Søk i nettsamfunnet

Nå starter livsstilsendringen og reisen for å finne tilbake til den personen jeg egentlig er (og vil være) 😅 For å komme dit må jeg kvitte meg med en del «bagasje». Nærmere 20 kg må bort og jeg må starte nå!

Hvordan få til denne livsstilsendringer jeg ønsker meg? Jeg synes ikke jeg har tenkt annet enn mat og vekt så langt tilbake som jeg kan huske. I gode perioder med kontroll, og altfor mange og lange perioder helt uten. Til nå har jeg klart å holde overvekten på maks 10-15 kilo på det meste, men i familien min er mange store, og det blir helt sikkert min framtid om jeg ikke endrer meg er jeg redd. Mat er viktig for meg. Ikke bare sånn sykelig overspisende viktig. Men jeg virkelig koser meg med mat. Liker å lage mat. Spise den. Sammen med godt drikke. Og det finnes så mye å prøve, så mye å smake. Noen ganger er også livet tungt og vanskelig. Og da er ofte maten den eneste gleden jeg opplever å ha. Jeg vet det ikke er sånn, jeg har både mann og barn, foreldre, venner og dyr i livet mitt. Frisk er jeg også, og har hver dag en jobb å gå til som jeg trives i. Nå har jeg kommet til et punkt der jeg ikke orker mer... ikke mer vektklubb, lavkarbo, overtrening, nulltrening eller overspising. Men jeg tror ikke på noe annet heller. Hvorfor skulle jeg plutselig klare det? Håpløsheten kommer snikende, framtiden er skremmende. Jeg jobber mye med psyken nå. På totusentallet slutta jeg å røyke. Røyken var også en stor glede for meg. Men som langsomt ville ta livet mitt. Jeg klarte slutte med den allikevel. Det styrker meg litt. Men da hadde jeg maten. I grunn fikk den en større plass da, når jeg tenker meg om... Denne gangen er en ting annerledes. Jeg ønsker ikke en hurtig nedgang. Jeg har lagt kalorier p å i stedet. Slik at jeg i større grad kan øve meg i å spise normalt, men fortsatt ligge litt under og sakte tape vekt. For hva er egentlig normalt når du har vekslet mellom lavkalori, lavkarbo, pulver, overspising og faste i hele ditt liv? Nettop fordi jeg tenker litt annerledes tør jeg også øyne et lite håp om at jeg denne gangen faktisk skal kunne få et normalt forhold til mat. Men jeg kunne virkelig trenge litt hjelp av dere som kjenner dere igjen. Hvordan har dere fylt tomrommet maten har hatt? Har dere klart å få et mer avslappet forhold til det å spise? I dag kastet mannen de to siste pizzastykkene fra helgen. Jeg trenger det akkurat nå. Til tross for at jeg går på kurs og logger alt. Men håpet mitt er at jeg en vakker dag skal spise meg passe mett. Og at jeg ikke ofrer restene en tanke før jeg trenger nytt påfyll av mat. Når jeg tenker meg om kan den friheten virke som en glede... søndagsklem fra meg🍁

Då har eg meldt meg på nettkurs. Eg har kjent på minimalt med overskudd, dårlig søvn og generelt lav livsmotivasjon for tida. Grusomt å skrive det siste der, kjenner eg... Eg er 34 år og har tre viltre barn i alderen 3-8 år som eg ønsker å ha meir overskudd til. No føler eg meg som en meget sliten og trøtt mamma og det er ikkje det minste fair overfor dei! Mosjon har det vore så som så med den siste tida - egentlig det siste halvåret. No må eg trakke litt på gassen, sånn at eg får lufta hjerna og kroppen min. Eg drikk altfor mykje kaffi og altfor lite vatn. Noken gonger får eg så sinnsjuk halsbrann at eg føler at eg er på nippet til å spy. Kostholdet mitt er ikkje på stell - too much snacks, snop og brus midt i veka og null fokus på kva eg putter i meg når eg kjem heim frå jobb. No er det på tide å ta grep før kiloane tikker inn på vekta og eg slutter å gå på vekta fordi at talet som møter meg er så langt utenfor det eg er komfortabel med. Eg er 1.71 cm og vekta tipper mellom 90-91 kg. Håper eg finn noken likesinna her inne som slit med noke av det samme.