Den gyldne middelveg

[Gjest froeken frue]

Hei damer.

 

Dere skulle vært flue på veggen inni skallen min om dagen. DA tror jeg dere ville blitt svææært overrasket. Det skjer så mye i tenkningen om dagen, og selv om jeg skal vært litt forsiktig med ikke å foregripe begivenhetene, så kjenner jeg at jeg er på rett vei. Jeg føler meg litt "ny" om dere skjønner. Jeg kjenner at jeg klarer å se ting som har vært som det de er -fortid, og at de ikke definerer hvem jeg er. Likeledes kjenner jeg at jeg klarer å avstå i større grad fra å reagere på triggere (personer som utløser sterke følelser i meg, TV-programmer og nyheter) og ikke identifisere den JEG er med DET/DE.

 

Dere skulle visst hvor utrolig deilig det er å slippe taket. OG som en av dere sa (tilgi meg at husken er svekket, men det er rett og slett en del av sykdommen) en tanke er ikke en sannhet. Akkurat det kjenner jeg så sterkt på nå.

 

JEg jobber videre med meg selv og lar vekta være et tall som ikke angår meg akkurat nå, men heller ha fokus på de tingene som jeg opplever som godt og å kjenne på de gode tingene.

 

Ha en strålende kveld!!

 

God og ernergisk klem fra meg

[Gjest rosastrompe]

SÅÅÅÅÅÅÅÅ godt å høre at du har det bedre!!

Konsentrer deg om deg selv fremover, så går det nok meget bra skal du se <3

[Gjest Roskva]

Hei froeken frue

 

Jeg husker deg fra sist gang jeg frekventerte disse sidene, og husker også at jeg liker så godt måten du skriver på. Så jeg kommer nok til å følge litt med på deg fremover

 

Jeg regner ikke med at du husker meg, jeg har ikke vært her inne på over halvannet år. Da jeg ble gravid med nummer to i april 2010, ville jeg helst slippe å ha så voldsomt fokus på vekt gjennom graviditeten. Så da slutta jeg å henge her... Resultatet er en nydelig sønn og 13 kilo pluss. Så her er jeg igjen!

 

Jeg har IKKE lest hele den laaaaaange tråden din, men jeg håper det går bra med deg! Gleder meg til å følge noen som skriver så godt som deg igjen

[Gjest froeken frue]

Takk rosastrompa!!

 

Hei Roskva! Så hyggelig å ha deg tilbake her og tusen takk for fine ord! Det har skjedd mye her inne. Overvektigtråden er lagt ned og vi jentene fant ny stim med den gyldne middelveg. Den har hjulpet mange av oss å få perspektiv på ting, selv om vi innimellom "glemmer" hvilket perspektiv som var smart å ha ;-) men det er jo også det det handler om. Å hente igjen fokus når det glipper for oss.

 

Jeg har fått barn nr tre siden sist du var hos oss og fra å ha funnet formen, mistet de kiloene heg skulle gikk jeg inn i et nytt svangerskap, uten å legge på meg, ble deprimert og begynte å overspise. Resultstet er 15 kg godt fordelt på en dissende kropp med slenglegger og dype smilehull her og der...

 

Men nå lysner det i bokstavelig og billedlig forstnd, og det er utrolig godt. Har tanker å dele m dere, men må vente til jeg er på pcen. Liker ikke skrive med mobilen. Husk bare at livet er NÅ, så lev det nå, ikke vent på at ting skal forandre seg.

[snupsipups]

Så bra at alt går rette veien frøken frue Det må være en god følelse og kjenne på at det vonde bare slipper mer og mer taket og at du nå kan ta et steg videre. Og jeg er veldig glad for at du stikker innom her hos oss selv om du har hatt det veldig tøft, og har lagt vekta på hylla for en periode. (Kunne nok like godt ha gjort det i 2011 jeg også, har ikke kommet et hakk videre, heller tvert om). Men 2012 er et nytt og fint år og kanskje akkurat det året da vi alle skal nå våre mål? Satser på det. Tenk så deilig det hadde vært å gå i en flott sommerkjole i en fast og fin veltrent kropp og bare føle seg vel? Skal prøve å holde på den tanken frem mot sommern

 

Håper alle får en super dag

[Gjest Roskva]

Gratulerer så mye med barn nummer tre!!!

De siste dagene har vi hatt omgengssyke, hele familien, og da skal jeg innrømme at jeg synes det er MER enn nok med to unger Men så er det jo koselig med unger, da - så jeg holder fortsatt muligheten åpen for at det kan bli en til på oss

 

Så godt å høre at du synes det lysner, og at du forhåpentligvis er på vei ut av depresjonen. Du er ikke den eneste som har slitt, jeg vet hvordan følelsen er når ALT blir vanskelig, tankene blir mørke og selv de enkleste gjøremål kan bli uoverkommelige. Det er lett å overspise da...

 

Men vi er sterke damer, og vi kommer oss opp igjen :)Tanker er bare det - tanker. Det betyr ikke at de er sanne! Det kan være godt å få en realitetsorientering fra noen som kjenner en godt, av og til. Og jeg forstår at du har en utmerket mann som kan hjelpe - da går det nok bra

 

Lykke til

[Gjest froeken frue]

Takk Roskva!

 

I dag har jeg hatt helt barnefri frem til middag og jeg har ryddet og vasket og ordnet litt, meditert litt, grått litt, smilt masse og kjent på denne snikende ekle følelsen i magen. JEg har ikke latt meg selv slite med tunge tanker, gjør pusteøvelsene når de kommer og vips er de borte, men det ubehaget i magen har vært der hele dagen. Så fikk jeg mensen, og jeg mener jeg skrev dette sist jeg fikk mensen også, at jeg hadde en merkbar forandring i humøret. Jeg merker meg den nå og tar det opp med legen ved neste anledning. Har bestemt meg for å ikke la meg dra meg selv inn i de tunge dumme tankene som ikke har noe for seg. Det hjalp jo selvsagt ikke å google og lese en artikkel som var kritisk til denne forfatteren som jeg har trykket til mitt bryst denne siste uken. Denne forfatteren som har satt ord på de tingene jeg har g¨tt og følt på. Men hei, for et par år (uker) siden ville jeg nok vært like kritisk selv også til alt som hadde med åndelighet å gjøre, for det høres hokuspokus ut (erklærte meg selv som ateist i ungdommen, ble voksen og konverterte til agnostiker, og nå er jeg her...)

 

Jeg tenker som følger akkurat nå (og som legen min sa til meg tidligere): Det spiller ingen rolle hva som gjør meg frisk, så lenge jeg blir FRISK! Jeg er ikke klar for å ta noen medisiner mot depresjonen (ikke at jeg er motstander av medisiner der det trengs og når det trengs) for jeg føler ikke det er det jeg trenger. I stedet for å gå rundt å lulle meg inn i tanker på ting som kunne/burde/skulle vært annerledes prøver jeg å være mer tilstede i nået, og jeg må si at å vaske hus i dag gikk som en drøm, selv om det ikke er yndlingsaktiviteten...

 

Jeg kjenner jeg er mer tilstede med barna nå enn jeg har vært siste drøye halvåret, og jeg er i utgangspunktet ganske våken rundt dette med barna (selv om jeg har tråkka i salaten maaaange ganger altså), og jeg (tror jeg) merker at barna liker det. Hodet mitt er der med dem, ikke på de idiotiske tankene fra fortiden eller på alt jeg burde burde gjøre eller ikke spise.

 

Den roen jeg har kjent i kroppen og hodet den siste uken (har tenkt mye, men ikke på vonde ting) ønsker jeg at alle skal oppleve, hvert på sitt vis, og jeg tror også at mye av overspisisingsproblematikken vår vil gå over av seg selv sakte men sikkert. Jeg skal dele et par tanker om dette med dere senere, men vi er allerede inne på det. Husker dere vi snakka om å stoppe opp når vi skulle til å spise noe vi ikke hadde behov for egentlig og stille oss selv spørsmålet om hvorfor vi ville ha akkruat det der akkurat nå? Vel, det å betrakte seg selv utenfra hver gang vi gjør det der, vil på sikt endre behovet for å overspise, for vi finner ut at vi egentlig ikke har lyst på sjokoladen eller hva det måtte være. Det å kjenne på den vonde følelsen/savnet etter noe/trøsten vi ønsker oss osv/ er ikke farlig. Det er oppfriskende, for da kan vi velge å la tanken si "poff" (altså forsvinne)og finne på noe annet, eller vi kan la tanken styre, spise til vi gråter og føle oss enda værre etterpå. Skal finne igjen noen av de sitatene.

 

Min mor var innom i går kveld og da jeg fortalte om mine 15 kilo pluss siden juni måtte hun erkjenne at hun så at det hadde skjedd, men at hun også forstod hvorfor det hadde skjedd. Jeg stod litt i utkanten av selve situasjonen og observerte hva som skjedde. Hun på sin side var medfølende, samtidig som hun var ærlig. Akkurat som mamman min er og skal være. Jeg, på min side, hadde behov for å "bekjenne" at jeg hadde gått opp 15 kilo, og at jeg nesten hadde dårlig samvittighet overfor henne for dette, fordi hun var så innmari stolt av meg da jeg tok av alle de kiloene i 2010. Jeg kjente at dette var et kjent scenario. Jeg jobber ikke med vekta bare for min egen del, jeg gjør det også for hennes og fordi jeg vil hun skal være stolt av meg (noe hun selvsagt er, jeg har bare mange tanker som ødelegger virkeligheten...) Avslutningsvis sa jeg til henne at jeg ikke hadde behov for kommentarer på vekta mi. At folk sier "har du lagt på deg?" er meningsløst når du selv vet du har lagt på deg 15 kg og ingen klær passer lengre. Jeg vet da for fankern at jeg har gått opp i vekt og trenger da ikke å minnes på det???

 

Samtidig som jeg da betrakter dette scenarioet som jeg er en del av, legger jeg meg på minnet at jeg ikke skal kommentere på vekta til mine venner. Dette har jeg tenkt på før også, at i stedet for å kommentere på at folk helt tydelig har gått NED i vekt, så har jeg sagt; så flott du ser ut, eller jøss, du ser da så innmari sprek ut. Dette med vekt er en personlig greie, og ikke fortell meg at folk synes det er greit at andre kommenterer i tide og utide (utide = svigermor som like før jul ringte for å spørre om jeg var gravid igjen eller om jeg bare hadde lagt på meg)på vekta eller størrelsen på kroppen?? En annen ting er at enkelte gir seg ikke med at du takker for komplimentet (når du har gått NED i vekt) og lar det være med det; neida, de skal endatil vite HVOR MYE du har gått ned og HVORDAN og over HVOR LANG TID. Hadde det vært en overvektig person som spurte om dette for å hente inspirasjon eller motivasjon, så hadde jeg nok hatt det OK med dette, men når mine slanke venner og bekjente og folk jeg knapt vet hvem er begynner å grave, da kjenner jeg at jeg har noen grenser jeg også, til tross for min alltid-åpne innstilling om meg selv. Tror litt av mitt problem ligger her; jeg deler mer om meg selv enn jeg har godt av, fordi jeg tror omverdenen forventer det. Jeg legger av og til litt ekstrainformasjon fordi jeg synes folk fortjener å vite mer. Herlighet for ei suppe

 

Så jeg har lyst til å komme i gang med middelvegen, fortsette med mosjonen og jobbe for å få tilbake hodet mitt. Av lengden på dette innholdet ser jeg at jeg er på god vei... kremt...

 

Ha en fin lørdagskveld dere nydelige jenter! SEtter så stor pris på dere!

[lenapena]

Nei skulle du sett! Der var Frua tilbake for fullt, så fint å lese dine gode refleksjoner og så godt å merke at det ser ut som om du har knekt koden nå

 

Jeg har ikke så mye slankefokus i helga, driver og hjelper bestefar å flytte på hjemmet og foreldrene mine med å flytte besteforeldrene mines saker tilbake fra omsorgsboligen til deres opprinnelige bolig. Det blir sene kvelder med sosialt samvær, mat og drikke, men også godt med trimpoeng på bæring og rundvask.

[Gjest Solvane]

Hei Frøken frue (og dere andre)!

Det med at alle skal kommentere vekta til folk, har irritert meg lenge. Tidligere har jeg ikke selv vært overvektig, så jeg har ikke fått så mange kommentarer selv, men det har vært sårende når andre skal kommentere at vennene mine har lagt på seg. Hva så om de har lagt på seg eller er overvektige? Jeg er venner med dem fordi jeg liker dem, og fordi de liker meg. Dessverre har dette ergret meg i så mange år uten at jeg har sagt det til noen. Nå i jula kom moren min med en vits som jeg oppfattet som kritikk av vekta til ei jeg kjenner. Jeg ble kjempesint og spurte om det var nødvendig, og moren min skjønte ingen ting, for hun hadde ikke ment det sånn. Men jeg var ganske sliten og på tuppa i jula, og så begynte vi å krangle om det, da. Men jeg fikk ikke forklart på en ordentlig måte hvor sårende jeg synes sånne kommentarer om andre er ("Ja, hun har jo ikke blitt noe tynnere siden sist", "Han kunne kanskje ha trengt en tur på helsestudio" etc.) Det er jo ikke bare moren min som snakker sånn (hun er som regel veldig flink til å ikke komme med sårende kommentarer), det er mange som absolutt skal kommentere vekta på andre.

 

Blant annet på grunn av denne krangelen, ble jeg veldig nedtrykt etter juleferien. Jeg grublet og lurte på om familien min (foreldre og søsken) egentlig ikke liker meg, og foretrekker å ikke være sammen med meg. Trøstespiste mye den første uka i januar, og følte meg ensom og forlatt. Men så bestemte jeg meg for å slappe litt av. Jeg vet jo at de er glade i meg og liker meg. Og heldigvis har jeg min egen lille familie som synes jeg er den beste mamman og kjæresten i verden

 

Begynner å bli ganske lei av å tenke kalorier hele tida, så jeg vet ikke hvor lenge jeg skal prøve å gå ned i vekt. Er ganske fornøyd med den vekta jeg har nå, og framfor alt fornøyd med at jeg er i god form. Det vanskelige nå blir hvordan jeg skal holde vekta uten å tenke på kalorier og hva jeg spiser. Har tenkt at jeg skal veie meg hver uke fortsatt, og godta et slingringsmonn på opp/ned ca et kg. Får se hvordan det fungerer.

 

Deilig er det i hvert fall at lyset og sola er på vei tilbake, og jeg har mye annet å glede meg til i løpet av våren. Ønsker alle ei fin uke!

[Gjest froeken frue]

Solvane, jeg tror jeg kan si at jeg vet NØYAKTIG hvordan du har det akkurat nå. Jeg har hatt det sånn mange mange ganger. Jeg har også de siste par ukene lært et og annet om meg selv som jeg nok egentlig har visst en god stund, men som jeg gjennom psykologen fikk satt de riktige ordene på. Så nå skal jeg være litt streng med deg (egentlig bare klar og tydelig, men siden du ikke kan se at jeg smiler til deg mens jeg skriver dette, så ser det nok strengere ut enn jeg mener det DU kan bestemme hvordan ting andre sier til deg, skal få gå inn på deg og gjøre deg trist. DU kan bestemme om du skal identifisere deg med alle du har sympati for i den grad at det går deg rett i magen hva som blir sladret om andre. DU kan velge hva du putter i munnen. DU bestemmer ALT som er viktig om deg selv.

 

Når dette er sagt, så vet jeg at det ikke føles så enkelt som det står rett over her nå. Jeg er også en grubler, en som vrir og vender på ting jeg har sagt til andre (har jeg såra noen, kanskje de ikke liker meg lengre fordi jeg har sagt og gjort ditt og datt?) og ting andre har sagt til meg (mente de det sånn eller sånn? Liker de meg egentlig???) MEn vet du hva kjære søte Solvane, det der er bare tanker og bare inne i hodet ditt (hodet mitt er proppfullt...) Løsningen ligger i det å stoppe tankespinnet (verden rundt er den samme uansett hva du tenker) og akkurat det har jeg begynt å få litt teken på de siste ukene.

 

Det er en meget forenklet form for meditasjon. Trekk pusten saaaaaakte inn gjennom nesa til du føler deg full (av pust) hold bittelitt, og slipp sakte ut til du kjenner du er heeelt tom. Og så gjentar du. Du må ha fullstendig fokus på pusten og hvordan det kjennes å puste inn og ut. Jeg lukker øynene når jeg gjør dette. HAr prøvd å gjøre det om morgenen noen runder før jeg står opp og om kvelden før jeg sovner. Kveldene er typiske tidspunkter for slike grublerier (og trøstespising) for meg, og innsovningen har ofte vært forstyrret av dårlig samvittighet, tankespinn mm. I tillegg gjør jeg det når jeg kjenner antydning til stress, ubehag (forårsaket av feks noe noen rundt meg sier) eller disse tankene kommer. Men denne pustingen (jeg kaller det bare pusting, ikke meditasjon) klarer jeg slappe av og sovne raskere. Det er fire ting jeg synes er spesielt fint med denne metoden:

1) Den tar fokuset MITT bort fra MINE tanker (uansett hvem det er som har trigget dem)

2) Jeg finner roen inne i kroppen MIN

3) Det er et magisk øyeblikk i hver runde der tida står litt stille, nemlig det/de sekundene etter utpust og før jeg trekker pusten inn igjen.

4) Jeg kan gjøre det OVERALT

 

Av erfaring vet jeg at det er vanskelig for mange å ta slike teknikker på alvor, og det fungerer sikkert ikke like godt for alle heller, men OM du skulle være så heldig at det fungerer, har du funnet et verktøy for livet. Og den endringen jeg har gjennomgått mentalt de siste par ukene etter et halvt års hardt arbeid og tristhet er for meg helt utrolig. Var det virkelig så lite som skulle til? Tankene vil komme, ubehaget vil komme og stresset vil komme. Utfordringen min da blir å huske å bruke pusten min.

 

Vet ikke solvane om dette er noe for deg, men har du "råd" til å la være å prøve?

 

Dette med at en tanke er ikke en sannhet har fått ny betydning for meg. Husker fortsatt ikke hvem av dere her inne som sa det, men det trigget noe fint den gangen det ble skrevet her inne og nå har jeg erfart hvor sant dette er. Ta følgende tilfeldige eksempel:

Du treffer en jente som du blir kjent med og kommer utrolig godt overens med. Du kjenner på at dette er et potensielt godt vennskap som kan realiseres og du synes bare godt om personen. du kjenner at personen er genuin. Etter en stund kommer det fram at dere har felles bekjente og den felles bekjente har både ett og annet å fortelle om denne jenta (og det er ikke fordelaktige ting.)Da har du et valg om du skal se bort i fra denne informasjonen og følge det første inntrykket ditt, eller om du skal bruke denne informasjonen til å omforme bildet du har på jenta. Uansett hva du velger er jenta den samme. Det er kun tankene dine rundt jenta som er annerledes og tankene er ikke en sannhet, men en del av DEG. Og hva du velger å bruke informasjonen til er i bunn og grunn opp til deg ene og alene. DU bestemmer hvor mye deres felles bekjente skal FÅ LOV TIL å styre tankene dine. Jenta er fortsatt den samme.

 

På samme måte kan vi velge å tolke ting i værste mening eller beste mening, vi kan la være å tolke ting og akseptere at det som ble sagt ble sagt (dette er veldig forenkla beskrevet) og la livet gå videre. Dette siste må jeg bli flink til, med den svigermoren jeg har. JEG kan ikke la MEG dras inn i de dramaene HUN skaper, for da går resten av tiden med på brannslukking hos henne, eller inni mitt eget hode. Begge delene er like slitsomme og unødvendig bortkasting av tid og energi...

 

JEg har satt ned foten i mitt forhold til henne nå og det føles godt. I stedet for å bekymre meg for hva hun mener om saken har jeg bestemt at dette er best for MEG og når JEG har det bra med MEGSELV så har jeg det også bedre med HENNE

 

TAkk og pris Solvane, for at vi har gode støttespillere i hjemmet! Det er godt og trygt!

 

Jeg håper du kjenner meg godt nok til å se at dette innlegget ikke er et besserwisserinnlegg, men et forslag til å takle noen av utfordringene dine. Og så må jeg bare få sitere (med egne ord for jeg har ikkeboka her) Eckhart Tolle med at du kan ikke gjøre noe med fortiden og du kan ikke gjøre noe med fremtiden. Det eneste du kan gjøre noe med er akkurat her og nå. Uansett hvor du er i livet, kan du bare leve, gjøre, handle her og nå. Øyeblikket som er nå er det øyeblikket du har, alltid. Hva vil du bruke øyeblikket til? Det siste kjenner jeg har så mye å si for oss som vil ned i vekt og som er lei av både motstridig vekt og kjipe kaloritellinger. Det er fristende å si (som min mor har sagt hele livet) at når jeg blir slank skal jeg gjøre sånn og sånn, DA skal jeg jogge, DA skal jeg trene, DA skal jeg nyte livet. Det er veldig kjipt å stå der "når jeg skulle vært" slank, og fortsatt ikke gidde de greiene der, og i tillegg ha med seg baggasjen det er å ikke ha mestret/lyktes. Derfor, lev nå, gjør nå, spis nå. Ikke vent til man blir slank en gang i fremtiden. FRemtiden er NÅ, for det eneste viu har er AKKURAT NÅ. Ti år fra i dag er også AKKURAT NÅ, når vi er der

 

VEt ikke hvor mye noen andre enn meg selv har igjen for det innlegget her. Men for meg var det veldig godt å sette ned disse ordene, for jeg har kjent på at å leve NÅ (ikke vente til jeg blir "frisk") er det eneste jeg kan gjøre. Og jeg har egentlig ikke lyst på den Snickersen eller potetgullposen i dag, så jeg lar den stå. Jeg puster litt i stedet

[snupsipups]

Hei og hopp

 

Her var det mange fine og reflekterte innlegg siden sist.

Jeg har nok kjent på den følelsen at "ingen liker meg" mang en gang jeg også. I perioder har nok følelsen fått styrt livet mitt i stor grad også, men det var før. Har blitt flinkere til å fokusere på hva som er viktig i livet. Det er ikke viktig at alle skal like meg til enhver tid. Det er viktigere at jeg er meg og at jeg ikke later som jeg er en annen for å behage andre. Og de personene som virkelig betyr noe for meg de liker meg akkurat som jeg er, selv om vi er uenige i blant. <3

 

Jeg slutter aldri å bli overrasket av denne svigermoren din jeg frøken frue. Hun må da rett og slett være mindre intelligent? Hun må iallefall mangle evnen til å se andre enn seg selv. Makan til stygg kommentar...

 

Når det gjelder kommentarer om vekt må jeg bare innrømme at jeg liker å få komplementer når jeg har gått ned i vekt. Da får jeg liksom en bekreftelse på at det jeg har gjort er bra. Men det er slett ikke moro å få høre det når man går opp nei.... Man vet jo innmari godt at man har mislyktes, så man trenger ikke å bli minnet på det av andre.

 

Ellers likte jeg veldig godt innlegget ditt om å nyte livet her og nå. Hva skal man vente med? Lev hver dag som om den skulle vært den siste. Finn små ting og gled deg over hver eneste dag. NYT livet

 

Ha en flott dag alle nydelige damer her inne

[Gjest ElisabethV]

Hei

 

Kjenner vel egentlig ikke deg så veldig godt frøken frue, men har vært innom deg nå og da og lest litt.

I dag følte jeg att jeg MÅ legge igjen en kommentar

Du har så mange fine reflekterte tanker !! Og så mange gode innspill !

Jeg blir rent imponert over skrivingen din. Du setter så godt ord på tankene dine, HURRA !

 

Håper det går bedre for deg ( Det hørest i alle fall slik ut )

Og vekten den kommer til å gå nedover når du kommer mer i balanse med deg selv.

Bare glede deg til å trene skikkelig igjen, det kommer så god energi ut av det!

Ha en flott uke !!

 

Elisabeth

[Gjest froeken frue]

Hei snupsipups og ElisabethV. TAkk for hyggelige tilbakemeldinger.

 

Når det gjelder å sette pris på komplimenter for både slanke kropper og andre ting vi er fornøyde med, så gjelder vel det de aller fleste av oss. Det jeg har begynt å erkjenne er at det ikke er så lett dette, for det finnes alltid en motpol. Tenk om du venter å få skryt/komplimenter for vektnedgangen din, og så uteblir den. Hva skjer da? Drar du deg selv i tvil, eller VET du hvor flott du er? jeg tror jeg er nødt til å lære meg at jeg ER flott, uavhengig av hva andre sier eller ikke sier. Og så har jeg tro på at om du skal klare å endre kroppen, så må man akseptere kroppen og situasjonen som den er, og å leve hver dag. Det hjelper på at folk skryter, men er det viktig for oss? Styrer det motivasjonen vår?

 

Jeg har vært der hele tiden. Så lenge tilbakemeldingene har kommet så har motivasjonen vært på topp, men det øyeblikket jeg har stått på skikkelig og ikke får "uttelling" i form av tilbakemelding, så har jeg mista gutsen og sakte men sikkert gått tilbake til gamle synder. Og det er nok derfor jeg ALDRI har klart å holde vekta... Motivvasjonen må komme annensteds fra. JEg lurer på om det er nøkkelen...?

 

Ellers har jeg tilbrakt dagen på flyplass uten å komme a flekken pga tjukk tåke. Det var demotiverende og jeg er sliten!

 

Håper dere har hatt en fin dag!

 

klem

[Gjest Roskva]

Hei

 

Ååå, forsinkelser på flyplassen? Jeg HATER sånt! Det er i slike tilfeller jeg kan finne på å sette til livs TI hveteboller i ren kjedsomhet og frustrasjon!

 

Jeg føler litt at jeg må kommentere denne diskusjonen rundt "komplimenter/kommentarer" på variasjoner i vekta. For to år siden holdt jeg på med mitt "slankeprosjekt", og var mindre enn jeg hadde vært på år og dag. Samtidig gikk bestevenninnen min gjennom en fryktelig vanskelig tid, og gikk ned mange mange kilo fordi hun ikke klarte å spise. Vi fikk begge mange komplimenter for vektnedgangen (selv om jeg fremdeles veide 20 kilo mer enn henne).

 

I mitt tilfelle førte dette til økt motivasjon, og jeg følte meg flott og fin. Det var jo fordi vektnedgangen min var sunn, og ikke minst:planlagt!

For henne var det annerledes - hun fikk komplimenter for å være syk! Ikke bra!

 

Jeg tror at det er bra å gi komplimenter - stort sett er vi alt for dårlige til det. Men jeg tror at det er lurt å gjøre som du sa i et tidligere innlegg, froeken frue, å kommentere "så pigg og opplagt du ser ut, da", fremfor å kommentere vekt spesifikt. Bortsett fra når man VET at noen slanker seg, og har hatt gode resultater - da må det være lov å gratulere

 

Vi må selv sørge for at vår egen motivasjon for å gå ned i vekt er sunn - at vi gjør det for vår egen del, ikke for å oppnå "godkjent-stempel" fra andre. Det er VI som bestemmer hva andres kommentarer skal bety for oss - enten de er positive eller negative!

[Gjest Solvane]

 

Jeg tror at det er bra å gi komplimenter - stort sett er vi alt for dårlige til det. Men jeg tror at det er lurt å gjøre som du sa i et tidligere innlegg, froeken frue, å kommentere "så pigg og opplagt du ser ut, da", fremfor å kommentere vekt spesifikt. Bortsett fra når man VET at noen slanker seg, og har hatt gode resultater - da må det være lov å gratulere

 

 

 

Hei!

Bra med komplimenter, ja, det er hyggelig. Men jeg tenkte på det selv, da jeg ble så frustrert sist fordi noen skal kommentere andres vekt hele tida, at jeg har ikke nødvendigvis noe imot kommentarer på min egen vekt når den går nedover. Da jeg gikk mitt første GR-kurs for 7-8 år siden, hadde jeg annonsert det vidt og bredt, og involverte alle i prosjektet. Da fikk jeg selvsagt mange kommentarer også. Da jeg bestemte meg for å gå ned i vekt i fjor, sa jeg ikke noe til noen, bortsett fra mannen min og min treningsvenninne. Ingen kommentarer hele høsten. Jeg skjulte jo kroppen min i ganske store klær også. Men på julefesten på jobb, hadde jeg som sagt iført meg min nye, tettsittende kjole, og da fikk jeg kommentarer på hvor flott jeg var. Ei av de andre kom bort til meg og spurte forsiktig om jeg hadde gått ned i vekt med hensikt, og da jeg sa ja, sa hun at jeg var flott. Det er koselig å høre, selvfølgelig, men det er ikke derfor jeg slanker meg. Jeg var lei av å snorke så kjæresten min ville sove på eget rom, lei av å måtte kjøpe stadig større klær, lei av å være tung og kjenne vekta av min egen kropp hver gang jeg prøvde meg på fysisk aktivitet. Nå synes jeg fortsatt at jeg har et par kilo for mye, men det gjør ikke noe, for jeg er i bedre form enn på mange år, og jeg spiser sunt (forholdsvis), så da er vel ikke tallet på vekta det viktigste.

 

Det har vært mange, lange kommentarer her de siste dagene, og jeg har ikke tid til å kommentere alt som setter i gang tankene mine. Men frøken frue - jeg vet godt at jeg bestemmer selv hvordan ting går innpå meg. I hvert fall til en viss grad. Jeg har alltid følt meg som en slags outsider i familien min (blant søsken og foreldre). Men da jeg grublet som verst nå etter jul, kom jeg fram til at problemet kanskje ligger hos meg. Ikke at det er noe i veien med meg, men at jeg hele tida *tenker* at de andre holder meg utenfor, selv om det nødvendigvis ikke er tilfelle. Og når jeg hele tida leter etter små tegn på at de ikke liker meg, så vil jeg jo finne det. Så jeg bestemte meg for å senke skuldrene (eller puste dypt, om du vil) og vips! så føltes alt mye bedre. Utrolig rart at det som virker som et stort problem, kan forsvinne i det øyeblikket jeg bestemmer at det ikke er et problem.

 

Ha en fin dag alle sammen

[Gjest froeken frue]

Ja jeg tror vi alle setter pris på å få komplimenter, og jeg tror samtidig vi er flinke til å gi de til andre, for vi vet hva det kan gjør med andres selvbilde. Grunnen til at jeg har begynt å kjenne på dette med hvordan jeg lar andres innspill på godt og vondt påvirke meg. Da min mor var innom i forrige uke kjente jeg at jeg følte at jeg måtte forsvare hvorfor jeg atter en gang hadde lagt på meg alle de kiloene. Det føles liksom ut som at jeg har sviktet DEM, ikke bare meg selv. For tida føler jeg meg som en isterklump med grått hår som er pistrete etter to tette svangerskap ( jeg som alltid har fått komplimenter for min frodige mørke manke.) ingen klær passer og jeg ser dratt ut. Og da lurer jeg på hvorfor jeg gidder å utsette meg for kommentarer fra andre, som om de definerer meg i mitt eget hode med sine uheldige, velmenende eller rett og slett hovmodige kommentarer. Jeg red på en bølge under slankingen sist. Nevnte ikke for noen at jeg jobba med saken, nettopp fordi jeg ikke ville stå til ansvar overfor de rundt meg, og brukte klær som ikke fremhevet den slankere meg, før jeg plutselig en dag, som Solvane sa, stilte opp i en meget flatterende kjole og ingen kunne ikke legge merke til forandringen. Det opplevde jeg som utrolig befriende. Det som var så vra var at da jeg knekte koden om at dette var mitt prosjekt. Noen av oss har strevd med vekta hele livet, andre trenger å kvitte seg med vekt de ikke har slutt med så altfor lenge. Derfor vil jo sikkert også ulike måter å forholde seg tik andre og ulike måter å gå ned i vekt slå ut ulikt?

 

For meg som har vært lubben gjennom en hel barndom, utviklet kvinnekropp tidligere enn de andre, og begynte å overspise i skjul i ungdommen for så å være overvektig hele voksenlivet så langt, så er det både en sorg og befriende å innse hvor stor makt jeg har gitt andre over mitt selvbilde oppigjenno., både familie, venninner og menn og kolleger. Det er en sorg å oppdage det, men det er befriende å se at fremtiden ikke blir sånn, for allerede nå kjenner jeg meg mer på plass i meg selv, har mer fred med egen kropp og personlighet. Alle vil høre hva man har gjort når man har gått ned i vekt, alle forventer å høre om en mirakelkur, og alle blir ekstra imponerte tvert det står et tall på vektnedgangen. Sånn opplever jeg det. Og for hver gang jeg går ned i vekt ( dette har jo blitt et mønster) så opplever jeg at folk tenker at det blir spennende å se hvir lenge jeg klarer å holde vekta denne gangen... Og når jeg da til slutt går opp møter jeg bekymrede blikk og kommentarer som at det er jo forståelig for du har jo vært hjemme med baby, eller du har jo vært psyk, ellet kroppen din husker jo at den har vært tung ig vil tilbake dit, eller rett og slett; det gikk ikke denne gangen heller nei? Og jeg kjenner at jeg føler jeg må forsvare cektoppgangen, igjen, og at jeg MÅ snakke om det. Og da er det lett å suge til seg av de negative kommentarene og helt glemme de som faktisk handler om andre fine ting enn vekta.

 

Den prosessen jeg har vært gjennom det siste året håper jeg at jeg slipper igjen, mens jeg samtidig er takknemlig for innsikten det har gitt meg i mitt eget sinn. Der har det foregått mye usunn tenkning, grubling og krisemaksimering gitt. Det gjør det nok fortsatt, men jeg er det mer bevisst nå, noe jeg håper vil hjelpe meg til åpnere innstilling til h a andre sier om eller til meg, jeg trenger kanskje ikke by fullt så mye på meg selv og vitse om meg selv lengre, selv om det fungerte for meg det også.

 

Og å senke skuldrene er en kunst som fører mye deilig med seg, ikke sant Solvane. Vi skulle vært flinkere til det vi jentene.

[Gjest froeken frue]

Beklager skrivefeilene. Ser ikke alt når jeg bruker mobilen...

[Gjest froeken frue]

Hei!

Bra med komplimenter, ja, det er hyggelig. Men jeg tenkte på det selv, da jeg ble så frustrert sist fordi noen skal kommentere andres vekt hele tida, at jeg har ikke nødvendigvis noe imot kommentarer på min egen vekt når den går nedover. Da jeg gikk mitt første GR-kurs for 7-8 år siden, hadde jeg annonsert det vidt og bredt, og involverte alle i prosjektet. Da fikk jeg selvsagt mange kommentarer også. Da jeg bestemte meg for å gå ned i vekt i fjor, sa jeg ikke noe til noen, bortsett fra mannen min og min treningsvenninne. Ingen kommentarer hele høsten. Jeg skjulte jo kroppen min i ganske store klær også. Men på julefesten på jobb, hadde jeg som sagt iført meg min nye, tettsittende kjole, og da fikk jeg kommentarer på hvor flott jeg var. Ei av de andre kom bort til meg og spurte forsiktig om jeg hadde gått ned i vekt med hensikt, og da jeg sa ja, sa hun at jeg var flott. Det er koselig å høre, selvfølgelig, men det er ikke derfor jeg slanker meg. Jeg var lei av å snorke så kjæresten min ville sove på eget rom, lei av å måtte kjøpe stadig større klær, lei av å være tung og kjenne vekta av min egen kropp hver gang jeg prøvde meg på fysisk aktivitet. Nå synes jeg fortsatt at jeg har et par kilo for mye, men det gjør ikke noe, for jeg er i bedre form enn på mange år, og jeg spiser sunt (forholdsvis), så da er vel ikke tallet på vekta det viktigste.

 

Det har vært mange, lange kommentarer her de siste dagene, og jeg har ikke tid til å kommentere alt som setter i gang tankene mine. Men frøken frue - jeg vet godt at jeg bestemmer selv hvordan ting går innpå meg. I hvert fall til en viss grad. Jeg har alltid følt meg som en slags outsider i familien min (blant søsken og foreldre). Men da jeg grublet som verst nå etter jul, kom jeg fram til at problemet kanskje ligger hos meg. Ikke at det er noe i veien med meg, men at jeg hele tida *tenker* at de andre holder meg utenfor, selv om det nødvendigvis ikke er tilfelle. Og når jeg hele tida leter etter små tegn på at de ikke liker meg, så vil jeg jo finne det. Så jeg bestemte meg for å senke skuldrene (eller puste dypt, om du vil) og vips! så føltes alt mye bedre. Utrolig rart at det som virker som et stort problem, kan forsvinne i det øyeblikket jeg bestemmer at det ikke er et problem.

 

Ha en fin dag alle sammen

 

Hei, når jeg skulle trykke svare her nå, så kom jeg borti en knapp her som jeg ser det står omdømme på når jeg holder pekeren over den. Jeg skulle skrive inne et svar til deg her på mobilen og med de tjukke fingrene mine så bommet jeg på knappene. Beklager altså, ikke at jeg vet hva det går utpå, men jeg får ikke til å rette det opp... Skal Sende mail til moderator, så kanskje de kan rette det opp...

 

Det jeg skulle si er at jeg også føler meg som en outsider til tider. Mer nå etter jeg ble voksen enn tidligere, men det tror jeg handler om at jeg har fått egne meninger og gjort egne erfaringer som kanskje ikke stemmer helt overens med resten av familien sine og det gjør meg annerledes. i tillegg til dette med vekta. Nå er flere av familiemedlemmene mine lettere overvektige, min mor har strevet med vekta hele sitt voksne liv, og det er nok derfor hun har prøvd å hjelpe meg til å ikke bli overvektig slik hun har vært. Det at det er så synlig med disse vektopp- og nedgangene mine gjør at jeg skiller meg ut. Jeg går veldig mye ned og veldig mye opp, ofte, og jeg klarer å se for meg hva de snakker om når jeg ikke er der. Og selv om jeg vet de er så glad i meg at de ikke vet hva godt de kan gjøre. så føler jeg at de skulle ønske for sin egen del såvel som min del at jeg kunne holde meg slank. Så slapp de å ta stilling til kroppen min hele tida, for det føler jeg de gjør.

 

Jeg opplever at vi har fryktelig mye tilfelles vi to Solvane, og jeg kjenner meg så masse igjen i de tingene du skriver, derfor er innleggene dine som et speilbilde av meg selv. Og når jeg leser hvor mye du grubler så vet jeg hva det er snakk om og hvor mye det kan ødelegge. Men vi skal da klare å legge disse grubleriene vekk eller?

 

Godklem fra meg (som har fryktelig mye på hjertet om dagen

[Gjest rosastrompe]

Det blir skrevet mye kloke ord på middelveien disse dager. Leser mye, tenker mye, men får ikke helt ut mine tanker. Det er mye likt i det vi tenker og opplever.

 

Komplimenter er bra. Positive tilbakemeldinger er bra, alltid. Men. Og det er et men. Sånn som jeg har det til tider, så klarer jeg å vri enhver tilbakemelding til noe negativt. Dette fordi jeg sliter og ser negativt på meg selv. Hvis min mann f.eks. sier "Den kjolen kledde du veldig godt" Hører jeg "I de andre kjolene ser du forferdelig ut". Hvis noen sier "Så flott du ser ut. Har du gått ned?" hører jeg: "Det var jammen på tide du begynte å gå ned litt, du er jo feit".

 

Det er et stort dilemma. Jeg ønsker jo komplimenter. Jeg vil jo høre at jeg ser bra ut, som alle andre, men det er ikke lett, når mitt selvbilde ikke alltid reflekter hvordan jeg egentlig ser ut. Jeg har også hatt "dialoger" i hodet mitt med andre, om hvordan jeg tror de tenker om meg.

 

Det siste året har jeg gått gjennom en stor omveltning. Litt den prosessen du er gjennom nå, Froeken. Jeg erkjente mine spiseproblemer, snakket med min mann, to gode venninner, og begynte i terapi. Det var befriende. Denne gangen ønsker jeg å gå ned i vekt fordi jeg ønsker å bli sunnere, få bedre helse og være i bedre form for meg selv, og for å kunne være der for guttene mine. Jeg trenger ikke gå ned i vekt for å være en bedre person.

 

Jeg er meg, og jeg er bra nok.

[Gjest Solvane]

Vi har nok mye til felles vi som er her inne i denne tråden (det var vel derfor jeg "falt for" den da jeg leste gjennom den første gang) Men jeg tror vi er ganske forskjellige mennesker. Frøken frue, for meg høres du ut som en sosial, utadvendt person med stort kontaktnett. Jeg er nok mer den stillfarne, innadvendte typen. Og jeg er *ikke* flink til å gi komplimenter. I det hele tatt er jeg ikke flink til å omgås folk jeg ikke føler meg trygg på. Men ikke se for dere at jeg sitter inne på et kott og stirrer i veggen - jeg kan skravle hull i hodet på folk jeg kjenner, og jeg liker å stå på en scene hvis jeg har et manus å forholde meg til. I går kom jeg over en bok som heter "Hvordan snakke med folk i enhver situasjon". Den så spennende ut, og inneholder tips for hvordan man skal holde en samtale i gang, og hvordan man skal gi og motta komplimenter, blant annet. Tror jeg skal prøve å lese den boka og se om jeg kan lære noe.

 

Rosastrompe - det høres slitsomt ut å ha det sånn. Og sikkert frustrerende for de som prøver å gi deg komplimenter. Min mann blir i hvert fall litt sur hvis jeg vrir hans positive kommentarer til noe negativt. Og da jeg kranglet med moren min i jula, var det fordi hun mente at jeg hadde rakket ned på henne i flere dager. Da ble jeg ganske fortvilt, for jeg kunne ikke huske å ha sagt noe negativt til henne. Men jeg kjenner godt igjen følelsen av å ta seg nær av alt, og gruble på hva de andre har sagt så lenge at det vokser til noe stort og forferdelig.

 

Jeg har ikke gått i terapi, men jeg liker å skrive, og har gått på noen kreative skrivekurs. Der ble det en gang sagt noe om at for å bli en god forfatter, må man våge å klemme på "blåmerkene i sjela si". Så jeg satte meg ned og skrev ned alt som hadde plaget meg i barndommen, hvem jeg hadde problematiske forhold til, alt som var vanskelig og alt jeg var redd for. Ikke noe jeg har tenkt å vise til noen andre, men det gjorde meg mye mer bevisst på hva som plager meg - hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Jeg tror aldri jeg blir forfatter, men å skrive ned følelser og tanker er veldig nyttig. Og det er jo det vi gjør her.

 

Rosastrompe - så bra at du har erkjent at du ikke trenger å gå ned i vekt for å bli en bedre person Jeg kjenner fantastiske personer, både tynne og tykke, og det at de er fantastiske har ingenting med kroppsstørrelse eller fasong å gjøre. Når det er sagt, kan det å bli lettere og i bedre form føre til økt overskudd og selvtillit, og selvtillit er jo sexy Lykke til med jobben videre!

 

Nå ble jeg så engasjert at jeg glemte at det var lunsj-tid. Ligner ikke meg. Skal gå og spise min fantastisk gode cous-cous-salat, så ønsker jeg alle en god dag videre!

[Gjest froeken frue]

Hei alle sammen,

 

Har vært ute og reist, derfor så treg til å skrive.

 

Solvane, du er ei nydelig dame, og selv om du er innadvent og stille, så har du mye å by på. Og her inne byr du på deg selv som bare det. Det er herlig!! (takker fanden for at ikke alle er like "utadvente" som meg, det ville vært for slitsomt.) Jeg var akkurat på besøk hos en meget god venninne. Hun er litt som du beskriver at du er, og hun strever også med vekta. Er det noen som er vakker er det henne, er det noen som er reflektert og veldig klar i sin sak om hun blir utfordret er det henne. Og det er med henne at jeg kan sitte uten TV på og ikke si noen ting uten at det føles ubehagelig.

 

Skriving er utrolig god terapi, og jeg tror at når man skriver fra egen kropp (eller hjerte om dere vil) så blir det så personlig at man trenger ikke være forfattertalent for å røre ved noen. Kanskje vil du dele en dag solvane, uten å gi deg til kjenne

 

Rosastrompe, du er virkelig godt i gang du. Og du har så godt fundament når du vet innerst inn HVORFOR du er her inne og driver med det du gjør. Og terapi, ja det er så befriende at om jeg hadde visst hvor bra det er, så hadde jeg gitt meg selv den gaven for lenge siden. Det ble med to timer terapi hos psykolog for meg. det skulle ikke mer til for å løsne det tullet som har styra rundt i hodet mitt det siste halvåret. Tenk om jeg hadde dratt dit for et halvt år siden, all den smerten jeg kunne spart meg? men gjort er gjort og tenkt er tenkt og en tanke er kke en sannhet...

 

I dag har jeg vært heeeelt meg selv. Kan ikke huske sist jeg følte på det. Jeg våknet sent (slik jeg liker), dusjet og sullet på badet (har verdens snilleste mann som koser med våre tre barn om morgenen), spist en sunn og deilig frokost, koset med barna, vært ute med de, vært inne og skrudd skap til badet, vært vitne til at litjpia (8mnd) reiste seg for første gang, mens hun holdt seg fast i TVbordet, laget en deilig og sunn middag, gjort klar matpakker og klær til i morgen, vasket på badet, ikke hevet stemmen til gutta når de har strukket strikken, vasket klær, ryddet i garasjen og skåret opp grønnsaker for de neste dagene som venter duggfriske i kjøleskapet. I tillegg har jeg småsnavlet på sjokkiser fra i går.

 

Nå er jeg akkurat passe sliten og skal snart legge meg. Jeg håper jeg våker til meg selv igjen i morgen. Jeg har savnet det...

 

God klem fra meg til alle dere skjønne jenter!

[Gjest rosastrompe]

Det er så godt å høre at alt løsner hos deg Froeken. Og er vi ikke heldige som har funnet hverandre? Jeg synes i alle fall det er deilig å "snakke" med noen som vet hvordan jeg har det. Vi har det nok ikke helt likt, noen av oss, og vi her helt sikkert forskjellige, som du, Solvane, skriver. Men allikevel har vi noe der, som knytter oss sammen. Jeg føler meg priviligert.

[snupsipups]

Høres ut som energien er tilbake for fullt frøken frue. Nå begynner jeg å kjenne deg igjen. Husker deg som en dame full av energi, som står på dagen lang.

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i Solvane sin beskrivelse av seg selv. Jeg kan nok også være stille og innadvendt når jeg møter nye folk. Jeg synes det er direkte ubehagelig å omgåes personer jeg ikke føler meg trygg på, og trenger lang tid for å bli kjent med nye mennesker. Og jeg skravler nok også hull i hodet på dem som kjenner meg.

 

Jeg kjenner vel også igjen meg i det rosastrømpe skriver om å vri komplementer til noe negativt. I perioder der selvtilliten min virkelig har vært dårlig har nok jeg gjort det samme. Har hatt så negativt syn på meg selv at jeg ikke har vært i stand til å se at noen virkelig kunne mene noe positivt om meg. Heldigvis er dette lenge siden nå. Og jeg håper virkelig du greier å legge det bak deg også rosastrøpe. Du er en fin person akkurat sånn som du er

[lenapena]

Hei og hå!

 

Jeg har fulgt med på alle innleggene, men ikke kjent meg helt igjen i problemstillingene for min egen del, og derfor ikke skrevet så mye. Jeg har gjort suksess til tross for varierene vekt gjennom tidene og fått så mye positiv tilbakemeldinger gjennom jobb og privat (på andre forhold enn utseendet) at jeg kan knappast bli tatt for verken å være beskjeden eller ha dårlig selvbilde.

Men, så har jeg også tenkt i mellomtiden - er alt så rosenrødt? Henger det ikke noen tråder igjen i meg fra en tid der jeg enda ikke hadde vist noen hva jeg var god for?

 

Jeg har lett for å snakke med fremmede, og er utadvent og inkluderende på jobb. Men, egentlig trives jeg veldig godt i eget selskap og blir gal hvis jeg ikke har nok alenetid innimellom. Mannen er verdens snilleste, men det er deilig at han går skift noe som igjen gir meg alenetid. Hvor vil jeg med dette? Jo, hvis jeg tenker riktig langt nok tilbake så var superdeilig å være alene hjemme for da kunne jeg kose meg med alt som ikke sømmet seg å putte i munnen i andres selskap.... Og det kunne bli riktig mye

Nå er jeg mentalt avhengig av alenetid, men må la være få fylle den med mat og snop.

 

Jeg var aldri blant de mest populære i klassen, og jeg forholdt meg til det på en grei måte tror jeg: jeg var ikke interessert i å være i klikken og fant meg tilrette utenfor. Ikke alene, men i vennskap med andre som ikke var søtest eller tynnest. Dette er vel også en spore som har utviklet seg til det selvstendige mennesket jeg er nå. Men det å være tilpasningsdyktig og tåle mye kan ha en bakside. Jeg vet at jeg har en personlighetstype som tåler og tåler og tåler... helt til en bagatell gjør at det ESKPLODERER! Om det har påvirket mitt forhold til mat aner jeg ikke, men det skulle ikke forbause meg.

Sist jeg slanket meg mye fikk jeg en uhyre trang til å markere meg og bli sett. Det har jeg skrevet noe om tidligere, og jeg tror det var i et stadium i livet som jeg ikke får tilbake selv om skulle komme ned igjen i samme vekt-nivå som da. Det å gjennomføre endringer litt saktere tror jeg er sundt i så måte, så får hodene våre en sjanse til å henge med

 

Det ble et langt innlegg! Vil avslutte med å si at jeg har lagt en plan for uka når det gjelder trening og mat, og håper det vil gjøre susen og sette en piff på fokusen min!!

[Gjest froeken frue]

Lenapena, det innlegget der kunne jeg skrevet selv før jeg gikk på storesmell. Jeg kjenner meg godt igjen, også i det med å smugspise (jeg gjorde det senest i går...)

 

Jeg tror det er viktig for meg å dele med dere alle at de tankene jeg har delt her inne det siste året, nok har vært preget av situasjonen min, psyken min og at jeg rett og slett ikke har vært meg selv. Jeg har reflektert for å finne ut av, komme meg ut av en ufattelig tung situasjone (det er rart å se tilbake akkurat nå på hvor langt nede jeg faktisk har vært, og hvilke idiotiske ting jeg har brukt så ufattelig mye tid og tankekrefter på.)Samtidig, så har jeg fått mye utav disse refleksjonene, for jeg har snudd på steiner som aldri har vært snudd og mønsteret begynner å falle på plass. Jeg er takknemlig for at jeg har blitt mer kjent med meg selv, samtidig som jeg synes det har vært en dyrekjøpt erfaring. Og jeg har klart å nøste opp i hvorfor jeg faktisk driver og utsetter meg selv for overvekt, ja for det er det jeg har kommet fram til at jeg gjør. Jeg utsetter meg selv for det. Jeg er gjøreren og jeg er mottakeren. Det er merkelige greier. Og det er sårt når man gjennomskuer seg selv og sine motiver for handlingene. Man er (ikke dårligere, men) MER enn man definerer seg som. OG jeg må si det har vært utrolig godt å ha vært her inne og hørt at flere opplever ting på samme måte eller noen kjenner seg igjen i andres innlegg, ellers ville dette vært en ensom reise.

 

Nå som jeg har "gjennomskuet" meg selv, så føler jeg meg mer rustet til å ta fatt på oppgaven som denne livsstilsomleggingen er. Jeg kjenner meg litt som en av de deltakerne på Slankekrigen, som pusher seg selv til det sier stopp og da er det enten regresjon eller eksplosjon. Enten går man tilbake til gamle uvaner, eller man bryter mønsteret og har en oppvåkning. En oppvåkning betyr ikke (slik jeg ser det) at ting plutselig går på skinner, men det betyr at man lettere kan oppdage og forebygge utfordringer. Jeg er min egen fiende, for jeg kan ødelegge opplegg som går veldig godt, bare for å sjekke om det egentlig går så bra som det ser ut for... Jeg er en raring

 

Jeg satt akkurat med bildene fra de siste 6 årene på PCen her og jeg ser at jeg er på god vei til å bli like rund som jeg var på det største. Sånn like før det største så jeg ut som meg selv, men når man runder en viss grense, så endrer hele utseende og karakteren seg. Jeg ser hvordan jeg har stilt meg opp på bilder for å få den beste vinkelen (flaut men sant), dekker til her og der med armer og hender eller andre ting jeg har fatt tak i og ser ikke lykkelig ut. Det gir meg litt guts kjenner jeg. Jeg trengte disse påminnelsene...

 

Nå står knekkisene i ovnen, grønnsaker og te og frukt foran meg på bordet og litjpia sover Hun er så nydelig! Jeg skal kose meg i dag, og så skal jeg trene i kveld

 

ha en finfin dag alle sammen!