Gå til innhold

Inaktiv partner


Gjest daizy
 Share

Anbefalte innlegg

Hei,

 

Jeg sliter litt med noe for tiden, og lurer på om andre av dere har vært i lignende situasjoner?

 

Først: Jeg er 21 og har en samboer på 26. Vi er begge studenter og uten barn.

Vi har begge ca. 20 kg for mye å bære på.

 

Jeg har klart å innsett at jeg har ett problem, og tar tak i det. Jeg melder meg inn på treningsstudio, kjøper sunn mat. Lager sunn mat. Inviterer til å gå turer ++

I teorien er min kjære samboer med meg. Han er helt enig, og når vi prater sammen så er vi på samme side. Problemet kommer når situasjonen oppstår. Altså. Vi meldte oss inn på Elixia, og jeg har mast spurt og tryglet han om å bli med, og i løpet av 7 uker, så har han vært med meg 5 ganger totalt. Ellers må jeg gå alene.

 

Svigerforeldrene mine var nettopp på besøk, og jeg tenkte jeg skulle lage en god suppe, så kunne de som ønsket det, få brød til. Sunt og slankende tenkte jeg. Noe jeg hadde tatt opp med min samboer, og slik jeg forsto det, var det enighet. Men så kom foreldrene hans, og han hadde noen minutter uten meg, og de ble enig om kebab. Det ble vanskelig å si noe siden jeg ikke kjenner hans foreldre så bra, samtidig som det er min FAVORITT mat av alt. Når jeg så tok det opp med han, så hadde han glemt det.. Igjen.. (ja, han glemmer mye som er passelig).

 

Ellers så er han en flott fyr. KLager aldri på maten jeg lager, selv om jeg vet at han skulle mye heller ønsket seg taco, pizza, lasagne ++

 

Mitt problem er vel egentlig det å leve med noen som spiser det du vil ha, uten å kunne det. Så det er vel heller sjalusi og viljestyrke som er mitt problem. For egentlig, så er det jo mitt problem. At han ikke vil ned i vekt, er hans valg, jeg kan jo ikke tvinge han, eller bestemme noe. Det er bare så grusomt vanskelig å bo med noen som alltid har klar, og forelår å se favoritt filmen min, eller tv serien. Og med sofakos, så finner han ALLTID frem popcorn. Som i og seg selv ikke er galt. Men når det skjer 4-5 kvelder i uken, så blir det ikke bra.

 

Jeg takler veldig dårlig sjalusien med at hver gang jeg lager supper, så vil han ha brød til, og det vil jo jeg og! Eller masse saus på all mat, eller ikke spise lett oster, eller lett pålegg. Når jeg spiser knekkebrød til kvelds, og han lager seg toast i stedet. All kakao, og fancy kaffe (vi har en dolce gusto), +++

 

Jeg føler jeg drar han, maser og hjelper, men det går ikke begge veier. HVis han vil ha chips, og jeg klarer å prate han ut av det, så er det bra. Men når jeg har svake øyeblikk har jeg ingen som ser på meg og sier: "vil du virkelig dette? Tenk over det". Det ender opp med at han lager pannekaker til meg, kjøper sjokolade, eller ostepopp.

 

Er dere andre der i lignende situasjoner, som har noe råd, til å takle dette bedre for meg?

 

Samtidig som jeg synes han er litt hensynsløs og respektløs, så er han jo egentlig ikke det. Eller?

 

Jeg er bare så grusomt lei av å høre at "det er jo helg"... JA, det er helg.. FREDAG LØRDAG OG SØNDAG, det utgjør nesten en halv uke.. Han eier ikke viljestyrke. Jeg kan ikke forandre det. Men hvordan kan jeg klare å bedre akseptere det? Anyone?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg skjønner godt at du blir frustrert, og litt sint. Det hadde jeg blitt. Min mann ligner litt på din samboer. Han har også bestemt seg for å gå ned i vekt, men er ikke helt innstillt på å gjøre de endringen som skal til når det gjelder mengde mat, og type pålegg. Han trener heller ikke, men der stopper også likheten.

Han vet hvor viktig det er for meg å komme ned i en sunn vekt så han kjøper aldri inn noe som han vet jeg ikke kan spise. Han forslår aldri usunne alternativer til middag, og aksepterer fullt ut at kostholdet er endret. Hadde han gjort som din samboer hadde jeg nok eksplodert, og fortalt hva jeg synes om holdningene hans. Ikke bare det at han ikke hjelper og støtter deg, men han innser jo heller ikke at han selv har et problem med både vekta og hva han spiser.

Jeg og min manndobbelt så mange år på baken som dere, og jeg har slitt med vekta så lenge jeg kan huske. Når dere blir eldre, får barn osv. vil virkningen på helsa bli enda viktigere. Dere trenger en god helse for å kunne følge opp barna deres på en god måte, og 20 kg overvekt når man er 20 kan fort bli mer når man er 40. Derfor synes jeg det er kjempebra at du gjør noe nå.

 

Ikke gi opp. Fortsett å spis sunt, tren og gjør de valgene som du vet er viktig. Dersom han velger å spise usunt synes jeg du skal jobbe med å motstå fristelsene, og si nei hver gang han tar fram popcorn osv. Men aller først ta en alvorsprat med ham, for i lengden kan dette virkelig ødelegge forholdet deres dersom han ikke forstår hvor viktig dette er for deg og støtter deg i det du gjør.

 

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner frustrasjonen din. Tror nok det er mange som har det som deg!

 

Har et tips til hvordan du kan få aktivisert din samboer. Mange må ha et mål for å bli motivert. Og ofte er det ikke et mål godt nok i seg selv å få bedre helse eller bli slankere. Det er nok litt for diffust. Finn noe som kan inspirere ham, kanskje en form for konkurranse? Jeg utfordret min samboer til å delta i et skirenn. Og det var nok til at han virkelig tok løs. Han satte seg et mål for hvor lang tid han skulle bruke og begynte å trene til det. Dette er nå et par år siden, og jeg har fått en veldig aktiv mann. Nå er han medlem i idrettslaget og deltar i flere typer "konkurranser" i året.

 

Det beste er om du finner noe han liker å gjøre. Enten det er sykling, jogging, skigåing, turgåing, klatring, vektløfting... Så kan du forsøke å utfordre ham. Spør f.eks "Hvis du trener i et halvt år, hvor mange kg tror du du greier i benkpress da/ hvor raskt kan du sykle x mil?/ nå en fjelltopp?" etc... Det skader jo ikke å prøve... Sett gjerne opp et mål selv også, så kan du inspirere ham med å vise til din fremgang. Trenger ikke være innenfor samme aktivitet, men det er jo veldig gøy om dere får det til også ;)

 

Min samboer slanket seg ca 20kg etter at han begynte å trene. Mesteparten gikk av seg selv da han begynte å bli aktiv, mens i perioder har han spist litt mindre. Dessverre har han ikke hatt særlig fokus på sunn mat. Han tenker at en kalori er en kalori, og så lenge han trener som han gjør har han ingen dårlig samvittighet for å tylle i seg brus, sjokolade og potetgull på kveldene. I tillegg til at han nå spiser det han vil ellers.

 

I starten følte jeg det nok litt som deg. Jeg ble misunnelig og hadde også lyst å kunne spise hva jeg ville. Men som du sier, dette er mitt problem, ikke hans. Og jeg tror vi må bare lære oss å godta at vi må følge vår egen sti. I tillegg så blir dette lettere med tiden. Man blir vant til at andre kan spise annerledes enn en selv og lærer seg å overse det.

 

Jeg har nå gitt meg selv forbud mot snop, og har sagt til min samboer at han ikke skal tilby meg noe. Den første tiden man skal avvenne seg med snop er det veldig greit om man har det snopfritt i huset. Da synes jeg godt man kan kreve av samboer at de tar hensyn. En uke eller to bør gå fint. De må gjerne spise snop, men da når vi ikke er tilstede. Etter et par uker uten er man kanskje såpass rustet at man ikke sprekker om det står noe godt foran en. Ha alternativer tilgjengelig. Nøtter, frukt og grønnsaker med dip for eksempel. Og kanskje etter to uker uten snop i huset synes kanskje han også at det er greiere å begrense det litt?

 

Jeg tror ikke han mener å være hensynsløs og respektløs. Han vet nok bare ikke hvor mye dette betyr for deg og innser ikke hva som faktisk skal til for at du skal lykkes. Han tenker nok at det ikke er så ille om dere skeier litt ut, og at man må jo kunne kose seg også... Muligens forstår han ikke hvor vanskelig dette er for deg og hvor mye innsats som kreves av deg. Og når du sprekker innimellom, så kanskje han tolker dette som at du ikke tar det så seriøst, og at han heller derfor ikke føler seg så forpliktet til å gjøre det. (Jeg er ikke enig med denne tankegangen så klart, men en forklaring på hans væremåte kanskje...) Til en viss grad kan man jo kreve at de tar hensyn. Men det må være rom for at de kan få gjøre som de ønsker også. Kanskje det går an å inngå noen komprimisser.

 

Du må nok jobbe med viljestyrken din. Kjenn på den følelsen det gir deg å motstå fristelser. Bruk den. God samvittighet smaker bedre enn all verdens snacks!

 

For meg har det vært veldig viktig at jeg ikke synes synd på meg selv. Jeg sa til meg selv at jeg er en sterk person. Jeg greier dette fordi jeg vil det og fordi jeg har bestemt meg for det. Det er tøft, det er hardt, det er vanskelig, men det er verdt det! Å gi en selv lov til å spise noe bare for kosens skyld er IKKE å være snill med seg selv. Tvert imot. Man må gjøre det som er til det beste for seg selv på lengre sikt. Det er du som må gjøre jobben, ingen andre kan gjøre den for deg!!

 

Ønsker deg masse lykke til!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fantastisk bra svar du har fått, helt enig! Vil bare føye til at jeg er som samboeren din, alltid noe å feire liksom :) og mannen min har mast på meg lenge og det er utrolig irriterende selv om jeg vet han har rett. Da får jeg bare lyst til å spise på trass, skikkelig barnslig. Men jeg vil og skal ned i normalvekt igjen og det er bare jeg som kan gjøre det. Sjokoladen hans står i kjøleskapet som vanlig men den vedrører meg ikke lenger, i påsken tenkte jeg at "det blir jo påske til neste år også" osv. slik skal jeg endre holdningene mine selv.

 

Du kan gjøre det samme og la ham gjøre som han vil. Kanskje får han lyst etterhvert til å joine deg men det må være hans valg. Du snakker om viljestyrke, slik jeg ser det har han ikke vilje og da hjelper det ikke med gode forsetter. Du har vilje og styrke til å klare det selv. Ikke skyld på at han frister deg, det er tross alt ditt valg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Det har vært både oppmuntrende og greit å lese.

 

Han ble med meg for å kjøpe noen treningssko, og da mumlet han noe om at han også hadde litt lyst på. Jeg tilbudte, at vi kunne se om vi fant noen til han (tenkte det kanskje ville få litt mer motivasjon), og da sa han at han vil gjerne først komme ordentlig i gang med treningen.

 

Han pratet også om at i sommer vil han få orden på trening og kosthold. Jeg ser at han utsetter det stadig, men jeg forstår han også litt nå i eksamens tider at trening ikke er prioritert. Selv om det ikke er opptimalt, så viser det jo at han tenker litt på endringene vi må/bør ta i livet vårt.

 

Men jeg må nok gå noen runder med megselv, og innse at jeg ikke må være avhengig av han for å gjøre egne endringer.

:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest madeleinerenate

Kjempe flott tråd og mange gode råd !

 

Kjenner meg selv igjen i mye som blir skrevet her !

 

Har selv en samboer som vil ned i vekt men samtidig ønsker å ha helg over flere dager . Jeg forstår veldig godt hvorfor jeg ble 40 kg overvektig ! Har brukt litt lengre tid å gå ned 20 kg . Holder ofte i perioder stabil vekt , og dette er noe helt nytt får meg . Før det kommer et nytt skippertak . Er ikke lett når en ikke har den støtten en kunne tenkt seg på hjemmebane . Men la om livsstilen får vel 2 år tilbake og det er det beste jeg har gjordt får helsen . Men i perioder er jeg litt får svak dessvere og da går det litt feil med kostholdet , er ikke alltid lett å si nei til en bedre middag eller det beste en vet av godt og slikt . Men til vanlig er det ingen problemmer . Lager sunn mat i hverdagen og koser seg litt ekstra på lørdagen til dømes .

Vi er begge kjempe glad i friluftsliv og i lange perioder er vi kjempe flinke å gå lange turer i skog og mark .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Logg inn for å kommentere

Du vil kunne skrive en kommentar etter at du logger inn



Logg inn nå
 Share

×
×
  • Opprett ny...