Slank og spretten!

[Gjest Ninjastar]

Nå meldte det seg mange tanker her, gitt..

Nei, hvorfor skal det være så vanskelig med denne motivasjonen? Jeg skjønner heller (fortsatt!) ikke hvordan alt kan gå på skinner og være superenkelt i lange perioder av gangen, for deretter plutselig bli kjempevanskelig nærmest over natta. Hvordan beholde motivasjonen og godfølelsen over lang tid?

Jeg har ikke svaret. Men jeg vet at mange sliter med samme, det er jo bare å se på alle som kommer inn her på forumet, fulle av pågangsmot og optimisme - for plutselig å bli borte.

Ett av mine "våpen" mot at dette skal skje meg, er at jeg har erklært (mange ganger!) at jeg skal bli her. Punktum. Jeg skal IKKE bli borte fra forumet, det tror jeg vil gjøre at fokuset mitt i de dårlig periodene fort blir borte, og at de gamle strutsehodetendensene mine kommer forsterket tilbake.

Jeg mener, jeg smugspiser fortsatt sjokolade og kake... Selv om jeg teller kalorier samtidig. Skrudd i hodet Trodde jeg var ferdig med det, men jeg har tatt meg selv i å gjøre det noen ganger de siste månedene.

Og i slike perioder, kommer i hvert fall ikke min motivasjon av seg selv. Så derfor har jeg bestemt at jeg blir her. På godt og vondt! Jeg ser ikke på dette som et ferdig prosjekt før jeg har klart å gå ned det jeg vil, og deretter holdt vekten i mange år. Min historie med jojo-slanking tilsier at dette nok er en jobb for livet... Og det må jeg vel bare akseptere. (Jeg er fortsatt i prosessen med å akseptere akkurat det...)

 

Og forresten.. apropos det å bli her inne. Du er altså ikke ensom her, og blir det ikke heller! Vi har jo faktisk inngått en pakt om ikke plutselig å forsvinne herfra uten å gi beskjed (Slippe, Nickii og jeg var i hvert fall med på det, husker ikke i farta hvem flere?), så du er i hvert fall "stuck" med oss, om ikke annet.

 

Det du skriver om å se tilbake på livet sitt, og vite at man ikke har slitt med overvekten hele tiden man fikk til rådighet, det var faktisk et av mine "oppvåkningsmomenter" da jeg tok tak da jeg nok en gang nærmet meg 100 kilo. Kjenner meg veldig godt igjen! Etter å ha slitt med vekten alle 20-årene (og dermed gått glipp av utrolig mye morsomt og sosialt) og halve 30-årene, fikk jeg nærmest en åpenbaring. Nei, jeg VIL ikke dette resten av livet. Helt uaktuelt!

 

Og de tankene vender jeg tilbake til når det butter i mot. Alternativet til å gi opp vektprosessen, det eksisterer sånn sett ikke for meg. Så får heller ting ta lenger tid. Nå har jeg brukt snart et år på å vase rundt på oversiden av 70-tallet. Men i det store bildet er det jo mye bedre at jeg har holdt meg der, enn at jeg har blåst opp til +90 igjen. (Prøver jeg å fortelle meg selv når jeg er frustrert over at målet ikke er nådd ennå )

 

Skulle likevel gjerne hatt en enda bedre oppskrift på hvordan holde på den gode motivasjonen. Men det hjelper å snakke om det her inne, synes jeg. God støtte i høre at andre sliter med det samme som meg selv, og at jeg ikke er unormal av den grunn, hehe. Og alltid trøst og oppmuntring å hente

 

Vi får bare stå på, ikke noe annet som nytter!

[Gjest Krusmynte]

Kjenner meg godt igjen i veldig mye av det dere skriver over, både i forhold til motivasjon og også i forhold til å la vekt og mat på en måte styre livet litt. Akkurat nå er jeg i en periode der jeg er godt motivert etter å ha vært borte fra slanking og forumet i nesten et år (bare innom av og til). Da jeg fant den igjen hadde jeg gått opp ca. 6 kg bare siden november, men heldigvis tok jeg grep før jeg hadde fått på igjen de 20 jeg gikk ned i forrige motivasjonsperiode. Jeg føler meg enda mer motivert denne gangen - ny jobb med mye mer trivsel i hverdagen har hjulpet godt på, men det som virkelig gav meg sparket denne gangen var at jeg fant et bilde av meg selv fra jeg var på det slankeste for rundt 10 år siden. Vanligvis ville jeg nok synes fryktelig synd på meg selv for at jeg har latt meg forfalle sånn igjen og funnet trøst i sjokolade, kaker (gjerne de to i kombinasjon....), men denne gangen var reaksjonen helt annerledes - mer av typen "F*** - sånn vil jeg være igjen!!!". Jeg satt og tenkte litt på hvordan jeg hadde det da - følte meg mye bedre fysisk, var mye mer utadvent, var ikke redd for å ta kontakt og prate med verken fremmede eller litt perifere bekjente osv osv. Jeg gikk mer på byen, jeg flørtet med mannfolk, hadde en "kjæreste" (var liksom aldri helt offisielle) en stund og var ikke redd for å kle av meg foran han. Gikk sporenstreks inn på nettet og meldte meg på kurs, for i motsetning til hvordan jeg trodde jeg skulle reagere (altså trøstespise) fant jeg ut at sånn vil jeg ha det igjen.... Jeg tør nemlig å gi vekten litt av skylden f.eks. for at jeg er singel, samtidig som jeg vet at det er jo egentlig noe ganske alvorlig i veien med hodet mitt siden jeg innbiller meg at folk ikke vil ha noe å gjøre med en som er overvektig. Men det er jo et helt annet problem...

 

Jeg synes det er dumt at vi lar vekten og maten styre så store deler av livene våre. Du skriver at du har trukket deg unna sosiale settinger fordi du enten har følt deg for stor eller fordi du går på en eller annen diett og ikke kan spise det samme som andre. Been there, done that! Og det er en vond følelse å ha. Selv har jeg heller aldri vært den som har tatt med meg mat som jeg kan spise til sosiale arrangementer - ser at mange her inne gjør det, men for meg har det blitt ubehagelig mye oppmerksomhet rundt det som jeg ikke vil ha, og derfor har jeg latt være. De eneste unntakene er hvis jeg har blitt bedt om å ta med meg f.eks. en kake til et selskap, da har jeg gjerne laget kake etter Grete Roede oppskrift og bare spist av den selv uten at andre har visst at det er "slankekake".

Jeg føler at maten styrer store deler av livet mitt. Jeg har et litt forskrudd forhold til mat (det finnes alltid en unnskyldning for å unne seg noe ekstra godt, og det er liksom aldri nok med bare en - spis gjerne til kvalmen kommer) og det er ufattelig slitsomt! Så jeg vet at for å holde vekten når jeg endelig blir ferdig - for jeg SKAL bli ferdig - så må jeg jobbe voldsomt hardt med forholdet mitt til mat, tankene mine rundt det osv. Ikke minst klare å gi slipp på følelsen av forsakelse hele tiden. For det er jo det jeg føler at jeg gjør når jeg slanker meg - forsaker ting. Det blir jo nesten en hel liten sorgprosess å vite at jeg ikke vil kunne spise hvor mye sjokolade jeg vil hvor ofte jeg vil dersom jeg ikke skal gå opp igjen. Hvordan jeg skal klare å bli kvitt disse tankene vet jeg ikke helt enda, men arbeid pågår....

 

Beklager, det var ikke meningen å komme inn her og "kuppe" tråden, men kjente at jeg ble veldig engasjert av det dere pratet om og hadde plutselig masse på hjertet. Nå skal jeg gi meg og heller gå og fylle vannflasken og ta meg et lite mellommåltid i et forsøk på å opprettholde den flinke tralten jeg har vært inne i de siste ukene.

[Elli77]

Å,Krusmynte, du skriver om meg, jo! Akkurat sånn som jeg føler det. Flaut å innrømme, men vekt og mat har styrt altfor masse. Jeg er også mye mer sosial og utadvendt når vekten er ok, er med på masse gøye ting, tar ting på sparket og er ikke redd for å være med på sporty ting heller. Når jeg er i dårlig form/høy vekt sånn som nå så trekker jeg meg bare unna. For det første fordi jeg ikke har så mange klær som passer lenger. Blir ille til mote av å se de flotte skjørtene og skjortene som ligger så fint i hyllen... Er ikke lengre siden enn før jul de passet.

 

Før jul.. ikke så lenge siden, det - men verden ser fullstendig annerledes ut. Da følte jeg at kroppen min passet inn sammen med andre og det var en deilig følelse. Det er noe med å føle seg mindre vellykket når man er større enn man føler seg komfortabel med.

 

Tror det MÅ sitte i hodet. Jeg har prøvd Grete Roede kurs sikkert 8-10 ganger, Libra, Fedon, "fisk, kyllingbryst og brokkoli", diverse slankepiller kjøpt på helsekost (Ja, jeg vet....jeg kjøpte de selv om jeg visste de ikke kom til å virke), diverse bøker etc - og ikke minst trent meg ihjel i perioder

 

Både kursene og treningen har hjulpet og ikke minst har jeg vært aller flinkest når jeg har gått ned helt på egenhånd, men jeg har aldri, aldri blitt værende. Det er et eller annet som skjer i hodet mitt som jeg må finne ut av - men hvordan? Og jeg tror heller ikke på å bruke det mentale som en unnskyldning for å ikke gjøre noe med vekten.

 

Ooops, nå skriver jeg om helt andre ting enn det jeg egentlig hadde tenkt å svare deg med, Krusmynte Uansett, innlegget ditt traff meg virkelig godt!

 

Kan du skrive litt mer om tankene du har nå ang det å gå ned i vekt og klare å motstå fristelser?

[Elli77]

Ninjastar; jeg er absolutt med på å holde meg her. Hvis du ser under nicket mitt så står det "member since 2005"!!!! DET må jo være en vekker for meg...!!!!??! 2005, folkens! Slå den :-)Nå ble jeg faktisk enda mer flau enn jeg ble over browniesen til frokost..!

[Gjest Slippe]

Ååhhh, kloke jenter!! Så mye ærlig selvransakelse og vilje til å dele med andre som det finnes her inne, er garantert årsaken til at jeg er her jeg er i dag, kun få og små kilo fra målet.

 

Som Ninjastar sier, denne "pakten" som sier at vi ikke stikker i skam når det butter, den er virkelig, VIRKELIG viktig for meg også.

 

Den gamle klisjeen "sammen er vi sterke" har absolutt noe i seg, og siden vi fortsatt er her og drøfter dette - ja da tror jeg vi klarer det sammen også.

[Gjest Ninjastar]

Hør-hør, Slippe. Veldig enig

 

Burberry, bare kjapt innom for å ønske deg en fin bursdag før jeg forsvinner vekk fra forumet for resten av uken. Bursdag må feires!