når vet du at du har nådd målet?

[Gjest Skal klare det!!]

hei jeg lurer da altså på dette...for opprinnelig så var målet mitt på 75 kg, er 170 høy,født tre barn,34 år,kraftig benbygning. ifølge BMI er jeg fortsatt overvektig da,men etter å ha vært 10 kilo tyngre lenge,så trodde jeg at da ville jeg være mer enn fornøyd.. men den gang ei! så flyttet jeg målet til 72,men inni hodet mitt tror nok ikke jeg at jeg klarer slutte før jeg har sett 60-tallet..og egentlig er det litt galskap,for det er nok ikke der jeg vil komme til å være over tid..litt for urealistisk..tror jeg...

 

hvordan stoppe og bli fornøyd? er ned tre buksestørrelser fra mine 86,8kilo da jeg startet. og får mange kommenterer,men "mye vil ha mer" er jeg redd..

 

noen tips å komme med,som gjør at jeg vil stoppe og mene at det er bra nok?

 

er forressten 74,4 i dag...

[Bijou]

Tja, si det du! Jeg har "slitt" med den samme problemstillingen selv. Når har man slanket seg nok? Når skal man stoppe?

 

Kan ikke svare for andre, men selv har jeg kommet frem til tre avgjørende ting, for å bestemme meg for et slags mål:

 

1. Normal BMI. Mye er sagt om BMI og nøyaktigheten av det, hvis du f.eks. har mye muskler. BMI er ikke alltid en fasit. Men jeg tenker som så at hvis man er noenlunde normalt satt sammen (altså ikke tonnevis med muskler), så bruker i alle fall jeg dette som et utgangspunkt og en mal. For meg. Og jeg vipper mellom normalvektig og overvektig rundt 70/71 kilo. Mitt mål har hele tiden vært å være normalvektig. Altså under 70 kg. Og med god margin. Jeg leser flere tråder her inne på GR og ser at flere legger målet sitt akkurat her; på vippen mellom normalvektig og overvektig. Og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke synes det er noen god idé. Det må da være bedre å komme i alle fall halvveis ned på "normalvektig", tenker jeg. Så man har litt å gå på, til ferier og høytider. Og så tror jeg kroppen har bedre av det på sikt, helsemessig.

 

2. Finn et "ønskemål". Hva har du egentlig lyst til å veie? Sånn uavhengig av hva du har veid/klart før? Det er lov å ønske seg (så lenge man holder seg innenfor normal BMI, er min filosofi). Og det er mulig å komme seg til ønskemålet, og holde det, hvis man jobber hardt nok for det. Selv om man aldri i hele sitt liv har veid ønskemålet.

 

3. Er ønskemålet realistisk, over tid? Hvis det innebærer at du kun kan leve på vann og stangselleri: glem det. Du må unne deg å leve. Ha en vekt som gjør at du kan unne deg litt godt, innemellom. Det skal være gjennomførbart/levelig. Men det å være normalvektig krever tid, energi og vilje til å gjennomføre det, i hverdagen. Hvis du har dette eller ønsker å lage rom for dette; go for it!

 

Graviditeter og fødsler gjør noe med kroppen, uten tvil. Kroppen blir ikke helt slik den var. Det er ikke meningen heller. Det skal sette litt spor og vi skal være stolte av sporene. Vi har tross alt lagd verdens herligste skapninger, med våre egne kropper! Men jeg er ikke enig i at graviditeter og fødsler skal være legitime unskyldninger til å forbli overvektig. Det er det ingen som gagner noe av. Verken du selv og helsa di, eller barna, som skal følges opp i årene fremover. Absolutt alle har det bedre av at du tar vare på kroppen din, på lang sikt.

 

Vel, det var mine 3 faktorer, som gjorde at i alle fall jeg omsider klarte å lage meg et omtrent'ish mål.

 

Jeg er 38 år (straks 39), 168 høy og har født 1 barn.

 

Jeg er ifølge BMI normalvektig mellom cirka 57 kg - 70 kg og har valgt å sette det endelige målet mitt ved ca. 60 blank. For deretter å gi meg selv et vektbelte å boltre meg på rundt 60-62 kg. Holde vekten-vekt. Simpelthen fordi dette føles mest riktig og bekvemt for meg nå, både psykisk og fysisk, post-graviditet og på terskelen til 40-åra. Veier 61 kilo nå og har testet ut og liksom smakt på alle vekttallene nedover mellom 70 og 61. Og blir mer og mer sikker på at 60-62 er det mest riktige og fornuftigste for meg, idag.

 

Håper disse refleksjonene var til litt nytte, i alle fall!

 

Lykke til så masse med å finne din målstrek!

[Gjest Ninjastar]

Hei trønder og Bijou,jeg har også tenkt og fundert og lurt mye på akkurat det. Når er nok nok? Innmari vanskelig, synes jeg.

 

Jeg kan også bare svare for meg, hva jeg har tenkt og gjort og ikke fått til – også kan det jo hende at noen av de langtidsboende her inne på hold vekten kan komme med noen innspill etter hvert! Det hadde i hvert fall jeg satt pris på.

 

Da jeg begynte her inne på vektklubben for litt over to år siden, satte jeg et mål om 70 kg. Jeg er 166 høy og har normal BMI ved 68.8 kg (sånn omtrentlig ). Men normal BMI så jeg på som helt uoppnåelig da jeg veide nesten hundre. 70 var sånn passe utopisk, tenkte jeg da. Jeg hadde tidligere gått ned i vekt til rett under 80, følt meg flott og fin, og jeg tenkte at denne gangen vil jeg litt lenger ned. OG bli der (for der har jeg feilet et par ganger før...).

 

Etter det første året her inne, hadde jeg gått ned nesten 30 kg og så vidt snust på normal-BMI’en. Og da... da skjedde det noe rart i hodet mitt. Først klarte jeg 70, deretter så jeg 68-tallet. Og så begynte jeg å fabulere om å komme ned på 63-65, som Bijou sier, for å ha litt margin å gå på oppover.

 

I dag skulle jeg ønske at jeg hadde latt være å tulle slik, holdt meg til opprinnelig mål og begynt med stabilisering for et år siden. Men nei, jeg ville ned, lenger ned, liksom aldri fornøyd. Og med det resultatet at jeg nok mentalt ble litt lei hele vektnedgangen og slankefokuset – for i det andre året her inne på GR har jeg bare surret, dessverre. De siste månedene har jeg ligget rundt 71-74. Det hadde vært mye bedre og jobbet med stabilisering dette andre året, enn det tullet jeg har holdt på med.

 

Men på den annen side, når man går ned så mye på et år som jeg gjorde, så henger ikke hodet helt med. Ikke mitt, i hvert fall. Dette siste året har gitt hodet mitt sjansen til å «catch up». Og uten dette året, hadde jeg kanskje aldri klart å lande på noe som helst.

 

Nå har jeg satt målet mitt på 70 blank igjen, og tror det er riktig vekt for meg. Jeg vil da ha høyere BMI enn normalen (som jeg også veldig gjerne skulle oppnådd, nekter ikke for det, hehe!) Men jeg har endelig innsett at jeg, til tross for maaange kilo ned, aldri kommer til å få slanke lår og legger. Da jeg var under 70, hadde jeg utrolig slunkne pupper og dratt ansikt, og det var egentlig ikke så pent. Jeg trener mye styrke og har mye muskler, så for meg tror jeg det er greit å ligger over normalen vektmessig. Måling av kroppssammensetning på treningssenteret har vist at jeg har mye muskler og en fettprosent som er i det nedre området for jenter på min alder (jeg er 37). Jeg har jobbet mye med å aksepetere at det får være et «godt nok» mål på formen min.

 

En annen ting jeg hadde som mål da jeg begynte, var å få en sterk og frisk kropp som ikke var til hinder for å delta på noe sosialt. Dette målet har jeg hatt en tendens til å glemme oppi alt fokuset på tall-tall-tall, men jeg har tatt det frem igjen i det siste. For nå er jeg i mitt livs form, og i bedre form enn stort sett de fleste jeg omgås. Jeg har også en lavere hvilepuls enn jeg noengang har hatt i mitt voksne liv.

 

Så jeg tenker det kan være greit å ha noen mål som går på litt andre ting enn bare vekt. Det gir et litt bredere perspektiv og har i hvert fall vært til hjelp for meg i denne litt vriene bli-enig-med-seg-selv-fasen.

 

Nå har det seg sånn at jeg til alt overmål begynner på hold vekten-kurs neste uke, selv om jeg er 3-4 kilo fra der jeg vil være. Men jeg har et annet prosjekt på gang, jeg prøver å bli gravid, og akkurat nå føles det viktigere for meg å fokusere på stabilisering og en så sunn kropp som mulig. Blir jeg ikke gravid, kan jeg heller kjempe de siste kiloene om et år eller to.

 

Puuuh... her hadde jeg visst flere tanker enn jeg visste selv. Håper vi snart blir naboer her inne på hv, alle tre Jeg gleder meg enormt til den neste fasen og til å bevise for meg selv at jeg ikke bare er god på slanking, jeg klarer å holde meg her også. For det skal vi klare, ikke sant?!

 

 

[Gjest Solvane]

Kikker innom dette forumet, siden jeg håper å komme hit selv om ikke så lenge. Jeg er 164 cm høy, og veier 69 kg. Da jeg var 20 år, veide jeg 58-60 kg. Den gangen syntes jeg selv at jeg var for tjukk, men det synet har endret seg i løpet av årene Kjæreste, lite trening og stillesittende studier gjorde at vekta økte, og da jeg veide 75 kg, meldte jeg meg på GR-kurs i 2004. Gikk ned 11 kg. Den gangen satte jeg 60 kg som min idealvekt, så jeg nådde altså ikke helt målet mitt, men var ganske fornøyd likevel. Så endret livet mitt seg igjen, jeg har vært gravid og født 2 barn, og i fjor var vekta oppe i over 78 kg da jeg bestemte meg for å gjøre noe med det. Meldte meg ikke på kurs denne gangen, men brukte vekttklubben til å registrere mat og fysisk aktivitet. Sakte men sikkert har jeg gått ned i vekt. Samtidig justerte jeg idealvekta mi til 65 kg, av flere grunner. For det første har jeg blitt 40 år, og trenger ikke å ha kropp som en 20-åring. Har mer former nå, og det er helt greit. For det andre trener jeg mye mer nå enn tidligere, så jeg tror jeg har mer muskler. For det tredje har jeg tenkt å holde meg på en vekt som jeg kan vedlikeholde uten å passe på hver eneste lille kalori som kommer inn i kroppen. Det orker jeg bare ikke. Jeg elsker mat, og jeg har lyst til å kose meg uten dårlig samvittighet.

 

Håper du finner din idealvekt, trønder, og klarer å holde deg der. Kan du ikke prøve å stabilisere en stund og se hvordan det går? Det verste er jo hvis man alltid er på vei enten nedover eller oppover i vekt.

 

Som Ninjastar er jeg også i atskillig bedre form nå enn jeg har vært tidligere. Jeg føler meg veltrent og sterk, og det er fantastisk Planen er å komme ned til 65 kg før jul. Da skal jeg si meg fornøyd og bare jobbe med å ikke gå opp igjen, for dette orker jeg ikke å gjøre flere ganger. Er veldig spent på om jeg kommer til å si meg fornøyd på 65, men tror det. Jeg er normalvektig ved ca 67 kg, men føler meg allerede temmelig normal og sunn. Tror ikke folk tenker "overvekt" når de ser meg. Å være i god fysisk form er mye viktigere enn akkurat hvor mange gram over eller under idealvekta man er.

 

Håper også at jeg ser mer til dere her inne om en stund

[Henna]

Hei

Jeg vil bare takke for disse kloke innleggene på denne tråden. De fikk meg virkelig til å tenke meg om. Jeg har også alltid drømmen om å komme ned i 63-64 kilo (165 cm høy, men har de siste årene slitt skikkelig for i det hele tatt å ligge på 68 kg. Etter å ha lest disse innleggene bestemte jeg meg for at 68 kg var en helt OK vekt for meg. Jeg er jo da normalvektig og hvorfor skal jeg egentlig bli tynnere da? Jeg får også magert ansikt og slunkne bryster når jeg blir tynnere og det vil jeg da virkelig ikke. Jeg mener også at et fint ytre ikke bare avhenger av en tynn kropp, men likså mye hvordan man kler seg og er fin på håret, sminker seg fint osv. En annen ting er også at jeg er min i min livs form. Jeg har faktisk aldri i hele mitt liv vært så sprek. Jeg kan jogge 1 mil uten stans og det klarte jeg ikke når jeg var 20 år og 58 kg.

 

Nei, nå vil jeg ta en lang slankepause og prøve å stabilisere meg rundt 68 kg. Gå ut å kjøpe klær uten å tenke over at jeg egentlig skal ned noen kilo og kanskje kjøpe de for trange. Nå skal jeg pynte meg fint og finne klær som passer til min figur.

 

Ofte når man legger lista så lavt så er det veldig vanskelig å holde på den lave vekten over tid. Det har jeg selv erfart. Det er akkurat som om kroppen har en indre vekt som den vil ha. Det er jo viktig å kunne kose seg litt og ikke alltid bare leve på salatblader og gullerot. Nå har jeg funnet min en vekt jeg kan kose meg på i helgene og fremdeles holde vekta.

 

Det er jo en kunst bare å holde vekta også. Det er ikke lett for en som er vant til å slanke seg hele livet sånn som jeg har holdt på. Jeg vet nesten ikke helt hvordan jeg skal klare det. Men jeg får prøve å feil meg fram og derfor har jeg laget noen kjøreregler for når jeg skal ta aksjon osv.

 

Lykke til videre med hold vekten. Jeg har i alle fall flyttet inn på HV og har lyst å være her.