Nye mål og nye veier

[Nickii]

Da var et nytt år i gang igjen! Da er det vel tid for å reflektere litt også kanskje…

 

Tankene mine i høst surret veldig rundt hvorvidt jeg skulle orke å holde på lenger. Jeg har vært her i over 6 år, og er faktisk ikke så veldig mye nærmere målet enn da jeg startet. Jeg har fundert på om det er verd å fortsette, til tross for mine utallige erklæringer om at «jeg gir aldri opp»!

 

Jeg er en veldig typisk jojoslanker. Har prøvd mange forskjellige angrepsvinkler og metoder. Men før eller siden har det altså gått ad undas. Alle disse feilene har gjort meg ganske klok, tror jeg. Kan mye teori og er veldig rask til å gi råd til andre. Jeg er bare skikkelig dårlig til å følge dem selv! Så valget står veldig klart for meg nå. Enten må jeg gi opp og takke for meg, eller så må jeg velge å bli her samtidig som jeg begynner å lytte til meg selv! Tålmodighet må til og jeg må nok innse at her inne kommer jeg til å bli værende i lang, lang tid… Og valget er vel ikke så vanskelig, ettersom jeg trives utrolig godt her

 

Målet for 2015 skal ikke måles i antall kilo. Målet er å slutte med jojo-slankingen. Målet er å bli sprekere, sunnere og friskere. Målet er å bli fastere og sterkere. Målet er å bli glad i meg selv og i livet mitt. Målet er at humøret mitt skal defineres av noe annet enn badevekten! Målet mitt er å leve godt!

 

Høres kraftig ut som en livsstilsendring, som jo ER en av «metodene» jeg har prøvd før. Forskjellen denne gangen blir at jeg skal dyrke tålmodigheten. Jeg har jo god tid, forhåpentligvis

[Nickii]

Dag 4. Dette går ganske bra så langt! Fokuset om dagen er på kostholdet, som ble veldig skakkjørt i desember. For å gå ned i vekt bør jeg ideelt sett ligge på 1200-1300 kcal. Men det klarer jeg ikke over tid, så nå har jeg bestemt meg for å ligge på mellom 1600-1800. Det er ikke sikkert det vil gi noe særlig utslag på vekta, men jeg er sikker på at når jeg kommer godt i gang med treninga vil jeg få litt mer muskelmasse og mindre fettprosent, så får heller vekt være vekt

[Gjest Allvær]

Dag 4. Dette går ganske bra så langt! Fokuset om dagen er på kostholdet, som ble veldig skakkjørt i desember. For å gå ned i vekt bør jeg ideelt sett ligge på 1200-1300 kcal. Men det klarer jeg ikke over tid, så nå har jeg bestemt meg for å ligge på mellom 1600-1800. Det er ikke sikkert det vil gi noe særlig utslag på vekta, men jeg er sikker på at når jeg kommer godt i gang med treninga vil jeg få litt mer muskelmasse og mindre fettprosent, så får heller vekt være vekt ;)/>

 

Hei, Nickii

Du høres ut som meg, opp og ned i vekt og stadig nye metoder. Jeg ble dog litt bekymret når du sa at du har vært her i 6 år uten å ha gått særlig ned i vekt, kommer dette av at denne livsstilen som grete roede fører ikke virker, eller at du, som meg, ikke klarer å gjennomføre og endre livvsstilen?

[Nickii]

Jeg kan vel dessverre ikke skylde på Grete Roede for dette her, hehe!

 

Jeg har gått ned mange ganger i løpet av disse 6 årene, men jeg har en tendens til å bli veldig utålmodig hvis vekta stopper opp eller går veldig sakte ned over flere uker. Så finner jeg ut at jeg skal få fortgang i sakene og setter i gang med noen nye tiltak. Disse fungerer som regel i noen uker, men så sprekker jeg... Jeg opplever at jeg kommer inn i en slags tilstand hvor jeg blir i dårlig humør, ofte sulten og får et stort søtsug. Dette fører med seg en slags likegyldighet og jeg gir blaffen i om jeg legger på meg. Mat, snacks og snop blir umulig å stå imot. Dette varer gjerne såpass lenge at jeg legger på meg alle eller nesten alle kiloene jeg hadde slanket bort. Så plutselig er motivasjonen tilbake, jeg er kampklar og har ingen problemer med å starte på nytt...

 

Jeg har en teori om hva som skjer, men likevel går jeg i den samme fella gang på gang, fordi jeg tror jeg har funnet en ny løsning

 

Når man går ned i vekt får kroppen signaler om at det er en matmangel. Disse signalene vil bli sterkere dess mindre man spiser og dess mindre fettprosenten er. Muligens er det også individuelt hvordan kroppen lar seg påvirke av disse signalene. Og jeg tror nok heller ikke det er noen fordel at man har vært overvektig over lengre tid. Dette vil føre til det du sikkert har hørt om "sparebluss" eller "sultmodus". Kroppen går i forsvar for å bremse eller reversere vekttapet. Forbrenningen går ned, opptaket av næringsstoffer skrus opp, man får mer lyst på kaloririk mat, søtsug, sultfølelse, nedstemthet, irritabilitet, slapphet osv. Når man er oppe i startvekt igjen får verdiene i kroppen stabilisert seg, faresignalene stopper opp, og "symptomene" forsvinner.

 

Grete Roede fungerer for de aller fleste fordi man spiser nok mat som hindrer at kroppen kommer i denne panikk-tilstanden. Derfor er jeg nå innstilt på å være tålmodig og å ikke være så redd for å spise nok mat

[Nickii]

Den første uken er gått. Det har vært mye lettere å kutte snopet enn jeg fryktet. Har hatt noe søtsug, men det høye inntaket av mat har hjulpet veldig på.

 

Jeg hadde et lite mål om å la være å veie meg så ofte, men der har jeg vært svak gitt. Men jeg skal ikke være så streng med meg selv der. Gamle vaner er ikke så lett å bli kvitt, men med litt tålmodighet så skal jeg nok greie å trappe ned på veiingen også.

 

Et annet mål jeg hadde var å komme i gang med trening. Der var jeg nok så tungstartet, men kom meg på spinning i går, så da er det gjort. Øktene for denne uken er planlagt, så jeg anser meg selv som i gang igjen

 

Alt i alt så har det vært en god uke!

[Koalamamma]

Godt nytt år Nickii! Ja jeg er tilbake og ser ut til at jeg er tilbake i 10-20kg forumet for jeg har gått kraftig opp i jula og er nå stoppet opp på 83,5. Snakk om nedtur! Og de 9000,- jeg har betalt for kurs og gull-medlemsskap det siste året er absolutt bortkastet for jeg er tilbake til start og vel så det!

Din tilnærming høres lur ut for selv er jeg så lei at jeg nesten spyr av telling, registrering osv. Men har greid å stoppe opp, ikke sjokolade og snop hele tiden og litt mindre porsjoner , magrere mat osv så får håpe det gir resultater etterhvert. Sykler stort sett til/fra jobb/barnehage men det er stort sett det jeg får av trening så kanskje prøve å øke litt?

Vi er vel litt like der du og jeg, gir ikke opp selv om vi går på snørra gang etter gang

[Nickii]

Det er dessverre så alt for lett å tulle på seg kiloene igjen. Tenk at jeg i sommer var nede på 56 tallet! Stabiliserte meg på 59 og lå der en god stund, så begynte det å sige sakte på igjen, før det tok helt av i desember endte opp på over 65 kilo igjen ved nyttår

 

Som om ikke det var nok, så kom jeg aldri i gang igjen med trening i høst og er nå i elendig form, mistet massevis av muskelmasse, så fettet har nok økt mer enn det rene kiloantallet som vises på vekta. Merkes veldig godt på klærne! Men sånn ble det dessverre denne gangen. Og jeg kan heldigvis gjøre noe med det og min nåværende tilstand ser jeg bare på som midlertidig. Til våren er jeg nok både sprekere, sunnere og litt slankere.

 

Jeg veier og registrerer mat og trening nå. Har kjøpt fullversjon av appen lifesum og er veldig fornøyd med den. Så får jeg se hvor lenge jeg orker å bruke den. Men greit nå i starten, for jeg har en tendens til å spise alt for lite mat hvis jeg ikke følger med. Noe som gjerne fører til veldig sprekk før eller siden...

[snupsipups]

Hei

 

Var nesten litt rart å lese tråden din Nickii, det var akkurat som jeg skulle lest en beskrivelse av meg selv. Jeg har vel vært jojo slanker siden jeg var 19 år, dvs over halve livet. Jeg har også prøvd alt mulig og har gått ned i vekt utallige ganger og vært super fornøyd med resultatet. Men har jeg noen gang greid å holde den? Neida! Og her er jeg igjen og i gang med en ny runde. :/

Roede metoden er nok den metoden jeg har likt best av alle alternativene jeg har prøvd. Og ja, den virker godt. Men jeg har også akkurat sånne episoder som du beskriver, at søtsuget blir alt som betyr noe og man gir helt blaffen i hvordan vekta utvikler seg. Og det stopper ikke før man er tilbake til utgangspunktet.

 

Så et tv program nylig, kunne det være puls tro? Der forsket de på slanking. Der viste det seg at når man gikk ned i vekt ble hvilestoffskiftet mye lavere, man ble mindre mett av samme mengde mat og man måtte trene hardere for å forbrenne samme mengde kalorier. Så kroppen motarbeider oss aktivt, kanskje derfor det er så vanskelig å holde vekta. Men noen greier det jo, hva gjør de annerledes enn oss da? Da jeg så programmet satt jeg å håpet på at de skulle finne opp en medisin som gjorde det lettere å holde vekta. Kanskje en gang i fremtiden?

[Nickii]

Det er ikke noen tvil om at kroppen motarbeider oss, og til og med får hjernen med på laget...

 

Jeg har også fundert på hvorfor noen klarer dette bedre enn andre... Kanskje er det bare sånn at vi er forskjellige, at noen kropper har lettere for å "akseptere" en lavere vekt. Skulle ikke tro det hadde noe med metode å gjøre i alle fall, fordi det er jo så mange som lykkes med ulike metoder...

 

Jeg har prøvd å lese en del om dette med metabolisme og forbrenning, men det er veldig kompliserte prosesser. Det inntrykket jeg sitter med er at det er veldig mange faktorer som innvirker på dette systemet. Vitaminer og mineraler som kroppen må ha for at forbrenningen skal fungere optimalt. Hormoner som sender signalstoffer... Og alle forhold som kan påvirke hormonene: stress, søvn, mosjon, matinntak, fettprosent ++ Og med tanke på alt det, så er det kanskje ikke så rart at det ikke har kommet en mirakelpille som kan hjelpe på vektproblemer ennå...

 

Det kan jo hende kroppen blir litt ekstra sensitiv etter å ha blitt slanket utallige ganger. Og at den blir rask med å sende ut faresignaler og starter motarbeidingen. Så derfor skal jeg prøve nå å være ekstra tålmodig og varsom. Gi kroppen et inntrykk av at her er det ingen fare på ferde. Hvis den får tid nok, så kanskje jeg ikke kommer til det punktet hvor bremsen settes på og jeg er i full revers igjen...

[Bijou]

Damer, nå tillater jeg meg å kaste en brannfakkel (?) inn her fra sidelinjen... og skyndte meg fort ut igjen!

 

Det er (som oftest) ikke kroppene deres det er noe "galt" med, men hodene.

 

3 kjappe tips til å komme i mål:

 

- Glem å "lytte til kroppen". Juster heller hodet. Få det inn på riktig kanal - og hold det der! Til det kjedsommelige... Det er aller mest hodet vi må jobbe med, hvis vi vil komme i mål. Drit i hva kroppen vil, sånn grovt sagt. Det er uansett kostholdet som teller mest, og det sitter ikke i armer og bein, eller rygg, men i hodet.

 

- Ros dere selv, hele veien! Ikke snakk ned om dere selv og resultatene deres, samme hvilken vei det går. Ok, et hjertesukk i blant er kanskje nødvendig. Men mer ros enn ris! Definitivt. Og ikke på papiret, her inne, men inni hodene deres. Det er der det teller. Dere gjør en kjempejobb - og det er bare tull å bruke energi på å rise seg selv, i det uendelige. Dette er en lang prosess. Vær tålmodige, og tenk godt om dere selv. Hele veien. Tenk AT dere skal i mål, ikke HVIS.

 

- Reis dere opp UMIDDELBART etter at dere har gått på trynet. En kilo er greit å legge på seg, etter en festlig helg. Men ta tak i den allerede dagen etter! Og alarmklokkene må stilles inn til å kime når det blir 2 og 3 kilo ekstra. Da må dere sette inn alle kluter med det samme. Pronto! Ellers blir det til slutt både 5 og 10 kilo.

 

Dette klarer dere - kom igjen!

 

(Og der skynder jeg meg fort ut igjen! )

[lynga]

Det er godt å lese at jeg ikke er alene med følelsen av å "aldri" lykkes med å gå ned/la være å gå opp igjen. Kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse; Nicki. Og jeg tror Bijou har rett i at det er hodet som er problemet. Den saken jobber jeg med nå. Så får vi se om det hjelper. Uansett ønsker jeg oss alle at vi lykkes med det vi har som mål. Motiverende å være flere i samme båt.

Damer, nå tillater jeg meg å kaste en brannfakkel (?) inn her fra sidelinjen... og skyndte meg fort ut igjen! :rolleyes:/>/>

 

Det er (som oftest) ikke kroppene deres det er noe "galt" med, men hodene.

 

3 kjappe tips til å komme i mål:

 

- Glem å "lytte til kroppen". Juster heller hodet. Få det inn på riktig kanal - og hold det der! Til det kjedsommelige... Det er aller mest hodet vi må jobbe med, hvis vi vil komme i mål. Drit i hva kroppen vil, sånn grovt sagt. Det er uansett kostholdet som teller mest, og det sitter ikke i armer og bein, eller rygg, men i hodet.

 

- Ros dere selv, hele veien! Ikke snakk ned om dere selv og resultatene deres, samme hvilken vei det går. Ok, et hjertesukk i blant er kanskje nødvendig. Men mer ros enn ris! Definitivt. Og ikke på papiret, her inne, men inni hodene deres. Det er der det teller. Dere gjør en kjempejobb - og det er bare tull å bruke energi på å rise seg selv, i det uendelige. Dette er en lang prosess. Vær tålmodige, og tenk godt om dere selv. Hele veien. Tenk AT dere skal i mål, ikke HVIS.

 

- Reis dere opp UMIDDELBART etter at dere har gått på trynet. En kilo er greit å legge på seg, etter en festlig helg. Men ta tak i den allerede dagen etter! Og alarmklokkene må stilles inn til å kime når det blir 2 og 3 kilo ekstra. Da må dere sette inn alle kluter med det samme. Pronto! Ellers blir det til slutt både 5 og 10 kilo.

 

Dette klarer dere - kom igjen! :)/>/>

 

(Og der skynder jeg meg fort ut igjen! :P/>/> )

[lynga]

Prøver å legge inn lenke til weight ticker, men får det ikke til. Noen som har tips?

[Gjest HiLo70]

Kjenner meg så veldig igjen i tankane i innlegga her på tråden. Veldig mange av dei kunne eg ha skrive sjølv. Kort summert:

- har gått opp og ned i vekt i mange år, men vektproblema starta nok for alvor etter eg fekk barn

- prøvde mange ulike kurar i ungdomen og var på veg til å utvikle bulimi på grunn av dårleg sjølvbilde/mobbing. Eit forvrengt sjølvbilde og nutrilettkurar på ei jente som eigentleg var ganske slank.

- etter at eg fekk mann og barn har eg gått opp og ned i vekt, men har egentlig hatt det ganske bra med meg sjølv. Har kun brukt grete roede som hjelpemiddel. Har dessverre gått opp igjen, men ser at dei seinare åra har det tatt lengre tid før eg har gått opp igjen.

 

Eg trur, som nokon nemnde i eit av innlegga ovanfor, at det er hovudet vårt som står i vegen for vektnedgangen. Kva som gjer det er vanskeleg å vite.... Eg har ofte som mål at frå mandag av er det slutt på godteri og usunne ting, men klarer likevel ikkje å gjennomføre det. Andre gongar greier vi det.... Den som hadde visst kvifor?

 

Men.... dette er det eg trur virkar:

- eit kosthold og treningsopplegg vi kan klare å halde over tid Dvs. eit kaloriinntak som ligg LITT under det vi har behov for, så mykje at vi går LITT ned i vekt kvar veke og ei treningsmengde vi kan beholde når vi har nådd trivselsvekta

- lære å kose oss litt, sjølv om vi går ned i vekt For meg er det uaktuelt å kutte godteriet heilt... då sprekk eg ganske så fort.... Men ... helga varer ikkje frå torsdag til søndag; berre lov med godteri fredag og laurdag og i moderate mengder

- vatn renser kroppen og hjelper oss å gå ned i vekt, 2,5 liter kvar dag

- og så må vi berre akseptere at å gå ned i vekt tek tid; eg trur at den mest varige vektnedgangen får vi når vi bruker lang tid på å gå ned Raskt ned i vekt betyr ofte rakst opp igjen

 

Så får vi sjå om det lykkast denne gongen Eg starta på nytt 1. januar med vekta 101,9 kilo Er 44 år og 174,5 cm. Triveselsvekta er ca 80, men er ganske fornøgd når vekta nærmar seg 85

[Gjest HiLo70]

Må berre legge til at å vere aktiv på forumet hjelper meg å halde hovudet i rett fokus Det hjelp å sette ord på ting som er positivt og negativt gjennom veka og det er fint at fleire kan støtte og motivere kvarandre

[Nickii]

Damer, nå tillater jeg meg å kaste en brannfakkel (?) inn her fra sidelinjen... og skyndte meg fort ut igjen! :rolleyes:/>

 

Det er (som oftest) ikke kroppene deres det er noe "galt" med, men hodene.

 

3 kjappe tips til å komme i mål:

 

- Glem å "lytte til kroppen". Juster heller hodet. Få det inn på riktig kanal - og hold det der! Til det kjedsommelige... Det er aller mest hodet vi må jobbe med, hvis vi vil komme i mål. Drit i hva kroppen vil, sånn grovt sagt. Det er uansett kostholdet som teller mest, og det sitter ikke i armer og bein, eller rygg, men i hodet.

 

- Ros dere selv, hele veien! Ikke snakk ned om dere selv og resultatene deres, samme hvilken vei det går. Ok, et hjertesukk i blant er kanskje nødvendig. Men mer ros enn ris! Definitivt. Og ikke på papiret, her inne, men inni hodene deres. Det er der det teller. Dere gjør en kjempejobb - og det er bare tull å bruke energi på å rise seg selv, i det uendelige. Dette er en lang prosess. Vær tålmodige, og tenk godt om dere selv. Hele veien. Tenk AT dere skal i mål, ikke HVIS.

 

- Reis dere opp UMIDDELBART etter at dere har gått på trynet. En kilo er greit å legge på seg, etter en festlig helg. Men ta tak i den allerede dagen etter! Og alarmklokkene må stilles inn til å kime når det blir 2 og 3 kilo ekstra. Da må dere sette inn alle kluter med det samme. Pronto! Ellers blir det til slutt både 5 og 10 kilo.

 

Dette klarer dere - kom igjen! :)/>

 

(Og der skynder jeg meg fort ut igjen! :P/> )

 

Kaster du en brannfakkel inn, så er det vel fordi du ønsker å starte en brann? Jeg er nok litt uenig, men jeg skal forsøke og ikke ta helt fyr her

 

Jeg er klart enig i at hodet og innstilling er viktig for å lykkes. Men det er nok ikke sånn at det bare er viljestyrke og positiv tenking som skal til. Det blir litt som å si til en deprimert person at han bare må ta seg sammen…

 

Så er jeg også enig i at det ikke er noe «galt» med kroppen. Den reagerer nemlig helt naturlig. Det er faktisk ikke sånn at du bare kan drite i hva kroppen vil, fordi hodet også er en del av kroppen. Du kan ikke styre alt som skjer i kroppen med viljestyrke. Hjernen styres i stor grad av signalstoffer fra kroppen. Kroppens hormoner som f.eks leptin, ghrelin, insulin og kortisol har stor betydning for fettforbrenning, appetitt, humør mv. Til en viss grad kan man overse kroppens reaksjoner. Man tåler å være litt sulten, småsur og slapp.

 

Men for meg så går det ofte mye lenger. Antakeligvis fordi jeg på et tidspunkt har blitt utålmodig, minsket matmengden ytterligere, økt treningen og stresset mer. Jeg blir desperat etter noe å spise, nesten manisk. Jeg blir fort irritert, lei meg og negativ. Slapphet og tretthet øker. Det går ikke lenge sånn før jeg blir apatisk og likegyldig til vekt og kropp. Og da går det bare en vei, og det er bakover. Når jeg har det sånn, så nytter det aldeles ikke og bare ta seg sammen. Kanskje jeg greier det en dag eller to, men så går det helt på trynet igjen. Men jeg har tro på at hvis man får til å balansere kosthold, mosjon, søvn og stress er sjansen større for at man ikke får disse reaksjonene fra kroppen. Og da er det en fordel å ha hodet på riktig sted for å ta de rette grepene.

 

I utgangspunktet er vi sikkert ikke så uenige når det kommer til stykket. Motivasjon og positivitet er definitivt nøkkelen for å komme seg i gang. Men hvis du ikke spiller på lag med kroppen blir det ikke så enkelt å fortsette, og for å komme seg gjennom dette må man være tålmodig. Og det er nettopp det jeg har planer om å være fremover!

[snupsipups]

Utrolig godt skrevet Nickii, og jeg er så enig med deg. Hadde det bare vært å ta seg sammen, så hadde det ikke vært så mange overvektige rundt omkring.

 

Det skal så utrolig mye motivasjon og overskudd til for å lykkes. Men hva når overskuddet forsvinner og motivasjonen blir borte? Når det og ha en slank kropp ikke betyr noe lenger, alt som betyr noe der og da er å få stilt sulten og søtsuget. Alt annet blir liksom uten betydning. Da er det ikke lett å snu. Hadde det bare vært nok med en spisedag og så bare fortsette der man slapp dagen etter. Men har man først hatt en spisedag, ja da er det virkelig gjort. Kroppen vil bare ha mer og mer...

[Koalamamma]

Hmmm vi er forskjellige. Mannen min kan la være å tenke på sjokolade i noen uker så går han ned i vekt mens jeg derimot...

84kg i morges og var i høst nede i 77kg Kjedelig! Regnet med å gå opp i jula men ikke at det bare skulle fortsette etterpå!

[Nickii]

Generelt er det sånn at menn har lettere for å gå ned i vekt enn kvinner. De har mer testosteron og mindre østrogen, de har ofte mer magefett som er lettere å bli kvitt enn det som sitter på rumper og lår, og de har større muskelmasse enn oss. En liten trøst kanskje?

 

Når vekta først begynner å gå gal vei, da er det aldeles ikke lett å stanse den prosessen... Jeg trodde selv jeg var så godt i gang etter jul, men det viser seg at det er ren fantasi... Det begynte å gå så bra de første to ukene i januar, men et par dager med litt dårlig fokus, og vips er jeg tilbake til start.

 

Men jeg er stolt av at jeg fortsatt holder meg unna snop. Neste grep er å få litt sunnere middager. Forsøker å være tålmodig. Men det er veldig vanskelig, for jeg vantrives så sinnssykt i denne kroppen!

[Bijou]

Jeg kommenterer litt igjen, jeg, for jeg synes det er så interessant tema!

 

Nickii: nei, vi er nok ikke så uenige når det koker ned til det. Man skal selvfølgelig ikke drite helt og holdent i hva kroppen kommer med av tilbakemeldinger. Folk reagerer f.eks. forskjellig på forskjellig type matvarer, noen trener slik og andre trener sånn, noen har allergier, sykdommer etc. Poenget er, som du også sier, at man skal ta hensyn til dette. Finne det som passer DIN kropp, ut i fra hvordan den reagerer. Men når det er på plass, så er det jo en kjensgjerning at det mange av oss sliter med er jo nettopp det som foregår mellom ørene. De fleste av oss som har holdt på med dette en stund VET hva som funker oss, rent fysisk. Vi vet stort sett hvordan vi skal trene, hvor ofte, hva vi skal spise og hvor mye. Men likevel er det mange som sliter med å faktisk gjøre det. Og det kan vi ikke skylde på kroppen for.

 

Du nevner også noe viktig når det gjelder balanse, nemlig at det ikke bare er å spise og trene riktig, men også få seg nok søvn og prøve å stresse ned i hverdagen. (Og å få i seg masse vann.) Disse tingene er vel så viktige som mat og mosjon. Og sluntrer man unna på en eller flere av disse punktene, over tid, så begynner det å halte. Trikset er altså å være flink med alle disse tingene samtidig - og over tid.

 

Men igjen, det er ikke kroppen som styrer de tingene heller. Det er hodet som må ta tak og få deg i seng innen rimelig tid, slik at du ikke kommer på etterskudd med søvn.(Søtsug henger f.eks. ofte sammen med søvnmangel.) Det er hodet som må fortelle deg at du må stresse ned og finne andre løsninger på ting som stresser deg opp.

 

Snupsipups etterlyser overskudd og motivasjon. "Men hva når overskuddet forsvinner og motivasjonen blir borte? Når det og ha en slank kropp ikke betyr noe lenger, alt som betyr noe der og da er å få stilt sulten og søtsuget. Alt annet blir liksom uten betydning. Da er det ikke lett å snu."

 

Nei, det er ikke lett å snu. Men det er likevel akkurat det man må gjøre. TIL TROSS FOR. Man må faktisk bare bite tenna sammen og gjøre det likevel.

 

Kosthold, trening, søvn, stress... Alle disse tingene henger jo sammen. Man får ikke overskudd av å spise feil mat, sove for lite eller stresse for mye. Og motivasjon kommer av og til med overskuddet, så kanskje det kan være en ide å starte der for noen. Med å skaffe seg overskudd.

 

Hvordan får vi overskudd, da? Jo, da må man jo se på hele livet sitt i perspektiv, som en helhet. Ikke bare konsentrere seg om kostholdet. Og ofte koker spørsmålet da ned til Tid. Hvor og hvordan du kan legge inn mer tid til trening, til søvn, til å stresse ned, osv.

 

Og da må man jo se på hvordan man bruker tida si. Hvor mye tid du har igjen til deg selv, etter jobb, plikter og kanskje familie - og prioritere. Kanskje man kan kutte ned på tv-titting eller Facebook-surfing. Eller rett og slett la husarbeid være husarbeid innimellom. La hybelkaninene gro! (Det gjør jeg nå, glatt. Og uten å skjemmes.)

 

Man har i alle fall kjørt seg fast hvis man sitter og venter på overskudd og/eller motivasjon til å begynne å trene. Tren likevel!

 

Selv synes jeg f.eks. januar er den verste måneden på hele året. Det eneste jeg har lyst til er å spise masse (fordi jeg fryser sånn), slutte å trene og bare sitte og deppe over vintermørket. Alt er ekstra utfordrende.

 

Om dørstokkmila var høy før jul, så kan man gange det med hundre i januar, for min del. Tidligere denne uka sto jeg f.eks. hjemme, fullt påkledd i treningstøy og med løpebrodder på bena og nærmest gråt og tagg (både mannen min og meg selv...) om å få slippe. Jeg orket ikke, jeg var for sliten, jeg frøys, jeg var småforkjøla, det var så sent på kvelden, det snødde osv. osv. Men jeg tvang meg ut likevel, fordi jeg innerst inne visste at jeg hadde godt av det og at det var nødvendig, fysisk og mentalt. Og som jeg banna på vei ut døra! Men et par hundre meter nedi veien hadde jeg allerede begynt å få varmen i kroppen, jeg hadde energisk musikk i øretelefonene og snart konkurrerte jeg med meg selv om å bli fortest mulig ferdig med runden. Og da jeg kom hjem og drakk vann etterpå, kom jeg på at jeg faktisk ikke hadde vært noe flink med vanndrikkingen i det siste, sånn generelt. Så da hadde jeg mer fokus på det de neste dagene, til den rutinene falt på plass igjen. Og vips, så ramlet det av en halv kilo i samme slengen også. (Som ikke kom på igjen.) OG jeg hadde ekstra overskudd i dagene etterpå. Litt ekstra energi, til å holde ut litt til av denne forbaska måneden.

 

Tenk at der det ene negative drar med seg det andre negative, så vil også det ene positive dra med seg det andre positive. Start med det ene!

[Nickii]

Hm... Tja... Forskjellen er vel at du mener det bare er å ta seg sammen, og jeg mener det ikke bare er å ta seg sammen fordi man møter veggen.

 

Joda, man må ha hodet på riktig sted for å innarbeide nye vaner og opprettholde de. Hvis man har en dårlig dag, eller man har lyst til å droppe treninga, eller har skeiet ut, eller har glidd litt ut av rutinene og finner på unnskyldninger for å ikke ta tak igjen, så må man være disiplinert og tøff med seg selv.

 

Samtidig er det et faktum at kroppen har sine metoder for å «motarbeide» oss. Og det handler ikke om at jeg sitter og lytter til kroppens tilbakemeldinger. Jeg snakker om at hormonene aktivt setter i gang prosesser i kroppen som påvirker både det fysiske og det mentale for å hindre og reversere vekttapet.

 

For min del blir disse prosessene så sterke at jeg til slutt går på en smell. Det nytter ikke med viljestyrke hvis man er så langt ned i kjelleren at man har mistet evnen til å ville. Det er vanskelig å forklare til noen som ikke har opplevd det selv. Det skjer jo ikke for alle. Det vil være individuelle forskjeller på bakgrunn av både gener og miljø.

 

Jeg er rutinemenneske og min utfordring har ikke vært at jeg har ramlet ut av de gode vanene; trener som før og spiser de vanlige måltidene. Men treningen blir ikke like effektiv lenger fordi jeg blir så slapp og jeg skeier mye lettere ut fordi jeg blir apatisk og plutselig ikke bryr meg om at sjokolade gjør meg feit... Joda, det er hodet som tar valget, men det er kroppen som hindrer meg i å være rasjonell... Akkurat som når jeg har pms

 

Hadde jeg visst hva som funket for meg, så hadde jeg jo ikke havnet i denne fella gang på gang. Jeg har jo prøvd forskjellige metoder, men det har ikke gått så bra hittil. Så nå skal jeg bare gå sakte frem og se hvordan det går når jeg ikke begynner å stresse. Som regel går jeg ikke ned i vekt da, men kanskje det løsner om jeg er tålmodig... Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg må prøve

[Koalamamma]

Ja vi prøver igjen og igjen! Jeg ser mange sammenhenger med avhengighet, alkohol, tobakk osv. Forskjellen er at man kan ikke slutte å spise, mat må man ha. For meg blir det gjerne alt eller ingenting, ikke en liten flis sjokolade men hele plata ellers lar jeg heller være. Men så er det de gangene kroppen min ikke vil høre på den fornuftige stemmen som sier jeg skal la det være...

[Nickii]

Ja, jeg er en ekte sjokoholiker. Jeg må holde meg helt unna! Sånn som jeg har det nå, så er det ingen problem å motstå det heller. Enser ikke sjokoladehylla i butikken, ser forbi skåla på bordet og bryr meg ikke om at andre spiser foran meg.

 

Hvis jeg derimot først havner på kjøret, da blir jeg helt uten skrupler. Spiser da litt i nærheten av andre, men fråtser når jeg er alene. Smugspiser masse. Det er så flaut, siden jeg liksom ikke har helt kontroll over det. Mulig det går an å jobbe mentalt med seg selv for å overvinne det, men jeg har ikke greid det til nå i hvert fall. Beste kuren er å være avholdsmenneske

[Koalamamma]

Smugspising teller liksom ikke.... Kjent sak!

God helg!

[snupsipups]

Ja, det er skummelt hvor avhengig man blir av sukker eller sjokolade. For meg er det også kun total avholdenhet som gjelder. Det går ikke an å ta kun en liten bit, da er det gjort. Da har man vekket søtsuget, suget er så stort at man nesten blir fysisk dårlig.

Heldigvis blir søtsuget gradvis mindre jo lenger en holder seg unna. Hadde en periode på flere måneder i 2012 da jeg greide å holde meg helt unna, og da hadde jeg ikke lyst på i det hele tatt. Og smakte jeg litt kake syntes jeg det smakte grusomt søtt. Dit vil jeg komme igjen. Jeg trenger egentlig ikke sukker for å kose meg, jeg kan kose meg like mye med god mat, og god mat får meg ikke på kjøret igjen.

[Koalamamma]

Noe for oss?

 

http://purefoodlifestyle.no/hjem/

 

Jeg har prøvd fettrik lavkarbo og ble bare kvalm men lavkarbo med bare litt fett må jo kunne være midt i blinken? Og jeg går ned i vekt i ketose, det er ingen tvil om det!