Endelig slank!

[fjellgeita]

Mykje sant i det du skriv her Antonia.

Kunne og tenkt meg eit Hold vekten kurs men det er ikkje det tilbudet her i "ødemarken" Hadde vore fint om dei kunne hatt eit slikt kurs på nett og:)

 

God helg Anto, i morgon blir det meir tube, her er det sol og sommar 32 grader i skyggen(østlendingane regar vekk, men det pleier jo å vere omvendt)

[Gjest Magan]

Du har veldig rett i at det er vanskelig å slanke seg Anto, hadde en sprekk i dag da det dukket opp en megadiger skål potetgull på jobben av alle steder. Trodde jeg var skånet for slike fristelser der, men nei da." Måtte" bare ta et par skiver hver gang jeg gikk forbi. Er så sint på meg selv akkurat nå at jeg åhhhhhhh..... Totalt bortkasta kalorier, har regna dem med i matinntaket men jeg kan ikke drive på sånn hver gang jeg ser en potetgullskål, det går bare ikke..... Med min flaks så kommer vel gubben hjem fra butikken med potetgull etterpå også.... og hva gjør jeg da?????

 

Det er bare det at jeg VET at jeg ikke legger på meg av noen skiver snacks, men jeg TROR ikke på det. Psyken min innbiller meg at hvis jeg skeier ut EN gang da er det gjort liksom. Men det er jo feil, det er bare å fortsette slankekuren, spise sundt så fortsetter man å gå ned. Så enkelt er det. Dette vet jeg for det har jeg gjort noen ganger nå i løpet av det året jeg har slanket meg, men likefullt kaldsvetter jeg når jeg skal på vekta etter en fest f.eks. Tror jeg er tilbake på nesten 90 kg igjen. Høres helt teit ut, men slik er det nå en gang........

[Gjest Reid]

Det er det det handler om. Dette å ikke gi opp selv om en skeier ut en gang i blandt. Vi er da bare mennesker.....

 

Det er det som har vært forskjellen med meg denne gangen. Selv om jeg har vært fortvilet over noen av sprekkene mine, så har jeg ikke latt dem vare til neste dag. Jeg har bare fortsatt og ikke sagt til meg selv at jeg kan begynne på nytt på mandag. Jeg har ikke latt meg selv få lov til å gi opp selv om både potetgull og sjokolade har forsvunnet inn i munnen og videre. Jeg koste meg med de bitene og så fortsatte jeg å tenke sunt igjen....

 

Håper du fortsatt har det fint i Canada!

 

God helg til alle sammen her inne.

 

Klem fra Reid

[Gjest anto]

Hei!

 

Jeg har det kjempefint i Canada. Helt supert. Sola skinner for det meste, det er rundt 30 grader, luftfuktigheten er skyhøy og vi SVETTER. det er helt herlig

 

Jeg sitter her og spiser frokost. Og lurer på: hva er "en sprekk". Når har man pr definisjon "sprukket"? Jeg innser at det sikkert er mange definisjoner og sikkert like mange meninger om dem alle, men jeg tenkte jeg skulle skrive ned noen av tankene mine rundt det.

 

Noen sier de har sprukket når de unner seg en sjokoladebit eller en neve potetgull. Men hva er det da? Er det virkelig en sprekk? Kanskje de mener at det er en sprekk fordi de ikke var helt bevisste på hva de gjorde - det bare ble sånn. Eller ble det en sprekk fordi de ikke klarte å stoppe? At de spiste hele sjokoladen eller alt potetgullet?

 

For noen er det en sprekk dersom de spiser sjokolade eller potetgull eller lignende hver dag, uansett mengde. Selv EN sjokoladebit blir en sprekk, fordi den spises HVER DAG. For noen er dette en sprekk bare når det fører til at de blir sugne på andre godterier eller andre raske karbohydrater.

 

Andre synes ikke de har sprukket på ordentlig før de er nesten tilbake på utgangsvekta og må "starte på nytt". Da først sier de "jeg sprakk".

 

Det er sikkert flere måter å tenke "en sprekk" på også. Men jeg tror at uansett er det veldig individuelt hva som er "en sprekk". For meg er det en "sprekk" dersom jeg kommer varig ut av kontroll, eller plutselig befinner meg i en berg-og-dalbane-situasjon der jeg skifter på å ha kontroll og ikke ha kontroll, helt bevisstløst. For meg er "en sprekk" bevisstløshet og mangel på kontroll.

 

Det er lett for meg å si da... jeg ble tjukk fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre for å holde vekta da jeg ble syk. Nå som jeg VET hva jeg må gjøre, er det bare å gjøre det. For andre følger det med andre problemstillinger som handler om noe helt annet. Overvekten er da et symptom og ikke selve problemet. Det er vanskelig å bli kvitt et symptom når problemet ikke løses.

 

For mange andre er det overvekten i seg selv som er problemet. enten på grunn av hormoner eller arv/gener. Dette er jo et fåtall, ifølge statistikkene under 1% av den overvektige befolkningen. For alle andre er metabolisme noe som varierer fra menneske til menneske med maks 5%. Med andre ord: for oss alle sammen gjelder det at det er en sammenheng mellom bevegelse og det vi putter i munnen.

 

OK, det var atter en rekke av mine "tanker på en lørdag".

God lørdag

 

KLEM

[Gjest Magan]

For meg er ihvertfall en sprekk når jeg har bestemt meg for å IKKE spise f.eks potetgull og da ikke klarer og overholde det jeg har bestemt meg for DA, har jeg sprukket. Det er heldigvis ikke ofte det skjer takk og pris. I går sprakk jeg... klarte ikke å la potetgullskåla være... spiste ikke mye men likefullt definerer jeg det som sprekk siden det ikke var en planlagt utskeielse.

 

Varmt her også, "bare" 25 grader her og varmt nok til at jeg svetter ihvertfall...

 

Klem Magan

[fjellgeita]

32 grader i skyggen idag og , tok eit realt bad i fjorden og det var godt.

[Gjest Snuppelure]

Sprekk ja.... Jeg sprekker når jeg mister kontrollen og styringa. Og det har jeg nå, igjen. For meg er en sprekk når det sklir og jeg ikke greier ta kontrollen tilbake. Når jeg skal ta et pizzastykke, men spiser halve pizzaen. Når jeg skal ta en kjeks til kaffien og tar hele pakken. Det er det jeg vet skjer. Jeg greier ikke stoppe.

Akkurat nå driver jeg og analyserer hele prosjektet mitt. Min kjære sa for en dag siden at han ikke trodde på prosjekta mine fordi han aldri hadde sett noe vare utover en uke. Og det er sant, når det gjelder dette her. På jobben er det anderledes, da er jeg seig og utholdende til jeg får til det jeg vil. Men ikke når det gjelder mat. Der er det svake punktet i karakteren min.

Hva fanken er det det handler om? For som du skriver Anto, overvekt er et symtom på noe. Og hva er overvekta symptom for hos meg?

I fortida ser jeg det helt klart, men hva er det i dag? Hvorfor vil jeg ikke nok, hvorfor slumser jeg, hvorfor gir jeg opp. Hva er det jeg skal "bevise" med at jeg ikke greier det?

Ja, jeg surrer nå med mitt. Men enten må jeg få tak i kjernen, eller så kan jeg like godt gi opp.

Iver som varer under en uke og så er på skli, så på nytt igjen med pågangsmot, og så på skli,- det blir som de tusen slankemidlene jeg har brukt i mitt liv. Vil jeg bare ha lettløsninger? Eller liker jeg å være tjukk? Er det noe med overvekta som gir meg en slags trygghet?

Jeg elsker sex, og den er bedre som slank. Jeg elsker å danse, det er også bedre som slank. Jeg digger å bli lagt merke til og få oppmerksomhet fra menn, og det får jeg enda mer som slank. Så hva fanken er det som er problemet, som gjør at jeg ikke holder ut.

ja, jeg elsker mat. og mat har hele livet mitt vært det ene godet som ikke har vært syndig eller farlig eller truende. Mat har vært kos, belønning, glede, fellesskap, nytelse, trøst. Mat har vært et gode som har vært tilgjengelig og deilig.

Men det er jo så mye sunt godt, hvorfor funker ikke det? Hvorfor er pizza så mye mye bedre og mer fristende enn en god salat? Hvorfor er pasta en orgasme mens grønnsaker er en trist nødvendighet. Hvorfor er kaker fest mens frukt er uinteressant? Jeg prøver snu det, prøver "lure" meg seg til at det sunne er godt, og det er jo godt også. Men likevel frister det ALDRI med noe sunt, bare fornuften min får meg til å ta det.

Er prosjektet omlegging av livvstil håpløst for en slik som meg? Er kun begrensing av inntak usunt mulig?

Jeg undres.

Og hva med det psykolgiske? Er det et opprør og en trass i meg som gjør at noe inni meg ikke vil sunnhet selv om viljen min vil?

Må finne ut av dette, ellers så er det bare å si goodby til prosjekt bli slank.

Ja, dette ble en laaaang avhandling dette, inspirert av Antos innlegg.

Jeg er da vel for søren ikke en looser?

[Gjest Magan]

Likte den sammenligningen din mellom pasta og orgasme og grønnsaker.

 

Jeg lurer også på hvorfor det er slik at sunn mat ikke akkurat pirrer smaksløkene, mens fett får tennene til å løpe i vann.

[Gjest EliseV]

Tusen, tusen takk Antonia, for de flotte innleggene dine. Jeg har flere ganger fått en skikkelig a-ha opplevelse av å lese det du skriver.

 

Jeg er mega-imponert over hvor standhaftig du har jobbet disse månedene og det er fantastisk å lese at du klarer målet ditt. Du er en stor inspirator til mange her inne, det er tydelig å lese.

 

Jeg likte veldig godt det siste innlegget ditt, med fundering av hva som er "sprekk" og det å hele tiden "starte på nytt". Den traff meg veldig, jeg synes jeg har startet på nytt flere ganger enn jeg ønsker å telle. Jeg er der igjen nå, men skal huske på det du sier om å bare gå videre. Har hatt en veldig dårlig uke, men fortsetter som planlagt videre fremover, med alle dine gode råd om det meste.

 

Igjen. Tusen takk skal du ha. Du gir meg håp om at dette kan gå veien.

 

Mvh

Elise

[Gjest anto]

Tusen takk Elise Det var et veldig hyggelig svar til meg. Jeg skriver jo egentlig bare ned tankene mine og tenker vel ikke så veldig mye over om jeg treffer her eller der. jeg mener ihvertfall IKKE å såre eller få noen til å føle seg dårlige eller noe sånt.

 

snuppelure: er det EN ting du ihvertfall IKKE er, så er det en looser! Det har alle innleggene dine bevist gang på gang. jeg sitter og lurer på om du har et problem med sukkeravhengighet, rett og slett. Det er nemlig bare EN ting å gjøre med det. Og det er å holde seg HELT unna ALT som heter sukker og raske karbohydrater (som omdannes til sukker i blodet) i minst 4 hele uker, HELT UTEN UNNTAK. dersom du fortsatt "fyser på" sukkervarer, er det bare å standhaftig holde ut en uke til.

 

Krom hjelper, men du må ta relativt store doser, og alle dosene må tas på tom mage. F eks 1 minst en halvtime før frokost, 1 en time etter lunsj og 1 en time etter middag.

 

Tror du må snakke et alvorsord med mannen din igjen. Han detter tilbake i gamle mønstre og trekker deg med seg. Det å si til noen at man ikke tror på prosjektene til vedkommende er veldig ødeleggende. Det er ihvertfall svært lite støttende. Og dersom det er du som detter tilbake i gamle mønstre, hva gjør han for å hjelpe deg?? Ikkeno? Hvorfor ikke det?

 

Min kjære kjøpte et brett med wienerbrød med epler og kanel idag. Jeg ba henne skjære av EN liten rute til meg så jeg fikk smake. Hvilket jeg gjorde. Deretter tenkte jeg på En rute til. Men så tenkte jeg framover. På hvordan jeg ville føle meg etterpå. æsj! Jeg tok en fersken isteden. Den er søt og god. Hun gomlet fortsatt. jeg tok fram litt vaniljeyoghurt og en banan og mekka meg en liten diggsak. Mmmm mye bedre! Etterpå satt hun og gulpet fett og angret på spisingen selv om hun ikke legger på seg et gram av det, mens jeg følte meg veldig energisk og passe mett og helt uten ekle følelser i kroppen. Det er så deilig å ha kommet så langt at det for det meste går an å være litt mer forutseende. Litt oftere. For joda, jeg sprekker jeg også, så klart. Men jeg teller de gangene jeg ikke sprekker, og de gangene blir flere og flere, og sprekkene færre og færre. Det er veldig tilfredstillende, og noe alle kan klare, faktisk. man må bare begynne med EN gang.. deretter en gang til.

 

Lykke til

Dette kan alle klare.

 

KLEM

[Gjest Snuppelure]

Glad jeg gikk inn nå og leste innlegget ditt, Anto. Plutselig fikk jeg lyst på yogurt med banan :-)). Lystene mine går helst til andre ting.

Jeg har nesten gitt opp nå. Det er grenser for for lenge en kan begynne på nytt og på nytt og på nytt omattogomattogomattigjen.

I kveld har jeg igjen latt meg friste. Hadde full kontroll til og med middagen, så kom kvelden og godisene på bordet. Og dermed var jeg lost.

Skammer meg over å komme inn hit nå og ikke ha greidd det, denne gangen heller. Puh.

Men ønsker dere nå en god natt.

Hei då.

[Gjest rina]

Utrolig mye bra lesing her inne som vanlig:)

Ja, hvorfor sprekker vi om igjen og om igjen? Selv om vi føler oss bedre når vi klarer å nå disse delmplene våres.

Jeg for min del sprekker nok en del når ting går meg imot, tenker da ikke på slanking men andre ting. har spist alt for mye is i helga, lagt all slanking bak meg og latt det stå til.Hvorfor??? fordi jeg syntes synd på meg selv, da de opptaget at kjeg hadde ett brist i bekkenet så jeg ikke kan trene på en stund.

Så istede for å tenke at nå må jeg bremse enda litt mer på kaloriene, så spiser jeh heller enda mer. Går det an. Ja, det gjør visst det.

Prøver nå å legge om tankene der de bør være, så både jeg og bekkenet får det litt lettere. Så får jeg prøve å spise litt mindre kalorier til jeg er treningsklar igjen.

Men det er så klart en del andre ting også.

Får skrive mer siden, fikk besøk av ei venninne:)

[Gjest anto]

Jeg vil være som alle de andre.

 

Jeg vil kunne sette meg ned ved TVen på fredagskvelden og spise pizza. Ett stykke. To. En øl. To. Tre? Legge meg tilbake, se på krimmen og ikke tenke på en eneste kalori.

 

Jeg vil gå med venninnene på cafe og drikke caffe latte og spise kake. Søte klissete kaker med masse deilig sukker og melis på og herlig kremfyll. La det tyte mellom fingrene mens jeg ler av at jeg er en gris og måtte låne venninnens serviett mens hun henter en ny til seg selv.

 

Jeg vil gå på byen og ta en bedre middag, danse bort natta og bælme fristende sildrende hvitvin eller duggende øl og spise salte, gode snacks. Tusle hjemover med skoene i hånda og stikke innom det lokale bakeriet på hjemveien og kjøpe nystekte rundstykker som vi spiser med masse smør og selvrørt jordbærsyltetøy.

 

Jeg vil ikke tenke kalorier og slanking og grine i prøverommet og forbanne meg selv når jeg overveldes av fristelser. Jeg vil spise det de andre spiser og gjøre det de andre gjør.

 

MEN DET KAN JEG IKKE!

 

Jeg har dedikert ett og et halvt år av livet mitt til meg selv og mitt eget velvære. På lang sikt. Jeg har bestemt meg for at jeg skal kunne gjøre en god del av disse tingene når jeg har nådd målet mitt. Det blinker der fremme. Ikke så fjernt lenger heller. Jeg er halvveis til målet og når det kanskje før det har gått halvannet år.

 

I ett og et halvt år skal jeg telle kalorier, leve sunt og legge om livsstilen slik at jeg en gang i mellom kan gjøre disse tingene på en fredags- eller lørdagskveld.

Om 10 kg kan jeg gjøre det. Av og til. Ikke HVER dag. Ikke HVER helg. Men av og til.

Om 10 kg skal jeg ikke grine i prøverommet lenger. For da kan jeg bruke de klærne jeg vil. Om 10 kg kan jeg gå ut med jentene på cafe uten medbragt "matpakke" og spise det de spiser. En gang i mellom.

 

Det er jo det som er hele hemmeligheten. "En gang i mellom".

de aller fleste jeg kjenner lasser nemlig ikke i seg digg og kaker og brus hver eneste dag. De spiser/drikker det en gang i mellom. Og det er DIT jeg vil. Men det er som sagt 10 kg til jeg er der

 

Ha en fin dag alle sammen.

 

KLEM fra anto

[shhhh]

Må bare hive meg på lasset; du inspirerer meg antonia!!

 

Da jeg logget meg inn på vektklubben første gang hadde jeg ikke ett bestemt mål på hvor mye jeg ville gå ned. Jeg ville liksom bare ned noen kilo. Men etterhvert som jeg har lest om deg, og selvfølgelig mange andre her inne, så har jeg turt å sette meg ett langsiktig mål, som faktisk er/var hele 20 kilo Visst jeg skal være ærlig, så turte jeg antagelig ikke å åpne øynene for hvor overvektig jeg egentlig var/er. Oppdaget i går, at da jeg ble gravid for 10 år siden veide jeg 74 kilo! 74 kilo, men følte meg like stor som nå.... det sitter mellom ørene leste jeg her inne i dag

 

Så, min vei er fra 95 til 75.... har kommet meg ca 6 kilo ned på stigen

 

Si meg antonia; har du aldri mørke tunge dager? Kan ikke huske å ha lest ett eneste klagende innlegg fra deg

[Gjest Reid]

Noen dager siden jeg har vært innom og lest og skrevet noe. Jeg har litt nok med meg selv om dagen.

 

Jeg er henvist til mammografi av legen. Altså ikke vanlig rutineundersøkelse, men fordi det er noe der.... Jeg har time i morgen og jeg kan ikke stikke under en stol lenger at jeg er redd. Det er godt å dele det med noen, for i flere dager har jeg sagt til meg selv at det er ikke noe farlig der og jeg er ikke redd, men måten jeg takler dagene på nå tilsier at jeg er akkurat det. REDD!!! Jeg trøstespiser og klarer ikke få gjort så mye hjemme her. Heldigvis så har jeg ferie!! Skikkelig feriesysler dette... Det blir visst bare rot dette også, så jeg får heller gå å legge meg å se om jeg får sovet litt før morgendagen.

 

Det siste innlegget ditt kan være til ettertanke for noen og enhver av oss Antonia. Takk skal du ha!

 

Klem fra Reid

[Gjest Magan]

Klart du er redd, det hadde vel vært unormalt å IKKE vært redd. Men det behøver jo ikke å være noe da, og det er jo en forsikring at legen vil sende deg til videre undersøkelse. Og at du trøstespiser er vel heller ikke rart, det tror jeg nok alle og enhver hadde gjort, for man tror jo selvfølgelig det værste. Det er vel ikke akkurat så mye trøst da, i det jeg skriver, men jeg kommer til å tenke på deg å krysse fingrene for deg i morgen.

 

Klem Magan

[Gjest Reid]

Takk for gode ord, Magan.

 

Jeg har sovet godt i natt og føler meg sterk og klar. Tror ikke dette er noe å være redd for, men en vet nå aldri...

 

Holder forøvrig vekten bra. 64,8 kg og samme livvidde. Fornøyd med det.

 

Ha en fin dag alle sammen!

 

Klem fra Reid

[Gjest Snuppelure]

Sender deg masse gode tanker Reid. Gjett om jeg vet hvordan det føles!!!!

Krysser fingre for deg, og satser på at det ikke er noe skummelt.

Unn deg noe godt etterpå (det er mye sunt godt).

[Gjest rina]

Håper det ikke var noe alvorlig Reid. Lykke til ihvertfall.

Stor klem fra Rina:)

[Gjest anto]

Jeg håper inderlig at alt er bra med deg og at det var falsk alarm.

 

Jeg hadde en kul i brystet som ganske ung jente, jeg var vel 19, tror jeg, og jeg var også redd da. Men jeg tror faktisk jeg ville vårt enda reddere nå i voksen alder.

Du vet vel ikke hvordan det gikk enda, for resultatene skal kanskje sendes til legen din før du får vite noe? men du kan kanskje ringe dit nokså fort å få vite det?

 

Jeg krysser fingrene for deg og sender deg mange gode varme tanker og klemmer.

[Gjest anto]

Si meg antonia; har du aldri mørke tunge dager? Kan ikke huske å ha lest ett eneste klagende innlegg fra deg

 

Hmm.. jo.. jeg har sikkert det jeg, som alle andre. Men jeg har fått denne merkelige gaven da ble født. Jeg klarer ikke helt å forklare det, men et eller annet sted inni meg er jeg alltid GLAD. Selv i tunge triste stunder, kan jeg kjenne en sånn glede som brenner inni meg. Og den gleden gjennomsyrer så mye. Den handler om noe jeg finner det veldig vanskelig å oversette til norsk, men det handler om "attitude". Altså måten du håndterer/takler og møter verden på. Kanskje jeg forteller historien om hvordan jeg oppdaget denne gaven senere... Men essensen er denne: det går an å bestemme seg for å like en ting eller glede seg over en ting.

 

Som sagt, det er veldig vanskelig å forklare dette, for jeg er klar over at de aller fleste mennesker ikke kjenner seg igjen i det jeg sier. Men jeg finner det veldig vanskelig å ha bare tunge, vanskelige eller mørke dager. Slike dager ender ofte helt annerledes. De ender i smil og håp. Bak skyene er himmelen alltid... og der er også sola. Og i tunge stunder kan det være greit å huske nettopp det.

 

Håper jeg klartte å forklare det sånn noenlunde.

 

Ha en super dag

 

KLEM

[Gjest Snuppelure]

Leste det du skrev Anto, om attitude. Noe som er dypt inni deg. Og hos deg er det glede. Jeg har denne dype dype sorgen i meg som jeg alltid sloss mot. En slags blues dypt der inne. For meg er det ren trass at jeg vil tenke positivt, jeg velger å lete etter det gode. jeg velger å snu skiva og se mulighetene. Det er ikke grunntonen i meg. Men jeg har fått en like dyp trass, en sterkt og sta vilje.

Men gu hvor gjerne jeg skulle hatt gleden som grunntone. Hos meg er det alltid en blues bak gleden, alltid en sår understrøm i all fryd.

Jeg sloss og kjemper for gledene, jaggu søren gjør jeg det, men jeg finner dem. Og jeg grafser dem til meg :-)). Det var en lang vei dit!

I min barndom høte jeg de gamle snakke om et lyst sinn, eller et mørkt sinn.

Jeg bærer vel på et skada sinn. Men jeg velger, jeg velger å ikke la det vinne.

Og du verden så deilig det er med mennesker som har dette lyse, denne gleden i bunn. Tusen takk for at du deler så mye med oss Anto!!!!!

[Gjest Reid]

Takk for alle gode ord og tanker. Det gjør godt å vite at en har en gjeng som dere i ryggen.

 

Jeg får resultatet av dagens "fotografering" i løpet av 1-2 uker. Det er til å leve med. Jeg føler meg mer optimistisk nå når undersøkelsene er gjennomført og jeg har fremdeles tro på at dette ikke er noe farlig.

 

Jeg blir også "smitta" av denne gleden din Antonia, for jeg har egentlig veldig mye å være glad for.

 

Ønsker dere alle en god natt!

 

Klem og gode tanker til dere alle fra Reid

[Gjest anto]

Åh, så hyggelig!

Det er så deilig å kunne dele glede med andre. Jeg tror det er viktig å dele sorger noen ganger også, men det er så lett å dele sorger. De fleste glemmer ofte å dele gleder, for da er vi liksom så glade og trenger ingen.

 

Jeg har ikke alltid kjent denne gleden i meg. Og lenge var jeg heller ikke klar over at jeg hadde den gaven. Det kulminerte da jeg var 17 år gammel. Det var i påsken det året jeg var 17. Jeg var alene hjemme for jeg ville ikke være med til fjells. Hele gjengen var samlet, det var fester og moro. Men jeg klarte ikke å ta del i det. Jeg var alltid utenfor. Alltid den "rare".. den som liksom ikke passet inn. Jeg var hverken pen eller populær, faktisk var jeg en ordentlig "nerd", men jeg var da med i gjengen på ett vis, så jeg hadde da en plass.

 

Denne påsken kom våre tidlig. Hestehov og blåveis var allerede på plass da mine foreldre pakket bilen og reiste. Det hadde vært mye snø det året, og det sildret nå vekk i større og mindre bekker. Sola skinte intenst, og jeg var utrolig deprimert. Langt langt inne i meg selv var det helt svart. Det var så svart, at jeg begynte å gråte fordi det var så urettferdig at sola skinte når jeg følte meg så langt nede. Jeg tenkte på selvmord.

 

Etter denne påsken gikk verden litt opp og ned som det. Selvmordstankene var aldri langt unna. Jeg ble spikertynn og skranten, gravde meg ned i lesing og lekser, leste alt fra medisinske tidsskrifter og historiske leksikon til Dagbladet og melkekartongen, alt for å slippe unna de gnagende tankene mine: hvis jeg ikke hadde vært til, ville alle andre ha det så mye bedre.

 

Hva var det?! Alle andre? Hallo?! Hvis jeg ikke hadde vært til, ville alle andre hatt det så mye bedre? Hva var det for noe da? Jeg ville altså ikke dø fordi JEG var så langt nede, men fordi alle de andre var det. Joda, det ble en vekker. jo mer jeg tenkte på det, jo mer absurd ble det. De andre akespterte altså ikke meg, og derfor skulle jeg liksom fjerne meg fra jordens overflate? Og hvem var egentlig alle disse andre? Foreldrene mine, søsken, nærmeste venner og øvrig familie, kollegaer... jaha? bare fordi at jeg er meg, så lider de, og derfor må jeg fjernes? Det ble for dumt.

 

Joda, veien derfra har vært humpete og brokete, og til tider veldig vanskelig, men jeg oppdaget noe veldig viktig, jeg oppdaget min egen indre kjerne. Jeg oppdaget en seig, sta overlevelsesvilje, jeg oppdaget en klarhet og tydelighet jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg oppdaget at jeg kunne definere meg selv (og dermed forgindre andre fra å prøve å definere meg). Jeg opdaget at jeg kunne styre følelsene mine og velge dem dag for dag. jeg oppdaget en boblende glede jeg kunne utvikle og dyrke og gjøre større, og velge å bruke hver eneste dag. det betyr ikke at jeg alltid klarer det, men det betyr at jeg alltid har muligheten til å velge det.

 

Det er VALG som er stikkordet her, og du bruker det selv. Du VELGER å tenke positivt og grave opp positive ting. Jaha? Er ikke den en gledesgave da?

 

Joda, jeg har fått gleden i gave. Men det å få en slik gave betyr ikke at det alltid kommer av seg selv. Det betyr at man har et utgangspunkt å jobbe med, dyrke fram noe positivt fra. Man kan velge å bruke eller ikke bruke de gavene man har fått. Men det erjo litt bortkastet å ikke gjøre det, da....

 

Håper dere alle får en kjempefin dag.

Nå skal jeg ut og kose meg i solbrisen.

Det er så utrolig deilig å ha ferie!

 

KLEM

 

En stor, varm klem til reid og snuppelure som sliter ekstra for tiden.

[Gjest rina]

Urettferdig at du skal få meg til å gråte, når jeg sitter ferdig sminket før jeg skal på ferie anto:)

Ja, livet har mange ganger ett slag ekstra å gi, men som du sier så lenge man klarer alikevel å finne gleden inne seg, så er mye gjort.

Å som det heter...Det vi ikke dør av, blir vi sterkere av. Og det har hjulpet meg mange ganger og tenke over det. Finne styrken som jeg vet er der, å da kommer gleden igjen også etterhvert.