Endelig slank!

[Gjest Magan]

Jeg hadde grenser jeg også da min mor var frisk for å si det sånn. Da hun ble syk fløt det endel utover og jeg gjorde hva jeg ville egentlig. Ikke bra, det ser jeg i ettertid. Mutter`n maste aldri men kikket over brillene når jeg hadde gjort noe gærnt. Det funket.... Ok... nå har junior vært på besøk til sin bestemor i nordnorge,og han ser henne egentlig ganske sjelden, hvert tredje år eller noe sånt. Jeg snakket med henne i kvled og hun sa at en mer oppdratt og høflig ungdom skulle hun lete lenge etter. Jeg må si at morshjertet svulmet av stolthet.... Det sier faktisk lærerene på skolen hans også, så jeg må jo ha gjort noe rett da, takk og pris.... Det er ikke noe som gjør ett morshjerte stoltere enn at avkommet er snill og grei og oppfører seg.....

[Gjest anto]

Det er sikkert og visst. Jeg får lignende tilbakemeldinger om sønnen min og det er så deilig å vite at jeg kanskje kan puste ut og si at dette gikk bra. Det var så mange som sa til meg at jeg bare kunne grue meg til å få tenåring i huset og jeg har hørt og lest så mange spådommer om barn av enslige forsørgere at det er helt nifst.

 

Hittil har jo alle de spådommene slått fullstendig feil, og det er jeg VELDIG glad for. Men faktum er at jeg grudde meg aldri til å bli tenåringsmor, jeg gledet meg. Jeg liker tenåringer, og jeg synes det er fint når mennesker begynner å bli bevisst egen personlighet og former den slik de synes det er best for dem.

 

------------

 

En helt annen ting:

 

Hvor er frøken, minimeinme og Tone?

Bortevekk?

[Gjest rina]

Det må å få komplimenter på grunn av at unga er snill og grei det varmer skikkelig. Jeg hadde en mor, som mente når jeg var konfirmert kunne jeg styre det meste selv. Så var borte hver helg uten at hun visste hvor jeg var eller hvem jeg var sammen med. Mye festing. Så kanskje ikke så rart at jeg flyttet hjemmefra 2 dager etter at jeg gikk ut av ungdomsskolen. Flyttet da til søstra mi, å hadde nok litt andre rammer der ja.

Så frihet under ansvar for min del kalte jeg heller gidder ikke. Gidder ikke å sette grenser. Gidder ikke å se til at hu kommer seg på skolen osv.

Så unga mine får nok gjennomgå litt pga det. De skal ikke ha det som jeg hadde det ihvertfall. Men det går seg til.

[Gjest anto]

Åja, frihet under ansvar etter mine begreper betyr hverken "fri barneoppdragelese", "gjør som du vil" eller "jeg bryr meg ikke".

Det betyr bare at min sønn skal få lov til å utviklse seg til et selvstendig mennesker etter sine egne talenter og muligheter. Det foregår ikke helt uten veiledning, altså. Jeg er ikke helt gæern heller :-)

[Gjest rina]

Var ikke ment på deg Anto. prøver også å la barna ha frihet under ansvar, men ikke på samme måte som jeg hadde det:)

[Gjest anto]

Nei, det kan jeg veldig godt skjønne.

Det er ikke bra.. og kanskje enda verre nå... enn den gangen.

 

DU klarte deg bra, da.

Men jeg vet ikke.. tror vi var bedre rustet før.

På et vis.

 

Eller...?

[Gjest rina]

Tror absolutt vi var tøffere i trynet før ja... Er mye skumle psykiske lidelser blandt de unge i dag, så nesten man er redd for å åpne munnen å si de imot. (satt på spissen). Var nok mange som sleit før også, men ikke som de unge sliter idag.

Så hva gjorde oss tøffere da? Ikke vet jeg, men kanskje noen andre vet det?

[Gjest Positiva]

Jeg tror mange fra min generasjon (1963 +/-) aldri lærte å sette ord på tanker og følelser og får reaksjoner i kropp og sinn rundt fylte 40. Jeg kjenner mange rundt meg som sliter... Det er sikkert mange av min generasjon som gjør samme feil med sine barn som de har opplevet selv, men jeg tror mange er MYE mer bevisst på barnas mentale helse idag enn for 40 år siden.

 

På den annen side lever vi i et hastesamfunn hvor mange ikke har tid/tar seg tid til å SE barna sine, SE behovet for oppmerksomhet osv. Jeg er av den oppfatning av at det er akkurat det som er hovedårsaken til at ungdom skeier ut idag. De blir ikke sett. De føler seg ikke verdifulle. Og tro meg, det er ingen god følelse....

 

Hilsen

Oversett

[Gjest anto]

Det er noe å tenke på det der.

Jeg er jo ikke samfunnsforsker, men tenker en del tanker rundt det likevel.

Hva er det som gjør at naboen ble narkoman og ikke jeg?

Vi vanket i samme gjeng, gikk i samme klasse på skolen, likte den samme musikken og kjente de samme menneskene.

Et eller annet sted på veien skeiet hun ut, men jeg gjorde det ikke.

 

jeg husker første gangen vi ble tilbudt hasj. Midt i skolegården. Helt åpenlyst. Det var på 70-tallet og dop var kult for mange. Læreren så en annen vei. Den gangen. Hun takket ja og ivret for å få meg med. Kom igjen, 'a, du må jo prøve NOE i ungsomstida di! Men sprren min hadde allerede satt inn. Den er fysisk og sitter et sted midt i kroppen og heter NEI!!!!!!!!

 

Forskjellen mellom henne og meg? Jeg hadde en grense. hun hadde det ikke.

Jeg sa NEI! Hun sa ja,ja,ja.

 

Er det så enkelt at det er å ha lært å sette grenser - for seg selv?

 

For når ALT ANNET er så likt. Da er det bare grensene som står igjen?

Jeg må løpe på jobb, men dette lurer jeg veldig på.

 

KLEM og ha en fin dag

[Gjest rina]

Så kan man lure på hvor denne grensen kom ifra da? Jeg har også alltid hatt en null toleranse for stoff. Aldri prøvd noe som helst av det. Holdningene hjemmene ifra hjalp nok der. Jeg er også meget restriktiv når det gjelder barn og alkohol. Kanskje for mye, mener en del. Det er så sjeldent at unga ser jeg tar ett glass vin eller noe, så de tror jo knapt at jeg drikker. Dette pga dårlig erfaring selv, når jeg var barn. Samtidig er det kjempe viktig for meg at barna kan se at jo voksne kan kose seg selv uten alkohol. For det er vel en del som dessverre ikke kan det.

Barna vet hva jeg står for.

Dette med å se barna sine er også kjempe viktig. Man må kunne snakke med de og se de- på deres plan. Gjør man det og åpner opp for det de sier, så kommer det jammen mye kloke ting.

 

Ha en fin dag alle sammen:)

[Gjest Positiva]

Dere hadde de samme YTRE forutsetningene, men hva med de INDRE? Det er det som er så vanskelig - man ser ikke hvordan mennesker har det på innsiden. Men nå er det jo ikke noe likhetstegn mellom indre kaos og det å havne på skråplanet. Jeg vokste opp med KUN mormor <3 som det eneste trygge mennesket i min tilværelse og ble psykisk mishandlet av min far helt til jeg var 26 og brøt all kontakt. Men jeg vokste opp som "flink pike", sa nei til alle tilbud om hasj etc. og drakk ikke noe særlig alkohol før jeg var rundt 18.

 

Hvor mine grenser kom fra, er ikke godt å si. Mulig frykten for represalier holdt meg tilbake. Tror ikke egentlig det heller, for det fristet meg ikke å prøve hasj. Følte meg stolt når jeg som eneste på fest kunne si nei takk.

 

Så tro ikke på alt du SER. Det kan se flott ut på overflaten, men være katastrofe lenger inn....

 

Ha en fin dag!

 

Bente :-)

[Gjest Positiva]

Det er både og, det å ikke skulle drikke alkohol foran barna. På den ene side skal man vise at man ikke trenger å drikke alkohol, på den andre side skal man lære dem å ha et naturlig/sunt forhold til alkohol - vise dem at man kan ta seg et glass og la det bli med det. Å være synlig beruset foran barna, har jeg absolutt ikke sansen for.

 

Bente :-)

[Gjest LilleBett]

man setter for seg selv er vel til 7 og sist hva som utgjør forskjellen ja.....Men HVORFOR man setter ulike grenser for seg selv er vel et større spørsmål...? Hva gjør at noen synes det er spennende og utfordrende, mens andre synes det er galt? Her kommer de indre forutsetningene 19Bente63 nevner, inn i bildet tror jeg. Og de ytre, men skjulte forutsetningene (som legger mye av grunnlaget for de indre forutsetningene). -Hva var forskjellig hjemme hos nabojenta, enn hjemme hos deg selv? Det er nok mange ting som ikke er synlig for andre enn de innvolverte. Det trenger ikke være negativt ladde ting som vold, misbruk etc.....men kanskje foreldre som stoler for mye eller for lite? En storebror på skråplanet ELLER en altfor "prektig" storebror? At man blir "knust" av misforstått snillhet?

 

Eller så kan det sikkert være noe helt annet....men dette er min teori.....

[Gjest Snuppelure]

Like forutsetninger ja, eller ulike. Hva med sösken som vokser opp i samme hjem?

Jeg har to barn. Den ene totalsvholds (skremt fra hva som er opplevd og er i familien), den andre fester så overmåte at jeg som mor har värt bekymra i perioder, redd for om det er kontroll.

Jeg er ikke sikker på om noen av dem har kontroll, verken den som av frykt ikke smaker en dråpe eller den som er glad fri fugl og ikke har de strenge grensene, men som kanskje likevel har en grense.

Ikke enkelt å väre mamma, som ikke har greid å gi de omgivelsen en önska, ikke gi den stabilietet en skulle, men som har elska og elsker ungene sine grenselöst. Og DET vet de. Hver gang vi snakkes i telefonen sier vi det til hverandre. Jeg er så glad i deg, det er sluttreplikken hver gang. Helt fra de var små og jeg pakka dyna rundt dem.

De er fri, de lever sine egne liv, jeg blander meg ikke lenger borti noe. Et lite bekymringsspörsmål av og til kanskje, da blir jeg klappa på skuldra og får höre, slapp av mamma, det går bra. De kommer når de trenger råd og stötte eller bare blåse ut. Det vet jeg og erfarer jeg, men de får velge tid og sted.

Jeg kan ikke leve livet for ungene mine, det har jeg sett. Jeg kan ikke lenger löfte steiner bort fra veien deres, men jeg kan elske dem.

Er nok litt eldre enn dere og har litt eldre barn.

[Gjest LilleBett]

Og der ser man hele problemet med å oppdra barn, snuppelure. Det finnes ingen fasitsvar på hvordan man reagerer på de påvirkninger man får i oppveksten. Ulike mennesker blir ulike med samme behaoppfatter lik behandling ulikt og blir derfor ulike. Her spiller personligheten inn... Ser jo allerede på min sønn på 8mnd at personlighet er ikke noe man "påfører" et menneske. Man kan være med å påvirke den, på godt og vondt, men i utgangspunktet er den medfødt.

 

Igjen, bare min egen teori (påvirket av min pedagogiske utdannelse.....)

[Gjest anto]

Ja, hmm..

jeg mente nok at de indre grensene vi setter for oss selv er betinget av mange faktorer. Når jeg sier alt er likt, mener jeg livet generelt. je vet mye om hvordan de hadde det der hjemme, jeg bodde der i lange og mange perioder.

 

Jeg tror grenser er delvis genetisk betinget.

Delvis oppdragelsesbetinget (opplært til grenser).

Delvis omgivelsesbetinget (generelle).

Delvis miljøbetinget (venner osv).

 

Jeg tror ikke EN av disse er utslagsgivende alene.

Dessuten har noen rett og slett en genetisk disposisjon for å bli avhengige av rusmidler, og de vil jo bli avhengige raskere enn de som ikke har det. Tror jeg. Jeg vet ikke.. kanskje det ikke e rsånn. Kanskje det er viljen som styrer det hele, bevisst eller ubevisst.

 

Men diskusjonen er intressant.

[Gjest anto]

God morgen, alle sammen.

 

Frokosten er fortært, og jeg er klar for en handletur. Idag skal jeg ta med moren min på café, og det gleder jeg meg veldig til. Hun elsker det når jeg tar meg tid til det, og jeg har bestemt meg for å ta meg tid til sånne ting litt oftere. Så da sitter jeg der sammen med henne - og 30 andre damer på hennes alder på de omkringliggende bordene.

 

Dere vil ikke tro alt jeg får høre, det er skikkelig underholdende. Når man blir så gammel, spisses personligheten, tror jeg. Det er så tydelig hvem som er negative og misfornøyde, og hvem som er positive og fremdeles elsker livet. Tydelig hvem som er sure og grinete og hvem som har humøret og humoren i behold. VEldig lett å høre hvem som setter pris på de små tingene og hvem som er mer krevende.

 

Noen av dem er intelligente, vittige, smarte og vise. Andre er mer begrenset når det gjelder den typen ressurser. Artig. jeg gleder meg :-) De er et studium verdt alle sammen.

 

En dag skriver jeg kanskje en bok full av replikker ytret av gamle damer på café

 

Ha en fin dag alle sammen :-) KLEM

[Gjest rina]

Hørtes ut som en kjempe ide anto:)

Ja, det er morsomt å sitte å lytte til de som er rundt enn og høre litt her og høre litt der. Håper det ble en trivelig kafetur for deg og moren din.

[Gjest anto]

Hehe - kjempeartig!

 

Idag har de diskutert forskjellige typer rullatorer, og moren min har himlet med øynene. Oh well.. det trenger hun ikke, men det skal jeg IKKE si til henne :-)

 

Vi hadde det superhyggelig, forresten, og kaffen var god som alltid. Nam nam. Jeg elsker kaffe latte.

 

Har dere hatt en hyggelig lørdag da?

[Gjest Snuppelure]

Hei, her hos meg er det temperatur pes. Jeg slanger meg i skyggen, og det gode med det er at en ikke blir sulten.

Har tvinga meg til å gå turen min, og var så gjennomvåt av svette etterpå at jeg tror det ble doble trimpoeng :-)).

Ellers skeia jeg såpass ut i går at jeg fremdeles henger med örene.

Ha en flott kveld.

[Gjest anto]

Her har det virkelig HØLJEregna idag. Pøst ned som jeg vet ikke hva. Det har vært så DEILIG! Jeg har bare slanget meg inne hele dagen og pleiet forkjølelsen. Tror dette er etterdønning etter det jeg hadde i Canada. Æ'kker sikker, men... det kjennes ut som halen på hele greia.

 

Skal hilse masse fra Ellie76 som savner oss og ba meg hilse til ALLE her inne

 

Ha en super kveld - søndag.. you know. Ha en super weekend

 

KLEM

[Gjest rina]

Har vært ute sammen med ei venninne å spist middag og kjørt tur. Etterpå dro vi hit og har sittet ute på verandaen med levende lys og fleece pledd rundt oss, mens vi snakket og koste oss. Kjempe hyggelig.

[Gjest anto]

Hei!

 

Det er søndag morgen. Jeg har vinduet åpent mot regnværet og hikster inn den friske lufta. Jeg begynte å hoste igjen før helgen, så det jeg hadde i Canada er kanskje ikke helt borte enda. Det bestemte seg ihvertfall for å foreta en liten gjestevisitt, eller ihvertfall håper jeg at det blir med det. Ihvertfall hostet jeg meg våken kl 07.00 idag morges, og ble liggende og kjenne hvor deilig myk seng jeg har. Det føltes så godt mot kroppen. Kroppen, ja. Den føltes bra idag morges den også. Mye slankere enn før med myk hud og jmusklene som strammet under huden da jeg strakk meg. Herlig. Og best av alt: jeg trengte ikke å stå opp! Det er søndag. Jeg lå lenge og kjente på denne gode følelsen av velvære og frihet, og begynte å telle velsignelsene mine. De er mange. Og det hele begynte med en artikkel i A-Magasinet.

 

Artikkelen handlet om en mann et sted i Norge som hadde lidd kraftig av diabetes og holdt på å dø. Han var inn og ut av sykehuset, og familien visste ikke sin arme råd. Jeg kikket på bildet av ham fra denne tiden (for som alle gode artikler i denne kategorien, hadde de selvsagt trykket et før-bilde av mannen). Han må ha veid tett opptil 180 kg og så virkelig pløsete og syk ut. Det var tydelig å se svetten på overleppa hans, og i hodet mitt spilte jeg av filmen av mannen som en pesende hval som konstant tørket overleppa med ermet på genseren. Det var ikke noe hyggelig bilde. Men mens jeg leste videre, så jeg tydeligere og tydeligere at denne mannen begynte å forme et mål for seg selv. Det som var interessant, var ikke målet hans, men det faktum at han fokuserte mer på virkemidlene enn på målene.

 

"Det som skulle til, var en skikkelig opprydning på tallerknen", da han.

 

Og jeg vet ikke om det er et produkt av min egen fantasi, eller om artikkelen faktisk viste fram tallerknene, men jeg ser dem levende for meg. Den ene full av bacon, poteter dryppende av fett og loff med feite lag med smør. Alt er gult, hvitt og gustenbrunt og hjerteskjærende ekkelt. YUCK!

 

Ved siden av er tallerknen han ryddet opp på. Den er fargerik og spennende, med crispy salat, grønn-grønne argurskiver og saftige tomater. Det er grovt brød med en stripe olivenolje på, en stilig pepperkvern står ved siden av og hele saken er virkelig innbydende. Bedre reklame kunne ikke Opplysningskontoret for Frukt&Grønt ha ønsket seg, dersom det finnes et slikt kontor. Jeg vet at det finnes et for kjøtt, det må sikkert finnes et for frukt og grønnsaker også. Tallerknen hans var rød, grønn, hvit, oransje og veldig veldig innbydende. Den andre fettdryppende saken fikk magen til å velte seg.

 

Denne artikkelen, selvfølgelig sammen med en hel haug med andre små, men likevel betydelige innspill til hjernen min, gjorde at jeg også ryddet opp på tallerknen min. Denne mannen hadde gått fra å være nesten død, til å være en minst 90 kg slankere og mer atletisk mann med frisk hud og sunn holdning. Han påstod at han hadde gått fra et liv som død, til et liv som levende, og best av alt: han hadde kastet alle medisinene.

 

Jeg tenkte som så at hvis han kan, så kan jeg også. Og ryddet opp på tallerknen min. Dette førte til at jeg blant så mange andre søndager, også denne søndags morgenen finner meg en stor tallerken med friske grønnsaker og en ekstra frukt til mitt grove brød laget av spelt, linser, frø og kjerner. Nam nam.

 

Da jeg så den tallerknen for mitt indre øye, ble det litt sånn løp og kjøp stemning hjemme. Og nå kan jeg egentlig ikke tenke meg den fargeløse, feite greia de kaller søndagsfrokost lenger. For får man ikke bare lyst til å kaste seg over alle de sprø, saftige, fargeriek fristelsene og glemme den andre tallerknen?

Det fikk ihvertfall jeg!

 

Ha en superfin søndag alle sammen.

 

KLEM

 

P.S. Jeg har sluttet med medisinene

[shhhh]

For ett herlig innlegg Antonia! Fikk frysninger jeg... og kjenner hvor glad jeg er for at jeg også har tatt det valget - å leve sunt -

 

*gliiiis*

 

Nyt Søndagen og LIVET!

 

[Gjest Snuppelure]

Dette innlegget ditt trengte jeg i dag, Anto.

Tusen takk.

Igjen!