oppbevarte snopet under sofaen så ikke noen skulle oppdage noe om de kom ned. For en skamfølelse, men som jeg gledet meg til de stundene. Jeg kunne glatt spise en dobbel Daim, en Snickers og en pose cheese doodles på en liten kveld der nede alene. Og det var mange slike kvelder. Men de rundt meg ante ingen ting. jeg fortalte dette til min mor i fjor, da jeg jobbet med Grete Roedekurs og slankingen min, og hun ble forferdet. Men jeg gjorde jo ikke bare det, jeg var også mye ut sammen venner og koste meg og hadde fine fine stunder.

 

Og en annen ting. Jeg var veldig tidlig utviklet. Fikk pupper tidlig, STORE pupper, og det var ikke så lett åordne seg med skikkelig BH og sånt (for dere som ikke har lest om min prøveromshistorie på undertøysbutikken, så anbefaler jeg dere å søke opp det innlegge i "OVERVEKTIG"-tråden min...) før jeg var passert 30. Og vips, alle har kommentert på brystene mine. Jeg var en liten snakkis blandt andre, det vet jeg, både som barn og ungdom og voksen. jeg var vel "hun med puppene" Vilt fremmede damer og menn, på godt og på vondt. Altså, vet ikke hvordan dere har hatt det, men å være 15 år med hengepupper, STORE hengepupper, og for liten BH, det er ikke bare lett. så jeg har gjort det beste utav det; kledd meg i klær som har virket flatterende for figuren (ikke utringet, fordi jeg ikke hatt kløft mellom brystene, men digre djuv), holdt inn magen og vært rak i ryggen. Jeg husker veldig godt en mannlig kollega fra tiden jeg jobbet i utebransjen som spurte (foran en mannlig gjest som da var hans kompis): Si meg Frøken, har du ikke på deg BH i dag? ( og det hadde jeg, men hadde ikke peil på str og ikke råd til å handle i de butikkene som hadde spesialstr.) I dag får jeg vondt i magen av å tenke på hvordan han våget å snakke slik til meg, men hva gjorde jeg den gang? Jo jeg rettet meg i ryggen, trakk skuldrene tilbake, løftet hodet og sa: That's for me to know and you to never find out. jeg blunket og gikk videre. Lot det ikke trykke meg ned, men jeg kjente det "der inne". Det var ikke godt.

 

Gå til neste innlegg for fortsettelsen...

[Gjest froeken frue]

Misforstå meg rett, jeg klandrer ikke pappan min altså. Jeg klandrer ingen for at jeg strever. Jeg bare nøster opp i livet mitt og hva som har gjort meg til den jeg er i dag, på godt og vondt. Og siden jeg er så sensitiv for signaler fra de rundt meg, så legger jeg på meg byrder (feks at min far ikke var stolt av meg fordi jeg var overvektig som barn) uten at jeg vet om de egentlig er sanne. Og så har jeg behandlet de etter beste evne for å komme meg videre.

 

nå når jeg begynner å avdekke dette, så er det kanskje håp for at jeg kan være meg slik JEG vil det, ikke slik jeg TROR at ANDRE vil det, være det seg fyldig eller veltrent, striglet eller naturlig, i plettfritt hjem eller et som er ryddig og rent NOK. Bare jeg er glad mesteparten av tiden og at de rundt meg er det. det er målet mitt nå.

 

Snupsipups, du ser det at det å lese ditt innlegg i dag, hjalp meg til å reflektere rundt meg selv. Det er stor hjelp i det at noen tør å ta blad fra munn og fortelle annet enn solskinnshistorier (selv om det er vidunderlig god inspirasjon i det også) for det viser at man ikke er alene om å ha det vondt eller å streve litt.

 

Tusen takk kjære du, for at du delte historien din med oss, og at du er så raus!!! Og vet du hva, alle er vi rare, og takk og pris for det Jeg er ihvertfall RAR NOK

 

 

 

PS en fryktelig lang avhandlig dette (måtte korte ned innlegget mitt fra 11500 tegn til 10000...) men så utrolig god terapi for meg. Og jeg kjenner meg 8 kg lettere (nesten så lett som rett etter fødselen jo;) (se jeg har selvironi igjen

[snupsipups]

Fortiden min har nok gjort meg både sterk og svak. Jeg er utrolig sterk når det virkelig gjelder, men kan være veldig svak når det gjelder småting. Man bruker jo ofte å si at ting ikke bare er av det vonde, men jeg tror egentlig ikke jeg kan si et eneste positivt ord om årene på ungdomsskolen. Vil nok bære med meg frykten for å bli satt utenfor i mange år enda, selv om det går fremover. Kjenner også litt igjen det med å bære nag til foreldrene, bare på en annen måte. Jeg hadde verdens snilleste mamma, som jeg elsket, så opp til og var alt jeg ønsket meg. Men da jeg var 23 år hadde vi en samtale jeg aldri vil glemme. En av mine brødre ble mobbet på ungdomsskolen fordi han alltid vil gjøre ting på sin egen måte, og var en smule spesiell. Da sa mamma at hun skulle ønske at det heller hadde vært meg som ble mobbet fordi jeg var så sterk! Jeg fikk meg ikke til å si noe da, for årene på ungdomsskolen var noe jeg fortsatt fortrengte. Broren min hadde to gode kompiser på skolen som godtok han akkurat som han var, og har aldri brydd seg så hardt om hva de andre sa. Men så mente hun at jeg heller skulle ha blitt mobbet som ikke hadde en eneste vennÂ… Hun skjønte aldri at jeg gikk alene hele ungdomsskolen til tross for at en lærer nevnte det på en foreldre samtale. Hun trodde rett og slett ikke på det, fordi jeg hadde mange venner da jeg gikk på barneskolen. Og jeg ville heller ha dødd enn å innrømme for en levende sjel hvordan det lå an. Dessverre har jeg aldri fått fortalt min mamma hvordan det egentlig lå an for hun døde bare noen måneder etter denne samtalen. Men det plager meg veldig at hun kunne si noe sliktÂ….

 

Angående gode og dårlige relasjoner leste jeg en gang en artikkel som anbefalte at man tenker litt igjennom hvem man omgås. Spesielt når man gjennomgår en sånn vanskelig periode som du gjør. Hvem trives du sammen med? Hvem er der og støtter deg i motgang? Hvem gir deg styrke og energi og får deg til å le? Hvem kan du fortelle alt til og stole på at det blir mellom dere? Hvilke venner er det virkelig verdt å bruke tiden på? Prøv å kutt ned på /unngå venner som misbruker din tillit og som tapper deg for energi. Selv om du alltid har vært inkluderende kan du ikke alltid tenke på andre. Du og ditt velvære er vel så viktig. Misbruker de din tillit er de ikke verdt din tid, din tid er verdifull, og du skal slett ikke ha dårlig samvittighet for å prioritere deg selv. Har skjønt det sånn at en av dem som tapper deg for energi er din svigermor, og henne er det jo ikke bare å kutte ut. Av og til kan det hjelpe å si ifra til henne når hun sårer deg. De fleste pleier å tenke litt mer igjennom hva de sier da. Hadde forresten et vanskelig forhold til min svigermor de første årene jeg også. Jeg var vant til å få ta mine egne valg i livet, og foreldrene mine stolte på meg. Plutselig kom det en ny person inn i livet mitt som skulle bestemme både det ene og det andre, og det var slett ikke de samme valgene som jeg selv ville ha tatt. Det blei fullstendig krasj. Og jeg har vært både sint å frustrert mang en gang. Heldigvis har hun etter hvert innsett at vi er voksne og greier å ta fornuftige avgjørelser selv.

 

Uansett hva slags sexliv du har hatt tidligere i livet kan det da umulig ødelegge for dine barn? Det er jo fortid, og har da foregått lenge før du fikk dem. Ikke sikkert det er så uvanlig som du tror, vi andre har da våre svin på skogen vi også. Og du hadde det sikkert veldig bra mens det pågikk, så hvorfor angre på en bra opplevelse? Barna dine kommer sikkert til å ha flere spesielle sexopplevelser i fremtiden de også, men du får garantert ikke høre om dem

[Gjest froeken frue]

Det som du $

opplevde der med din mor må være tungt å fordøye kjære du. Og spesielt at du ikke fikk ordnet opp i dette vonde før hun gikk bort. Kanskje det kan hjelpe deg å skrive ned alt du ville sagt til henne på et ark, uten filter, og så legge det vekk eller brenne det. Få det ut snupsipups, sånn at du kan legge det bak deg? Eller kanskje er du allerede ferdig med å behandle det?

 

For meg virker du veldig sterk og jeg får veldig mye styrke fra deg. Du er klok og varm og kanskje er det greit at du ikke slipper folk inn så lett? Ellr føler du det er et h'inder?

 

Ja jeg trenger å omgi meg med folk som gir meg energi. Jeg har forsøkt å snakke med min svigermor, men hun tar slikt som kritikk og legger det til lasset hun allerede drarpå og hun blir mer manisk. Så jeg har slutta å si fra og tar heller ikke noe innover meg, for jeg ser sårbarheten hennes. Hun har sitt å strevwe m hun også...

[snupsipups]

Syns det er veldig trist at jeg aldri fikk fortalt mamma hvordan det egentlig var på ungdomsskolen, men det er vel kanskje ikke noe jeg tenker så ofte på. Savnet etter henne og det at hun har gått glipp av de største øyeblikkene i mitt liv er uendelig mye større (bryllupet mitt, barna mine osv). Og kanskje er det til det beste at hun ikke visste, hun hadde nok blitt utrolig lei seg og fått masse skyldfølelse. Det er jo ikke så mye det går an å gjøre noe med i ettertid uansett.

 

Tror egentlig du har rett i at jeg er sterk, jeg takler påkjenninger på en utrolig måte. Det jeg tenker på som svak er at jeg lett tar til tårene, med andre til stede. Men man er jo egentlig ikke svak fordi om man gråter, det bare føles sånn der og da fordi man ikke greier å skjule sine følelser. Og det kan jo være både fordeler og ulemper med at jeg ikke slipper folk så lett innpå meg. Når jeg har vært ny en plass har jeg ofte vært temmelig ensom i starten, men på sikt har det endt med at jeg har fått gode og nære venner som jeg kan snakke med alt om.

 

Skjønner det er svært vanskelig det med din svigermor. Henne går det jo ikke an å bare kutte ut. Men for at forholdet skal bli bedre bør dere få ordnet opp. Skjønner du har forsøkt flere ganger men at hun tar alt som kritikk. Syns allikevel ikke du skal gi opp (men vent til du blir sterkere igjen). Kanskje kan det hjelpe å spørre hvordan hun ser på forholdet mellom dere? Hva føler hun går galt? Hva tror hun dere kan gjøre for at forholdet skal bli bedre? Still ledende spørsmål og la henne komme på svarene selv. Tenk nøye igjennom hvordan samtalen legges opp slik at du unngår at hun går i forsvarsposisjon. Trekk frem hennes positive sider og kom med ros. Fortell henne at du virkelig vil at dere skal få et bedre forhold.

[Gjest froeken frue]

akkurat som jeg skulle gitt rådet selv. God pedagog og veileder. Synd jeg ikke alltkd husker slikt på privaten...

 

Det du er glad du ikke sa til henne fordi hun ville fått skyldfølelse, det er de tingene som du kan skrive ned, få ut og legge bak deg.

 

Det med å ta lett til tårene kjenner jeg godt igjen. Jeg bruker å ty litt til galgenhumor når det skjer. Ler litt av meg selv og alt er greit. Jeg har alltid trodd at jeg bærer følelsene mine utenpå meg, men tydeligvis gjør jeg ikke det, for da ville jeg lbitt fanget opp mye tidligere de gangene jeg har hatt det vondt. Jeg er kanskje en mester i å holde følelsene mine, de tunge følelsene, for meg selv, mens andre følelser som sinne, irritasjon og glede lettere kommer til overflaten. Det henger kanskje sammen med at jeg ikke har villet ligge noen til last. Ingen likerå være rundt triste folk, for ingen liker være triste selv., og man blir lett påvirket av andre sine sinnstilstander...

 

Tror vi kommer til å klare oss godt jeg snupsipups, men om vi skal klare å bli normalvektige, må vi ta tak i årsaken til at vi blir overvektige. Og da må vi kanskje ta noen vonde oppgjør med fortida og kvitte oss med emntal balast

 

god klem

[snupsipups]

Selvfølgelig skal vi klare oss godt, det vonde ligger bak oss, og framtiden skal bli bra. Vi trenger bare litt tid for å komme oss dit

Det jeg må jobbe med fremover er å ikke bruke mat for å dempe/ forsterke følelser (husker vi har diskutert dette før at det kunne skyldes at vi fikk godteri som trøst da vi var små). Spiser (spesielt godteri og usunne ting) for å trøste meg selv når jeg er lei meg, eller når noe er bra og jeg vil feire. Og etterhvert har jeg blitt veldig "flink" til å finne ting å feire. Raner også ofte skapene når mannen min er borte og jeg må tilbringe en kveld alene. Akkurat hvorfor jeg gjør det har jeg ikke kommet til bunns i enda, for jeg har aldri vært husredd eller redd for å være alene. Kanskje det er et eller annet for fortiden som ligger til grunn der også? Får prøve å finne ut av det.

 

Det jeg vet med sikkerhet er at sunn mat får meg til å føle meg mye bedre. Man får mer overskudd og humøret blir lettere. Dårlig mat gjør meg sliten, daff og deppa.

 

Ha en riktig fin søndagskveld, stor klem fra meg

[Gjest froeken frue]

Ja, det er rart at det som er godt for kroppen ikke frister mer, for det er jo god mat!

 

Jeg er utslitt nå etter en bra helg med mye tenkning og bearbeiding. Avsluttet dagen med å slette ved uhell en haug med dokumenter som ikke er mine... Huff og huff. ER spent på om det får konsekvenser...

 

Ha en fin natt!

 

Klem

[snupsipups]

Huff da, får håpe det ikke var noen viktige dokumenter som ble slettet. Uansett så skal det visst gå an å få dem tilbake. Men ikke spør meg hvordan, jeg kan kun det jeg må på datan.

 

Ha en riktig god natt frøken, og så håper jeg det blir tenkefri i morgen

[Gjest froeken frue]

Det ordnet seg med dokumentene så nå er det natta.

 

I morgen blir det ikke tenkefri, for da er det dobbeltime hos legen... MEn jeg håper å komme litt videre, for jeg kjenner meg så utrolig mye bedre!

 

Nattaklem

[Gjest kveita]

Dere er noen herlige jenter, snupsipups og frøken frue! Og jeg er glad for å ha dere kloke damer her.

 

Jeg skulle gjerne delt med dere om barndom og oppvekst og sånn, jeg også, men jeg har ikke kommet like langt som dere i tenkingen. Derimot har jeg hatt noen runder med meg selv angående framtiden, og det hele endte i totalangst lørdag. Heldigvis fikk vi rydda opp, kjæresten og jeg, så nå er alt mye bedre. Det ordner seg etterhvert. (Problemet er bare at jeg ikke har tid eller lyst til å vente.)

 

Lykke til i dag, frøken.

[Gjest froeken frue]

Hei kveita,

 

LEgetimen var optimal (ok, typisk meg å bruke superlativer, men det føles sånn) og jeg har latt tårene renne seg ferdig for i dag (tror jeg) og svidd av noen tusenlapper (ok, to og en halv tusenlapp da) på klær og sko til meg selv. Jeg har gått rundt og smilt på kjøpesenteret og kjenner at jeg er på rett vei. Jeg sa til legen hvor redd jeg er for å havne der jeg var igjen, og hun sa hun trodde det var liten sjans for at jeg noen gang skulle komme dit igjen, og om jeg skulle bli nedstemt, så ville jeg mest sannsynligvis ikke lande så langt nede.

 

I morgen skal jeg ikke være med mannen min på jobb, og det blir første gang på over to uker. Det skal bli spennende å se hvordan motet holder. Har faktisk lyst til å bare være hjemme, pusle litt og kose med litjpia

 

GOd klem til dere.

 

PS Kveita, man må kanskje ikke grave i barndommen. Det er ikke sikkert svaret ligger der

[snupsipups]

Så fint at legetimen gikk bra frøken, høres ut som du er på rett vei?

Høres herlig ut med nye sko og klær, shopping er som balsam for sjelen Ønsker meg nye sko med sånn kilehæl jeg, syns de er så fine. Nå går jeg stort sett bare i joggesko og mbt sko pga betennelse i foten. Men hadde vært fint med noen lekre sko hvis jeg skulle finne på å pynte meg en dag.

 

Fint at det ordna seg med deg og kjæresten kveita, sånne krangler er ikke noe trivelig. Håper du slipper å vente så lenge på det du venter på.

[Gjest froeken frue]

KVeita, det var godt å se at du og kjæresten fikk ryddet opp. TEnker du å komme ned i en gitt vekt før du begynner å prøve? Eller er det jobbrelatert?

 

Man kan godt si at det burde være motivasjon nok i seg selv å gå ned i vekt for å kunne bli gravid, men det er kanskje ikke alltid så lett dersom grunnen til overvekten har sitt opphav annensteds hen. Kanskje må du ta tak der for å komme i mål?

 

God klem fra meg

[Gjest kveita]

Problemet hos oss er aldersforskjellen (9 år), eller egentlig mer hvor vi er i livet. Jeg har jo nå jobba i tolv år etter at jeg var ferdig på universitetet, mens han er i avslutningen på PhD. Så jeg er dødsklar for å starte på "neste fase", mens han jo ikke har kommet i gang på den fasen jeg er i nå. Han er fornøyd med sånn vi har det nå, mens jeg er så utrolig utålmodig etter noe nytt... Oi, det hørtes ut som et litt "standardproblem", hehe...

 

Men det er jo ganske enkelt i forhold til det med unger og sånt. Jeg har ikke muligheten til å vente. Blir 38 om kun kort tid, så det gir seg selv. Og det skjønner han heldigvis, og er klar for å gå videre, han også. Men først må han gjøre ferdig den der oppgaven. Uten lønn nå, men vi klarer oss.

 

Har jo hatt som mål å gå ned før graviditet, men jeg vet ikke helt om jeg klarer det. Egentlig kan vi starte forsøkene nå, men jeg er litt usikker på om det er lurest å vente til over jul. Jeg skal lange perioder bort nå, med mye fysisk arbeid, og så er det jul og alko-fri da vil bli særdeles lagt merke til (og vil trenge forklaring). Hm... Så kanskje bruke resten av tiden til den vektnedgangen. What to do, what to do... Må tenke litt til på det der, jeg.

[snupsipups]

Hvis du må tenke litt på det så går kanskje tiden av seg selv, og vips så er julen passert? Ønsker dere lykke til med forsøkene iallefall Tror nok det er en veldig vanlig ting å være uenig om det der, men det ordner seg for de fleste til slutt

Blir spennende å høre hvordan det går med deg fremover. Vi har jo fulgt svangerskapet til frøken frue nylig, og nå blir det snart din tur. Håper du deler nyheten med oss tidlig siden vi ikke vet hvem du er uansett

[Gjest kveita]

Klart jeg deler! Men jeg er forberedt på at det kan ta veldig lang tid. Har blant annet hatt en eggstokkbetennelse en gang, og det er ikke akkurat med på å øke sjansene. Men aller først må vi begynne å prøve. Vi får se når det blir, jeg må nok tenke litt til.

 

I morges hadde forresten vekta gått opp nesten et kilo siden sist uke. Jeg skjønner ingenting, for jeg har da vært flink?! Satser på at det var en tilfeldighet som retter seg i løpet av et par dager... Vi får se hva den sier neste uke.

[snupsipups]

Klart jeg deler! Men jeg er forberedt på at det kan ta veldig lang tid. Har blant annet hatt en eggstokkbetennelse en gang' date=' og det er ikke akkurat med på å øke sjansene. Men aller først må vi begynne å prøve. Vi får se når det blir, jeg må nok tenke litt til.

 

[/quote']

 

Høres ut som du har et veldig realistisk syn på det hele, de aller fleste trenger jo litt tid på å bli gravide. Og så er jeg veldig glad for at du vil dele med oss

 

Vekten min gikk også opp denne uken, og jeg har da også vært flink, tror det er litt tilfeldig noen ganger jeg. Har iallefall mye å si hvor mye salt vi spiser, hvor i måneden vi befinner oss og om en er stiv etter trening. Så får bare håpe at tilfeldighetene peker vår vei neste gang.